Gjesteskribent

Vi har nå kommet til sekvensen da norske kommunister og beslektede miljø brått fikk interesse for Midtøsten. Noe som i tid falt sammen med Vietnam-krigen; med et ikke uvesentlig forspill i Egypt, hvor det palestinske prosjektet ble formet gjennom 1950-årene. Hva skjedde og hvorfor denne plutselige fokus på Midtøsten på den politiske venstresiden?

Dette var naturligvis ikke et område som kom deisende inn i temafeltet ut fra rene tilfeldigheter. Det store landet Egypt ble tilsynelatende selvstendig i 1952-56, i den grad landet kunne kalles fritt med så vidt markant, voksende og altomfattende støtte fra Moskva. Det store skiftet kom likevel med Nassers maktovertagelse, i det han ble statsleder i 1956. I Egypt var det for lengst oppstått en tretthet under arrogant, britisk kolonistyre, og støtten til Nasser kan ikke sies å være utslag av rene konspirasjoner. I vår hjemlige kommunistiske leir finnes ikke tradisjoner for å støtte demokratiske prosesser, så deres støtte til Nasser hadde nok helt andre motiver/forklaringsmodeller.

Det lå mye sterk arabisk symbolikk rundt diktator Gamal Abdul Nasser da den karismatiske mannen banet seg vei for å bli Egypts nye leder, i en prosess som pågikk mellom 1950 og 1956. I dette strategiske landet mellom tre kontinenter lå det historiske linjer med fremmedstyre tilbake til de siste innfødte faraoene, 2500 år tilbake i tid: Egypt har bl.a. blitt ledet av persere, grekere, romere, arabere, tyrkere og briter, – og enda flere. Slik fikk den egyptiskfødte Gamal Abdul Nasser selvsagt ekstra nimbus i det han entret den politiske scenen som ektefødt egypter.

Nasser selv kom formelt på tronen som statsleder fra skjebneåret 1956, men hang seg farlig raskt opp i en allianse basert på støtte fra Moskva; spesielt på det militære, men etter hvert også på det politiske feltet. Delvis fordi USA og Storbritannia rotet mye til for seg selv i forkant – og ikke minst seg i mellom – når det gjaldt som mest i møte med de særdeles strategiske utfordringene som knyttet seg til dette uhyre følsomme området av verden.

Bruddet med Vesten

I følge John Lewis Gaddis (”We Now Know”) hadde USA og Storbritannia i 1956 fått nok av Nassers krumspring da han inviterte sovjet-russerne til Midtøsten, undergravde Bagdad-pakten, anerkjente kommunistregimet i Kina og sjonglerte med sluttføringen av Aswan-dammen, til forkleinelse for både USA og Storbritannia. Damprosjektet var et kjempeprosjekt for å demme opp selveste Nilen og sluse vann ut over store landområder, som følgelig ble enklere å kultivere. I så stort omfang at man i den amerikanske kongressen fryktet at det ville gå ut over prisen på saueull på verdensmarkedet. Nasser skrudde så igjen kranene vestover, plugget igjen Suez-kanalen for skipstrafikk i 1956, som en kombinert hevnaksjon og styrkemarkering – altså etter at vestlig prosjektering og finansiering av Aswan-dammen strandet. Det ble russerne som overtok sluttføringen av dette prestisje-prosjektet, og fra nå av var Storbritannia og USA ute av Egypt. Hvem som gav Nasser råd i den avgjørende fasen mellom 1955 og 1956 er mer uklart.

Diktator Gamal Abdul Nasser fikk raskt den lysende ide å plugge igjen Suez-kanalen og nasjonalisere all industri av betydning, for å markere seg som ny arabisk høvding. Nassers nye venner i Moskva så slett ikke på det som noen nedtur. Snarere tvert i mot. Men hvem befant seg egentlig i Nassers stab da han begynte sitt politiske prosjekt, hvor nasjonalsosialisme, tradisjonell marxisme og Islam ble rørt sammen i den egyptiske hovedstaden?

I sin biografi, ”Russia and The Arabs” (2009) hevder Moskvas sterke mann på Midtøsten gjennom 30 – 40 år, Yevgeni Primakov, at russerne ikke kom på banen før i 1955-56. Hvem som egentlig befant seg i Nassers lederteam i denne perioden er en av flere gåter, men det er likevel mulig å trekke frem interessante bruddstykker. Sikkert er det at Moskvas ledestjerne blinket iltert i årene som fulgte. Fra nå av ble Egypt gjort til et av de høyest prioriterte satsingsområdene i Kreml. Kommunistene våknet i flere land, og dro sine fronter og dekkorganisasjoner med seg. Men som vi skal se, det var også andre viktige støttespillere med i det nye Egypt, i forbindelse med Nassers maktovertagelse.

Egypt – havn for nazi-offiserer

Tyske offiserer kom i nærkontakt med egyptiske ledere allerede under de tyske operasjonene i Afrika i 1942. I 1945 flyktet flere hundre høytstående nazioffiserer til Egypt. Noen kilder oppgir at det var flere tusen nazi-offiserer og soldater som ankom Egypt i sluttfasen og umiddelbart etter andre verdenskrig. Flere av de høyere nazi-offiserene fulgte Nasser da han sammen med organisasjonen ”Unge Offiserer” styrket sin politiske posisjon i siste halvdel av 1940-årene. Her var det mange høyere nazi-offiserer som snart øynet muligheter for en ny karriere etter det ydmykende tyske krigsnederlaget. I så stor grad at de faktisk var med på å forme Egypts fremtid, ikke minst i forhold til det forhatte, lille nabolandet Israel.

Etter Nasser formelt ble ny leder i Egypt het en av hans fremste eksperter på informasjon og propaganda – Josef von Leers. Den samme Leers var tidligere i Hitlers stab, som en av Joseph Goebbels aller nærmeste medarbeidere i flere år. Han hadde som så mange andre tyske offiserer flyktet til Egypt da krigslykken i Europa snudde, hvor Leer snart ble en del av Nassers politiske arkitekter. Det gjaldt også tidligere SS-oberst Otto Skorzeny, fra Hitlers stab. På linje med nevnte Josef von Leers var Skorzeny med på å strukturere det som senere ble til det palestinske prosjektet: Han organiserte gerilja-grupper og bygde opp rene terror-avdelinger. Totalt sett trente Skorzeny opp flere tusen arabere til det som skulle bli ”palestinske” krigere, under betegnelsen ”Fedayeen”. Dette går frem av boken ”The Enemy of My Enemy” av professor George Michael. Forfatteren er knyttet til University of Virginia, og har spesialisert seg på allianser mellom Islam, fascister og nazister i nyere historie. Fedayeen-konseptet er støpeformen til den dominerende Fatah-fraksjonen i PLO.

Da nazisme, islamisme og kommunisme smeltet sammen.

Nå er det fra før av kjent at den tidligere islamske stormuftien av Jerusalem, Amin Al Husseini, ble behørig integrert i Hitlers hær, hvor han bygde opp egne muslimske styrker under Wehrmacht; så ettertrykkelig at han ble ettersøkt for krigsforbrytelser etter andre verdenskrig. Husseini var Yassir Arafats store forbilde, noe Arafat selv aldri la skjul på. Men også Al Husseini gikk i eksil i Egypt, hvor hans modellering for et eget ”palestinsk” prosjekt – i islamittisk modus om ”hellig krig” – ble en viktig impuls under Nassers vinger. I følge den arabiske historikeren Kamal Salibi i boken (”The Modern History of Jordan”) bekreftet arabiske utenriksministre på et møte i Den Arabiske Liga i 1960 en egen ”palestinsk” enhet og identitet sentrert om Vestbredden og Jerusalem. Møtet fant sted i den libanesiske byen Staura. Fra 1955 er det mulig å trekke en linje i denne prosessen, da Nassers ”Fedayeen”-enheter ble bygd, strukturerte og trente under den tyske SS-obersten Otto Skorzeny. Her ble islamisme og nasjonalsosialisme (nazisme) forent i felles front. Denne fronten ble mer manifest da den Arabiske Liga samlet seg og etablerte Den palestinske frigjøringsorganisasjonen, bedre kjent under sin forkortelse, PLO.

I 1958 kom Fatah-fraksjonen i PLO på plass, hvor Yassir Arafat var en lederskikkelse. I boken ”Arafat – From Defender to Dictator” hevder palestineren Said K. Aburish at Fatah først begynte å oprere fra en postboksadresse i den libanesiske hovedstaden Libanon. Deretter, i 1964, kom PLO inn som en paraplyorganisasjon – med Al Fatah som den dominerende fraksjonen. I 1966-1967 ble så den arabiske nasjonalistbevegelsen ANM til ”Folkefronten for frigjøring av Palestina”, forkortet PFLP. Denne ble flettet inn i PLO ved siden av Al Fatah. Slik ble den islamistiske og marxist-leninistiske fronten forent i to hovedfraksjoner, med arv fra Hitler.
I 1969 var Yassir Arafat leder for hele PLO. Kommunistpartiene utviklet nye fraksjoner og fronter i en rekke land for å støtte opp i den videre prosessen. En støtte som etter hvert ble så heftig at en rekke kommunistiske grupper fra Vest-Europa fikk våpenopplæring i PLO-leire sammen med utsendinger fra flere arabiske land. Dette var det palestinske prosjektet, en ny spydspiss siktet inn mot Vesten og jødene helt samtidig. Revolusjonen kom dessuten et skritt nærmere med russisk våpenteknologi, og russiske instruktører.

Direktør Christopher Andrew ved historisk institutt på Cambridge-universitetet og den avhoppede KGB-arkivar Vasili Mitrokhin har utgitt to tykke bøker basert på store mengder KGB-dokumenter. Her går det utvetydig frem at betydelige deler av PLOs operative apparat ikke bare ble trent og utrustet fra russisk side, men også den sivile og militære etterretningstjenesten KGB og GRU var direkte involvert i PLOs operasjoner. Flere operasjoner fikk egne koder i KGB. Russiske marinefartøy leverte våpen til terroroperasjoner, både i Middelhavet og på oppgitte møtesteder i den Persiske gulf, oftest utenfor Aden. Dette gjelder blant annet kidnappinger i Beirut, likvidasjon av diplomater, dissidenter, og ikke minst koordinasjon og tilkjøring av spesialtilpasset terrormateriell fra Moskva og styring av operative ledere i ulike PLO-fraksjoner. Nordmannen Lars Gule har selv bekreftet at han ble trent av russiske instruktører da han fikk opplæring på elektroniske bomber i en spesialleir, offisielt administrert av PLO og dets fraksjon, DFLP. I samme leirområdet dukket Tysklands største, nynazistiske terrororganisasjon opp noe senere. Mellom 20 og 33 ledere og medlemmer av Wehrsportgruppe Hoffmann fikk spesialtrening i leirene ved byen Damour i Libanon, i perioden 1980 – 1982.

Alternativ husgud fra Kina

Vi må ta et tilbakeblikk for å få med oss det internasjonale bildet, hele konteksten i norske venstre-ekstremisters perspektiv, da de plutselig begynte å fokusere Midtøsten. I 1960-årene dreide kommunistenes perspektiv i retning av Asia, der Vietnam-krigen ble utløst av det kommunistiske Nord-Vietnam. Nå var det mange her hjemme som var mot denne krigen uten å være kommunister, men selve frontene og ”komiteene” var likevel preget av kommunister. Den eksotiske masken av Mao kom opp på veggene sammen med bildet av Stalin, fra 1967-1968. Sistnevnte, Stalin, forble imidlertid hengende på veggene. I praksis var ikke dette hamskiftet så revolusjonerende, det politiske uttrykket tatt i betraktning. Men ”Sovjet” kunne nå kritiseres åpent, og slik ble det – for noen – en mentalhygienisk utlufting, særlig etter invasjonen i Tsjekkoslovakia. Kommunismen var ubesudlet, det var bare noen av dens aller mest sentrale utøvere som stadig rotet det til, over litt mer enn halve kloden. Mao-ansiktet kunne kanskje fungere som ny salgsplakat?

Da den store internasjonale fronten, ”Det Afro-Asiatiske Folks Solidaritetsorganisasjon (AAPSO) ble etablert med et hovedkvarter i Kairo, etter et samarbeid mellom Moskva og Peking. AAPSO hadde først den ikke-kommunistiske journalisten, Yusuf As-Sebai, som leder. Men så kom det til økende rivalisering mellom de to kommunistlandene i siste halvdel av 1960-årene. Moskva ble nå alene om AAPSO, som ble kjørt i tospann med det enda større Verdensfredsrådet (WPC). Denne organisasjonen, samt AAPSO ble i stor grad operasjonalisert av KGB med Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet som øverste bindeledd for globale kampanjer. Medlemmer av vårt hjemlige AKP burde se på hvilke kampanjer AAPSO og WPC kjørte fra siste halvdel av 1960-årene og 20 år fremover. For så å se dette i sammenheng med fanesakene for AKP og dets fronter i Norge. Det er en fare for at noen har blitt til det Lenin skal ha kalt ”Nyttige idioter” i dette bildet.

Allerede i 1960 ble en hovedstamme av disse frigjøringsbevegelsene strukturert ut fra Moskva-støttede internasjonale frontorganisasjoner: I november dette året var det to konferanser i den libanesiske hovedstaden Beirut, hvor en egen ”eksekutivkomite” ble bygd inn i frontorganisasjonen ”Afro Asiatiske Folks Solidaritetsorganisasjon” (AAPSO). En rekke frigjøringsorganisasjoner modellert; blant dem var Den Arabiske Nasjonalistbevegelse (ANM), som ut over i 1960-årene ble til en ren marxist-leninistisk gruppe. Den skiftet navn til ”Folkefronten for frigjøring av Palestina” (PFLP) i 1967, og var klart den mest offensive enheten under PLOs parasoll da PLO kjempet for et kuppforsøk i Jordan i 1970, og fortsatt under blodbadet som kom under destabiliseringen av Libanon i perioden 1975 – 1982.

Mao – fra Stalins hemmelige politi

Formann Mao var selv en edsvoren, godt utdannet KGB-offiser – fra Stalins hemmelige politi (forkortet NKVD) – da han som Kinas påtroppende diktator begynte sin lange marsj til Peking. Mao hadde akkurat gjort unna det han kalt en «kulturrevolusjon», hvor mellom 2 og 4 millioner mennesker ble likviderte, for å kvitte seg med noen som angivelig fortsatt ikke hang med på det ideologiske feltet. Med andre ord: Det er mulig den store helten – Østens sol – var direkte ansvarlig for utsletting av like mange innbyggere som befant seg i Norge da han ble ikon for norske kommunister; som på sin side ikke så noe problem med elvene av blod som fulgte med Maos kulturrevolusjon. Like lite som de få år senere så noe problem med Pol Pots folkemord i Kambodsja. I dette fattige landet fikk 1,7 – 2,3 millioner (kanskje mer!) nakkeskudd i møte med kommunistisk praksis i perioden1975 til 1979. Opp til en fjerdedel av befolkningen i Kambodsja ble med andre ord fysisk utslettet.

Norske venstre-ekstremister kjørte en massiv kampanje for Pol Pot i samme periode, og i flere år etterpå: Studenter som kom inn på Blindern i Oslo i 1981 – 1982 fortsatt kunne se bannere til støtte for Pol Pot drapert langs hele Frederikke-fløyen. Nå hadde også Yassir Arafat forlengst blitt guru, som en arabisk Che Guevara, men designet og personifisert i beste Stalin-ånd, utenfor en fjellhule i Jordan-dalen. I dette ligger signifikante islett fra Islam, fra kommunismen og også nazismen. En kan ikke se bort fra at det faktisk også er en reell nazistisk impuls bak det palestinske prosjektet under PLO.
Så lenge det dreide seg om å destabilisere ett av de mest sensitive, strategiske områder for den frie vestlige verden var faktorenes orden likegyldige. Så lenge islamistene og nyvinningen ”palestinerne” sendte sine bombemenn i riktig retning var ikke den hellige krigen spesielt problematisk, som en del av den væpnede revolusjonen arvet fra Lenin og KGB. Jødehatet deles nemlig av alle grener i den totalitære familien; det islamistiske tilskuddet er så visst intet unntak.

Den anvendte kommunismen i Kina ble ikke mindre voldelig enn andre steder: Utrenskingen under Maos kulturrevolusjon pågikk systematisk blant kineserne over en tiårsperiode, og var stort sett ferdig i 1967, nettopp da norske kommunister begynte å applaudere den kinesiske lederen på det mest intense – med signifikante religiøst tilsnitt. Våre hjemlige kommunister ble imidlertid noe fornærmet utad da Sovjet gikk til invasjon i Tsjekkoslovkia i 1968. Men det var tross alt «Sovjet» som drev med slikt, og det ble til en slags misforståelse. Tilgangen på synonymer er stort og bekvemt når kommunismens mange tragedier skal maskeres. Slik får man det religiøse tilsnittet bekreftet, i det ’ufeilbarlige’, der ånden svever videre – uavlatelig over elver av blod.

Midtøsten

En myte som er skapt er at en gruppe fra Oslos østlige drabantstrøk startet AKP (m-l), som om dette var en klubb som ble formet av intet. Kommunistisk strategi fungerer ikke slik. Det er fraksjoner som løsrives, ofte strategisk motivert ut fra en slags markedstilpassing. Selv om en slik prosess kan være støyende nok sett fra utsiden, er det som i det ytre fortoner seg som en nyskapning på innsiden fortsatt en liten variasjon over samme tema! Ett av motivene er å favne nye målgrupper. Dessuten var mye fokus allerede satt i retning av Asia i og med Vietnam-krigen.

Peder Martin Lysestøl overtok etter Ole Kopreitan som leder for ungdomsorganisasjonen i Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1965. På dette tidspunktet fikk SF ressurser via Øst-Berlin; noe som fremgår av boken ”Avmaktens diplomati” av Sven G. Holstmark. I 1966 dro Lysestøl på et lengre studieopphold til Jugoslavia. Der møtte han en egyptisk kvinne som han giftet seg med, i Kairo i 1968. Dette året hadde Peder Martin Lysestøl fått et utvekslingsstipend og studerte angivelig sosialøkonomi i Egypt. Han er en av veldig få norske tidsvitner som kjente til hele kjeden av marxistiske frigjøringsorganisasjoner som hadde kontorer praktisk talt vegg i vegg i den egyptiske hovedstaden. Selv frigjøringsorganisasjonen i Vietnam, FNL, hadde representanter der.

”..det å komme til Kairo i 1968 for en som var ung og radikal, var som å komme til himmelriket. Der hadde ANC, PAC, FNLN, PLO, Al Fatah, på rekke og rad. Så jeg gikk fra kontor til kontor og møtte frigjøringsbevegelser”, sier Peder Martin Lysestøl i et intervju med hovedfagsstudenten Tarjei Vågstøl, 22. september 2006. (Gjengitt i hans hovedfagsoppgave).

I 1967 deltok Peder Martin Lysestøl på konferansen ”First International Palestine Student Conference” i Kairo. Her representerte han SUF, Kommunitisk Ungdom (KU) og AUF (Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon). Det ble det åpenbart lagt bestemte føringer, koordinert over landegrensene. Det var fra nå av kommunister verden over gradvis begynte å bruke Vietnam-metaforer om Midtøsten. I 1971 var PLO allerede representert i 66 land! Og det var ikke noe organisasjonen hadde ordnet på egen hånd. Hele prosessen pågikk gjennom internasjonale frontorganisasjoner og et tilhørende nettverk av NGO’er.

Mindre enn en måned etter nevnte konferanse i Egypt begynte Seksdagerskrigen, 6. juni, 1967. Hjemme i Norge hjalp Erik Nord i SFs sentralstyre Lysestøl i å formidle informasjon om det palestinske prosjektet innad i SF. I september 1968 kom nyhetsmagasinet Time med et stor oppslått artikkel som presenterte Yassir Arafat som PLOs nye sterke mann. Profileringen av Arafat var slik lagt opp at han minnet om Che Guevara. Den påtroppende palestinske lederen, som var født og oppvokst i Egypt, strødde rundt seg med islamske og marxist-leninitiske slagord, fra intervju til intervju.
Var Yassir Arafat kommunist? Så enkelt var det nok ikke. Mannen var en sammensatt figur, hvor Det muslimske brorskap nok hadde innpass i sinn og skinn. Samtidig som selve revolusjonen fulgte en marxist-leninistisk linje, stadig i hybrid med Islams hellige krig, i tråd med Muhammeds Medina-passasjer i Koranen. Dette bilde har dessverre ikke forandret seg nevneverdig i dagens Palestinske administrasjon (PA/PLO), der den politiske voldsutøvelsen er forpliktende og programfestet.

Arafats nærmeste medarbeider, etterretningssjef og spesialrådgiver i PLO gjennom mange år, Hani al-Hassan, var også koordinator for nordmenn som turnerte i PLOs leire. Blant dem Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue. Begge ble pålagt å konvertere til Islam da de ankom PLOs leire. Finn Sjue fikk kodenavnet ”Aby Yasser”, egentlig en ærestittel.

Nevnte Hani al-Hassan er navngitt som KGB-mann i boken ”Mitrokhin Arvhive 2” (side 250), av Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin. Lysestøls kontakter til Midtøsten gikk også via Stockholm, der Jan Guillou kjørte løpet, som betalt KGB-agent under sin føringsoffiser Gergel. Dette var et miljø som senere skulle mobilisere unisont i kampanjer mot sikkerhetstjeneste i Sverige og Norge, under paroler ”ulovlig politisk overvåking”. Aktørenes tidligere mentor, Berge Furre, var også ringside i denne kampanjen, men det er en annen historie.

Stadig under overflaten

Først i 1969 kom offisielle, statskontrollerte medier i Moskva med uttalt støtte-artikler til PLO, umiddelbart etter at Yassir Arafat formelt hadde gått på som ny leder. I følge Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin var det kun frigjøringsbevegelsen i Vietnam og PLO som ble beæret med egne representasjoner i Moskva.

Mye hadde nå pågått under overflaten i flere år. Både i 1968 og 1970 var Yassir Arafat på hemmelige besøk i Moskva og drøftet praktiske opplegg for støtte og logistikk, etter reiseopplegg ordnet diskret gjennom frontorganisasjonen Afro Asiatiske Folkes Solidaritetsorganisasjon (AAPSO). I Moskva møtte Arafat KGB, representanter fra Politbyrået og Internasjonal avdeling i sentralkomiteen av kommunistpartiet. PLO-lederen kom med egyptisk pass, som en del av en delegasjon til den egyptiske diktatoren, Gamal Abdul Nasser. Arafat var for øvrig både født og oppvokst i Egypt, og den organisasjonen han nå etter hvert bygde opp under en palestinsk vignett ble raskt utrustet med russisk artilleri, rakettbatterier, pansrede personellkjøretøy og en og annen stridsvogn. Altså langt fra det som hører hjemme i en geriljaorganisasjon.

Terrororganisasjoner fra en rekke europeiske land fikk nå trening i PLOs leire. Dette gjaldt blant annet Baader Meinhof/Røde Arme-fraksjonen i Tyskland, Action Direct i Frankrike, Røde Brigader i Italia, ETA i Spania og IRA i Nord-Irland. En fraksjon av tyske Baader Meinhof var 2.juni-bevegelsen, som hadde egne kontakter i Stockholm.

Peder Martin Lysestøl var første gang i treningsleire i 1968, og senere i 1970. På linje med Finn Sjue, Trond Ali Lindstad og Lars Gule deltok Lysestøl også fysisk under terroraksjoner; i ettertid forsøkt gjengitt som tilfeldige påfunn i den politisk så enøyde Odd Karsten Tveits bok, under sin sarkastiske tittel, ”Alt for Israel”. Det er nettopp Tveits bok som gir den offisielle versjonen av de norske kommunistenes virksomhet til og fra PLOs leire, og aktørene henviser ofte selv til den. Dette er åpenbart en autorisert, men dog en veldig fragmentert og marginalisert versjon.

Etter AUFs sommerleir i 1968 etablerte Peder Martin Lysestøl noe som ble kalt ”Arbeidsgruppe for et Fritt Palestina”. I offisielle versjoner heter det at Kjell Bygstad og Finn Sjue kom med i denne gruppen våren 1970. Da var oppflisingen i ungdomsorganisasjonen under Sosialistisk Folkeparti et faktum. SUF hadde blitt til SUF (m-l) og plassert bildet av Mao ved siden av Stalin. For ordens skyld bør det legges til at Lysestøl selv kom fra Sosialistisk Studentlag, og ikke fra den tidligere SUF-gruppen på Bryn og Hellerud, som (stadig i følge egne versjoner) hadde overtatt ledelsen i SUF før splittelsen i 1969. Det er imidlertid verd å merke seg at SUFs representanter ikke sang den kinesiske nasjonalsangen, men ”Internasjonalen” da de toget ut av moderorganisasjonen SF sitt landsmøte samme år.

Det er isolert sett et problem at de som har skrevet ut historien om dette dunkle politiske miljøet i det store og hele selv er direkte knyttet til de indre sirkler i AKP. Her er det med andre ord rom for mye politisk teater som har blitt solgt ut i media i tidens fylde. Noe som ikke minst gjelder ”die hard”-prosjektene i Midtøsten. Hvor mange norske kommunister som fikk terroropplæring med russiske våpen i bortgjemte treningsleire fra 1968 til 1989 er uvisst. Videre er det fortsatt mye uskrevet historie knyttet til organisatoriske opplegg bak trafikken inn og ut av PLO-leire i Midtøsten.

Umiddelbart etter at Seksdagerskrigen hadde brutt ut, vedtok SF og ungdomsorganisasjonen SUF uttalelser som var kritiske til Israel. SF var noe mer nyansert enn SUF. Da den israelske utenriksministeren, Abba Eban, var i Norge i mai 1968, demonstrerte SUF, AUF og KU (Kommunistisk Ungdom) i universitetets aula. I 1970 vedtok AUF en uttalelse som krevde ”en palestinsk stat for jøder og arabere”. Kravet ble så vedtatt formelt på AUFs landsmøte i 1971. Nå var ordlyden enda mer distansert til jødene, en ”progressiv palestinsk hvor alle etniske grupper kan leve side om side under full likestilling”. Med andre ord, eliminasjon av staten Israel. Nils Butenschøn, som på dette tidspunktet hadde kommet seg helt frem til sentralstyret i Unge Venstre (NUV), sørget nå for at også Unge Venstre kom med en tilsvarende uttalelse. I tiden som nå fulgte ble retorikken knyttet til Vietnam, om USAs imperialisme kopiert over på Midtøsten, og fikk sine ekko i de fleste uttalelser også fra Yassir Arafat og de dominerende fraksjonsledere i PLO, henholdsvis George Habash fra PFLP, Naif Hawameh fra DFLP.

Kaos- og terror-strategier

Destabiliseringen av Jordan pågikk gjennom en kaos-og terror-strategi over to år, fra 1968 til 1970. I denne perioden ble flykapringer i det internasjonale luftrommet et nytt politisk uttrykk. Hele tre store passasjerfly ble kapret i 1970 og tvunget ned på en øde flystripe i den jordanske ørken. Begrepet ”Internasjonal terrorisme” kom nå i bruk. Palestineren Said K. Aburish omtaler i sin kritiske Arafat-biografi Wadi Haddad som ”The Master”, arkitekten bak flykapringene, som ble PLOs varemerke i flere år fremover. Den samme Wadi Haddad troner høyt i Mitrokhin-arkivet ved Cambridge, som en av KGBs mest prioriterte agenter i Midtøsten. Han hadde kodenavnet ”Nationalist” i KGB, og omtales blant annet i korrespondanse mellom den sovjetiske lederen Leonid Bresjnev og KGB-leder Juri Andropov i mai 1970. Deler av PLO ble snart et rent kombinasjonsbruk knyttet til den sivile og militære etterretningstjenesten i Moskva, henholdsvis KGB og GRU.

Peder Martin Lysestøl var aktivt med og satte opp Palestina-grupper både i Stockholm og København. I København var Lysestøls kontakter knyttet til en meget voldelig dansk terrororganisasjon, som var knyttet til PLO, den såkalte Blekingebanden. De ranet også pengetransporter, posthus, banker og militærleire, med aktiviteter som inkluderte både Norge og Sverige, helt frem til 1989. PLO-fraksjoner som Fatah, PFLP og DFLP var bindeledd i begge de skandinaviske landene. Wadi Haddad var klart en av hovedkontaktene i Midtøsten.

I Sverige var Jan Guillou kontaktmann, med Wadi Haddad og hans nærmeste medarbeidere i den ene enden og Peder Martin Lysestøl i den andre var den politiske atmosfæren høyeksplosiv i en årrekke. Gunnar Ekbergs bok, De ska ju ändå dö – som kom ut nylig – knytter AKPs Lysestøl direkte til Guillou og hans apparat i Sverige, hvor KGB stadig er en del av det operative bildet. Noe som blir til et poeng isolert sett: KGB-mannen Jevgeni Ivanovitsj Gergel hadde Jan Guillou som sin betalte agent fra 1967, og godt ut i 1970-årene, da Guillou etter hvert brukte veldig mye energi på å avsløre svensk sikkerhetstjeneste – med vekt på ”ulovlig politisk overvåking” (IB-affæren). Mens han fortsatte sin kontakt både til Midtøsten og Norge. Det samme slagordet sveipet snart inn over Norge.

Peder Martin Lysestøl har vært en nøkkelperson i kampanjen mot ulovlig politisk overvåking, sammen med sin tidligere politiske edderkopp i Sosialistisk Folkeparti (SF), Berge Furre. I tillegg kom Finn Sjue innpå, også han fikk sin journalistiske og politiske skolering i redaksjonslokalene til tidsskriftet Orientering, under SFs vinger.

Høyspent i 1970

Kuppforsøket i Jordan, kalt ”Svart September”, ble støttet offensivt av Syria og Irak, og noe halvhjertet av Nasser som strevde fælt med strategien. Blant annet på grunn av den sterke rivaliseringen mellom Baath-partiene i Syria og Irak i denne perioden var ikke Nasser garantert en hovedrolle om kong Hussein i Jordan gikk over ende. Det skulle bli Gamal Abdul Nasser som gikk over ende: Han døde 28. september i 1970, bare 52 år gammel. Da hadde han vært statsleder i Egypt sammenhengende siden 1956. Historien kunne vært annerledes om han ikke hadde underkastet seg Moskvas iskalde politiske maskin. Men i det vestorienterte Jordan var i ferd med å gå opp i limingen, til fordel for Nasser, Syria og Moskva. En slik frigjøring ble norske kommunister begeistret over, og reiste til sine palestinske kontakter i Jordan, for å få med seg noe av stemningen.

I 1970, altså da Nasser døde, var det mer enn 20 000 russiske offiserer og soldater i Egypt, samt et kobbel av KGB-offiserer og en ditto russisk feltmarskalk. Russiske jagerfly ble skutt ned av israelske kampfly over Suez. De russiske Mig-jagerne hadde også russiske piloter om bord. Et poeng som israelske media raskt fikk med seg, i det som faktisk var den mest dramatiske konflikten i Midtøsten til nå, i 1970. Hele den amerikanske 6. flåte ble sendt inn i Middelhavet, det kokte inne i sentrum av den jordanske hovedstaden Amman i september 1970. Blant dem som var med i oppløpet i Jordan var ikke bare Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue, men også ”Freigruppe Adolf Hitler”, en nynazistisk gruppe. Altså på linje med den store tyske nynazistiske organisasjonen ”Wehrsportgruppe Hoffmann” som fikk omhyggelig opplæring i PLOs leire ved Damour.

Tron Ali Lindstad, Lars Gule, Nils Butenschøn og Boje Ullmann er vel blant dem som også burde reflektere mer over hvorfor deres miljø ble overvåket. Når jeg i denne artikkelen har tatt med så vidt mye om Midtøsten for å speile bevegelsene til våre hjemlige kommunister er det for å illustrere følgende poeng: Kommunistenes fokus er aldri tilfeldig, men følger internasjonale føringer, som av en eller annen grunn stadig peker direkte eller indirekte i Moskvas favør. I dette tilfellet, faktisk tvers gjennom Mao-maskeraden og i et så voldelig modus at virkeligheten snart overgår fantasien.

La nå dette være nevnt: Dersom norsk sikkerhetstjeneste, bedre kjent som overvåkningspolitiet (POT) inntil ganske nylig, – ikke hadde overvåket AKP-miljøet gjennom 1970- og 1980-årene, ville det være klare brudd på de eksisterende politi-instrukser. Etter det vi nå vet om de reelle forbindelsene ville en manglende overvåking av disse miljøene vært å betrakte som ren tjenesteforsømmelse fra sikkerhetstjenestens side.

Roy Vega

Littertur knyttet til denne artikkelen, ut over det som er nevnt i teksten:

Gunnar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stockholm, 2010).
Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I & II (London, 2005)
John Lewis Gaddis, We Know Know, (Oxford, 1997).
Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).
Eberhard Kienle, Ba’th v Ba’th, Conflict between Syria and Iraq, 1968-1989, (N.Y. 1990).
Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).
Said K. Aburish, Yassir Arafat – From Defender to Dictator, (New York, 1999).
Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).
Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).
Efraim Karsh, Palestine Betrayed, (London, 2010).
Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).
John Barron, KGB Today – The Hiden Hand, (Reader Digest, USA, 1983)
(Norsk utgave: “KGB i dag i fiendens leir”, Atheneum, 1984)
Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999)
Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.
Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).
Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).
Y. Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).
James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).
Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).
R. Stephens, Nasser, (London, 1971).
Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004)
Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008)
Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).
Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).
Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).
Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).
Anatoly Dobrynin, In Confidence, (Washington D.C. 1995).