Gjesteskribent

På ett tidspunkt i livet hadde Assange faktisk tilløp til et halvprofesjonelt miljø rundt seg. I perioden 1999 til 2002 begynte han gradvis å bygge opp et selskap kalt Earthmen Technology, på et synopsis fra det tidligere «International Subversiv». Det kunne glimtvis minne om noe som gikk i retning av et åpent forretningskonsept.
Men Assange var samtidig avhengig av et registrert selskap for å kunne åpne domener rundt om. Snart ble mye energi brukt på å bygge opp mer eller mindre lukkede databaser, datanettverk og software for hacking og telefonavlytting. Det var ikke gleden over innovasjonene, teknologien eller resultatene i seg selv som betød noe i Assanges verden, det var stadig datamaskinen som teknisk våpen. Våpen som skal ramme og lamme den store fienden, uttalte ”bastarder” som USA og NATO. Til nå har han vist at han er villig til å strekke seg svært langt for å nå sine mål, og at han samtidig ikke tar hensyn til eksponering av enkeltpersoner som befinner seg i arbeid, landskap, kontekster og dokumenter hvor de risikerer å bli drept ved å få sitt navn publisert. Menneskene rundt Assange synes ikke å ha særlig stor egenverdi.

En rekke personer rundt om i verden har kontakt med amerikansk, diplomatisk personell. I utsatte områder er amerikanske utenriksstasjoner faktisk eneste kontaktpunkt, eneste pustehull, med den moderne sivilisasjon for sivilbefolkningen og deres representanter. Menneskerettighetsforkjempere, misjonærer, representanter fra lokale eldreråd, folk som er knyttet til humanitært arbeid i utsatte områder og en rekke andre, har kontakt med amerikanske ambassader og konsulater. Dette gjelder også nordmenn. Der egne representasjoner mangler er det gjerne britiske eller amerikanske ambassader eller konsulater som blir bindeledd til verden. Siden store deler av verden fortsatt består av diktaturer, ikke minst i islamske land, foregår mye kontakt i det skjulte. Alt dette blir også eksponert i Wikileaks-dokumenter. Julian Assange har ikke på noe tidspunkt utvist tegn på sensitivitet eller medmenneskelighet i møte med slike problemstillinger. Han bekrefter seg selv som en politisk fanatiker, og bare et blikk på hans støtteapparat er nok til å få bekreftet ekstremismen.

På reisefot ved tusenårsskiftet

I 1999 – 2000 var Julian Assange også på motorsykkeltur rundt omkring i Vietnam, og på andre reiser i Asia. Om dette også gjaldt Midtøsten er uklart. I all hemmelighet bygde han og et par av hans medarbeidere i det lille selskapet Earthmen Technology i Australia opp strukturer for meget avansert hacking. En utvikling fra noe de kalte «Linux kemal hacking», basert på egne algoritmer og spektakulære grafer som Julian Assange lenge har hatt stor sans for. Faktisk så stor sans at han, om ikke annet så for å imponere, hengte opp sine hemmelige algoritme-grafer som tapet på veggen. Men han er litt paranoid, og etter hvert har han faktisk all grunn til det. Svakheten med Julians lille team i Eartmen Technology var imidlertid at han selv igjen kom i konflikt med de aller nærmeste medarbeiderne etter en stund.

Hva som egentlig skjedde i nettopp denne perioden er høyst uklart. Det skjedde trolig noe som Julian Assange bidrar til å tåkelegge i sine intervjuer. Hvilke kontakter var det han nå begynte å samarbeide med? Nå kan det ikke utelukkes at fremmede etterretningstjenester kom inn i bildet. Den militære russiske etterretningstjenesten GRU er instanser som tidlig vil ha fattet interesse for Julian Assange, og de har følere ute i det politiske landskapet Assange har beveget seg i. Wikileaks-grunnleggeren kan ha rotet seg opp i partnerskap han selv ikke har helt herredømme over.
I 2002-2003 var hans svenske partner, Johannes Wahlstrøm i Midtøsten, og satte opp et ”journalist-kollektiv” på Vestbredden. Men Wahlstrøm var forholdsvis ung, og det er mer sannsynlig at det var hans far, den russiskfødte Adam Ermash, som var hovedforbindelsen. Det var nettopp i denne perioden Julian Assange var ute på sine reiser.
I perioden 2003 til 2007 har det kommet til kontakt mellom Adam Ermash alias Jøran Jermas alias Israel Shamir. Han har minst operert med følgende navn: Jøran Jermas, Israel Smerler, Adam Ermash og Israel Shamir. Det siste kan være navn som kom for å forenkle kontakten med gamle bekjentskaper utenfor Haifa i Israel og på Vestbredden, eller for å maskere spesiell historikk. Under navnet Jøran Jermas og Israel Shamir har den russiskfødte Wikileaks-representanten også reist rundt i Norge, til Oslo og Trondheim. Han er kjent som en nototisk anti-semitt, med kontakt fra Ku Klux Klan i USA til russiske rasister i Moskva.

I perioden 1992 til 1998 bodde Ermash/Shamir i Russland, inntil han kom tilbake til Sverige og bosatte seg midt i Stockholm sammen med sin nye russiske kone. I 2007 – 2008 er det at han begynner å rotere som ledende representant for Wikileaks i Russland. Men i det KGB-oligarken Alexander Lebedev tok grep og sikrer sin avis Novaja Gazeta en eksklusiv avtale med hele Cabelgate-pakken i Wikileaks, er det heller tvilsomt om Ermash/Shamir har så mye han skal si. Hans sønn, Johannes Wahlstrøm har imidlertid fortsatt ansvar for koordinering av Wikileaks-dokumenter i Sverige og Norge. Om det skjer på premissene til russiske oligarker eller Julian Assange, se det gjenstår å se.
I forhold til Aftenposten ligger det et mellomledd, trolig for at avisens ansvarlige redaktør Hilde Haugsgjerd skal kunne si at hun ikke har noe konsorti- og konfidensial-avtale (direkte) med Wikileaks. Nå er det ikke tradisjon for å delegere så mye makt ved Kremls murer, og det blir spennende å se på avstemmingen mellom dokumenter som sluses gjennom Novaja Gazeta fra ca. 10. – 15. februar og samtidig i Aftenposten. Sistnevnte opptrer – med sin karakteristiske ”drip-feeding” av dokumenter opp mot Johannes Wahlstrøms apparat i Sverige. Alt tyder på at en partneravtale fortsatt eksisterer i Wikileakssystemet. Selv om ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd hevder det motsatte, og selv om det fysisk er plassert en server midt inne i Aftenposten-huset i Oslo.

Julian Assange evner ikke å bygge opp tilstrekkelig lojalitetsforhold til sine medarbeidere, og synes som en funksjon av dette stadig å bli ført nærmere dunkle politiske miljø som selvsagt sikler etter absolutt kontroll i det operative systemet, så vel som i prosjektet ”Wikileaks”.
Assanges viktige kollega, den tyske kode-eksperten Ralph Philipp Weinmann, brøt opp tidlig i 2002, og reiste hjemover til Tyskland. Han har i ettertid ikke hatt spesielle sperrer mot å fortelle folk som har giddet å høre på, om sine erfaringer med Julian Assanges eiendommelige kommunikasjonsform.
Hva er politisk teater og desinformasjon for å tåkelegge? En kan ikke helt stole på hva aktørene selv sier og skriver. Mye informasjon som ligger ute på nettet er plantet for å røyklegge reelle strukturer og virksomhet.

Etter at en sterk server var etablert i Moskva, i januar 2007, arbeidet Julian Assange for å bygge opp en hemmelig gruppe og servertjeneste også i USA. En av hans medarbeidere kontaktet den liberale New York-arkitekten John Young. Nå hadde vel opp til flere øyne og ører rundt Assange forelengst registrert at han hadde en server på plass både i Moskva og Sverige. I Sverige hadde hans servertjeneste betegnelsen PRQ.se. Forbindelsene kom etter alt å dømme på plass før 2007. Hans kontakt med Ermash, nå ”Israel Shamir” og hans sønn, Johannes Wahlstrøm, synes å ha kommet tidlig på plass. Fra Ermash/Shamir var det tidlig direkte forbindelse midt inne i AKP («Rødt!») i Norge, hvor den mystiske skikkelsen har hatt en fast oversetter for sine anti-jødiske propaganda-artikler. Men glimtvis har det faktisk vært diskusjoner internt i AKP om anti-semittisme i to runder nå, både i 2004, siste halvdel av 2007 og 2008. Enkelte medlemmer av det lukkede kommunistiske miljøet opptrer nemlig så åpent anti-semittiske utad at det faktisk har gitt grunnlag for bekymringer. To eksklusjoner har funnet sted – i 2004 og 2008 – med dette som årsak. Men det kan selvsagt være politisk teater, som så mye annet i disse dystre cellene hvor anti-semittismen også blomstrer i nye, tette allianser opp mot islamistiske grupper i Oslo og Trondheim.

Nye oppbrudd og nye allianser

På linje med Julian Assange hadde new-yorkeren John Young i utgangspunktet sans for å avsløre makthavere uansett politisk farge, og var allerede halvveis i gang med et konsept knyttet til sin eksisterende, kjente webtjeneste, Cryptome. Men selv om han først sa seg villig til å samarbeide tok det ikke lang tid før Young ble mer og mer mistenksom. Assange ville ikke fortelle hvem som stod bak hacking-opplegg og distribusjonssystem i Wikileaks. Alt var hemmelig. Nå begynte John Young selv å sjekke. Til BBC News sa John Young i 2007 at det definitivt er behov for mer åpenhet både her og der, men at Julian Assanges «skakk-kjørte prosjekt ikke er veien å gå». (BBC News, 14. mars 2007). Den kjente hollandske hackeren Rob Gonggrijp har også samarbeidet med Assange, for så å forsvinne ut. Det går imidlertid fortsatt spor til Nederland fra den betydelige servertjenesten for Wikileaks i Moskva. Selskapet «Privatcy Project.org» på en postboks-andresse (Boks 97) i Moergested ligger innpå for å tålelegge reelle eierforhold til domener. Midt oppe i nevnte serversystemer i Moskva er det lagt inn domener til store distribusjonssystemer for hardporno. (www.dirtytape.info og www.porndating.info).

Om det var dumt å gå løs på NATO i Afghanistan var det neppe klokere å inngå avtale med russiske hjelpere helt samtidig! Det var neppe bare resirkulerte KGB (Forkortes nå FSB og SVR) og den militære etterretningen GRU som fikk med seg Julian Assanges interesse for kontakter i den russiske hovedstaden. Offisielt forteller Julian Assange at han var på World Social Forum i Kenya for å presentere sitt Wikileaks-prosjekt for første gang da den spesielle servertjenesten midt i Moskva kom på plass, med registrarnummer 436536. (www.wikileaks.info). Assange selv bekrefter at han har hatt kontakt med russiske etterretningsfolk, men at det aldri kom til noen avtale. Han er smart nok til å bekrefte kontakten, da han nok aner at han har vært fulgt av spioner fra flere land på sine mange reiser.

Julian Assange hadde lenge en nestleder i Wikileaks, til å sette opp avtaler for seg, og være diplomat der Assange ofte hisset seg opp.
Tyske Daniel Domscheit-Berg kjente til hele konseptet fra innsiden. Men så brøt han plutselig ut og etablerte en konkurrent, «OpenLeaks». -Wikileaks er alt for sentraldirigert, smalsporet og politisk ensidig lagt opp, sa den tidligere nestlederen, og la til overfor den danske avisen Politiken: – Wikileaks fører krig mot USA, i stedet for å være en plattform og et forum for varslere rundt om på kloden! Det var rene ord for pengene. Julian Assange hadde også lenge et støttepunkt på Island, stadig knyttet til eksisterende, venstre-ekstremistiske nettverk fra Sverige og Melbourne i Australia. Men på Island avslørte hans strategiske diskusjoner at verken planverk eller rammeverk for hans sentraldirigerte og dystre organisasjon er helt på plass. Wikileaks-talsmannen Herbert Snorrason var svært lojal til Assange i nesten ett år. Men så hoppet også han av. – Wikileaks er i ferd med å bli et kommunistparti, og er alt for sentraldirigert, sa han i et intervju med VG etterpå.

Ny kald krig?

Det er propaganda-apparatet med tilhørende medie-nettverk som driver Wikileaks fremover nå. Spesielt interessant i dette bildet, er det at en får konkrete spor av reaktiviserte nettverk rundt gamle sovjetrussiske frontorganisasjoner som Verdensfredsrådet (World Peace Counsil – WPC): På Julian Assanges hjemmetrakter i Melbourne i Australia, med avleggere på New Zealand, er det opp til flere brohoder for parallelle internasjonale propaganda-strukturer som alternerer mellom støtte til markeringer mot G-8-landenes møter, massiv støtte til kampanjer for «Global oppvarming», «Gaza-flåtene», «Akademisk og kulturell boikott av Israel» – og Wikileaks. Samt diverse store demonstrasjoner mot myndighetene i land som Hellas, Spania, Italia og Storbritannia, opplegg som synes å følge økonomiske nedturer i de respektive land. Interessen for Midtøsten er isolert sett et element som en bør ta med seg i en videre analyse.

Nettverkene som er med er to sammenslåtte kommunistparti i Australia, nå kalt «Socialist Alliance» og deres tidsskrift «Green Left». Dette spesielle magasinet er direkte bundet til nettverket LINKS, en forkortelse for «International Journal of Socialist Renewal». Her synes det å ha blitt tilført betydelig med ressurser de siste fem, seks årene. Grønne- og rød-grønne allianser er et slags mantra i disse nettverkene. Forbindelser som gir konturer av resirkulerte enhetsfronter fra den kalde krigen. I desember i fjor (2010) ble det avslørt at ordføreren i Tallin, Edgar Savisaar, som også leder Senterpartiet i Estland – har mottatt penger gjennom en NGO-gruppe som i realiteten styres av en av Vladimir Putins oligarker, Vladimir Yakugin. NGO-nettverkene (Non Governmental Organizations) gjør det mulig å sluse penger over landegrensene, for å dirigerte støtte inn til bestemte politiske kampanjer, grupper og personer.

Støtteapparatet for Wikileaks befinner seg i dette landskapet, hvor NGO’er også opptrer tett.
Magasinet «Green Left» ledes av redaktør Yasmine Fathy, som tidligere arbeidet for den egyptiske avisen Al Ahram. Diskret under LINKS er det et intereressant redaktørråd, hvor russeren Boris Juljevitsj Kagarlitsky sitter sammen med Andre Brie. Han er til daglig i EU-parlementet, og meget aktiv i utenrikskomiteen. Midtøsten er ett av hans kjepphester. Franske Alain Krivine fra Den «Trotskistiske Franske Liga» er også med i redaktørrådet i LINKS og koordinerer kampanjer.
Nevnte Andre Brie er ingen hvem som helst: Han er stalinist og representerer et nytt parti i EU, som er en direkte avlegger av det gamle kommunistpartiet i Øst-Tyskland. Russeren Kagarlitsky sitter med stadig større kontorer i Moskva og er direktør for «Institutt for Globalisering og Sosiale Bevegelser». Han er også koordinator og leder i «Det Transnasjonale Institutt for Global Krise». Dette siste synes å være et forum basert i kontinentale Europa hvor «kriser» maksimeres og optimaliseres, før det hele sendes inn i et gigantisk propagandasystem, i et konglomerat av NGO’er, samt gjennom Verdensfredsrådet. 8. mai 2004 ble «Party for European Left» etablert på et møte i Roma. Ligaen for den 5. internasjonale og European Anti-capitalist Left turnerer også støttekampanjer for Wikileaks.
Miljøet rundt Matt McCarten på New Zealand er inne på teknisk side i flere nettverk. Tilsvarende som for Island har New Zealand få ressurser i sine sikkerhetsorganer, til å følge aggressiv venstre-ekstremistisk aktivitet.

Fra nyere historier er det konkrete erfaringer fra Egypt (Fra 1954), Syria (fra 1955), Algerie (fra 1959-61), Libya (1961), Jemen (1967) og PLO (1961-64) som viser at islamistiske slagord om hellig krig flettes inn blant marxistiske og leninistiske postulater om væpner revolusjon. Slike koblingspunkter er med andre ord ikke noe nytt fenomen, og heller ikke i politisk praksis, i blodsprutende nedslagsfelt hvor kaoset er mellomspill. Det har Jordan fått merke i perioden 1968 til 1970, og Libanon fra 1975 til 1982, for så vidt også frem til i dag – nå med islamistene enda mer tydelig til stede. Faren for nye koblingspunkter mellom islamistiske grupper med økonomiske ressurser i ryggen, og venstre-ekstremister er reell, også i apparatet rundt Wikileaks. Så langt har de fleste Wikileaks-dokumenter som omhandler Midtøsten gått i Irans og islamistgruppen Hamas (Gaza) sin favør.
Både i Australia, Tyrkia, Egypt, Storbritannia og Norge genereres kampanjer for «Gaza-konvoier» og «Akademisk og kulturell boikott av Israel», gjennom internasjonale nettverk som står spesielt sterkt på Julian Assange sine hjemtrakter i Australia. I Norge har den politiske venstresiden lagt stor vekt på å sikre seg innflytelse i media, og det bød neppe på nevneverdige problemer å integrere en vesentlig del av Wikileaks distribusjonsapparat under Aftenpostens vignett. I Sverige er det egentlig bare avisen Aftonbladet som kunne gjort noe tilsvarende.

Egenrettferdighet på smertegrensen

Fredag 21. januar ble mye av avisens bilag, A-magasinet, viet til en ukritisk legitimering og hyllest av Wikileaks; spedd opp med politisk motiverte maskerader og en egenrettferdighet godt over en journalistisk smertegrense hva faglige føringer, kildekritikk og integritet angår. A-magasinets redaktør, Kjersti Løken Stavrum, Wikileaks-koordinator og journalist Per Anders Johansen, samt Aftenpostens ansvarlige redaktør Hilde Haugsgjerd er ute på en journalistisk seilas som ikke bare kan drive dem mot høy bråttsjø og langt til havs i forhold til Aftenpostens integritet som troverdig avis. De har bundet Aftenposten opp mot en Julian Assange og et ditto hemmelig apparat som både i form og innhold står i et skarpt motsetningsforhold til den ideologi Aftenposten inntil for noen år siden bygde hele sin profil på. Vi er ikke alene om bekymringer oppe i dette.

På det tekniske feltet ligger mye i Sverige og Norge. Om Assange vil lykkes i å få folk til å tro på at han kjemper for ”mer åpenhet” med en varslerorganisasjon som er så til de grader lukket og dyster – se det gjenstår å se. I realiteten har han – per definisjon – forsøkt å bygge en etterretningsorganisasjon basert på aggressiv, politisk motivert hacking. Men uten å ha bærekraftige strukturer til å videreføre virksomheten, uten at det hele henges på kommunistiske utgrupper og deres nettverk eller direkte på russiske etterretningsorganer som FSB (KGB), dets «Støttende tiltak» og det militære GRU.
Det at journalistenes egen fagforening, Norsk Journalistlag (NJ), var så raskt ute med politisk og økonomisk støttet til Julian Assange og hans Wikileaks, indikerer at vi vil få mer kampanje-journalistikk fremover. Helt på linje med peset knyttet til sikkerhetsrutinene rundt den amerikanske ambassaden (7900 artikler så langt på 2 måneder i følge selskapet Media Tracker) og for ikke å glemme media-idolet, pseudonymet ”Maria Amelie” – som egentlig het Madina Salamova og kanskje ikke hadde det så fælt likevel? Media sviktet igjen i møte med grunnleggende krav til nyanser, kildekritikk og integritet.

Apparatet rundt redaktør Helge Øgrim i Norsk Journalistlag la føringer for Wikileaks overfor samtlige nyhetsredaksjoner i landet allerede i desember i fjor. At Aftenpostens redaktør Hilde Haugsgjerd kom opp som en dronning for Wikileaks servertjeneste er i så henseende ingen bombe. Det er en boble som bekrefter noe mange har gått å følt på: At sentrale norske nyhetsmedier kjører en egen politisk agenda som ikke reflekteres i det publikum de betjener.
Wikileaks er tabu i forhold til kritisk journalistikk, og hvor langt opp nettverkene har sine støttespillere i Norge blir til et spørsmål for seg. Det er alt annet enn tilfeldig at en av de viktigste distribusjonsledd for Wikileaks fysisk ligger inne i avisen Aftenposten i det gamle Postgirobygget i Oslo. Som et monument over en integritet og politisk uavhengighet som både Aftenposten og flere sentrale norske medier synes å mangle.

Roy Vega

Les del I og II

Wikileaks-grunnleggerens psyko-ekstremistiske verden (I)

Wikileaks-grunnleggerens psyko-ekstremistiske verden II