Gjesteskribent

Det er helt på høyde med påskekrim: Da en hard kjerne i venstre-ekstremistiske miljø i Skandinavia helt samtidig fikk trang til å reise til eksplosive PLO-leire fra 1969, for å bygge opp sin praktiske revolusjonære kompetanse, var de humanistiske anfektelser begrenset til fordømmelse av alle israelske mottiltak der ute – og påstått ulovlig politisk overvåking her hjemme.

Vi behøver nødvendigvis ikke starte med alle de 300 svenskene som Kristelig Dagblad i København avslørte reiseopplegg for, 15. august i 1969. De skulle alle til treningsleire for PLO i Algerie. Dette kan bli litt overveldende sånn fra starten, så la oss begynne med en svenske, Jan Guillou – og vi får umiddelbart dobbelt action, blant annet i møte med hans oppdragsgiver fra 1967 og flere år fremover, KGB. Siden Guillou ikke har fått seg til å skrive en eneste linje om de reelle kommandolinjene i denne dramatiske trafikken over landgrensene, er det fristende å presentere kontekster og samtidige nettverk. Dette handler fortsatt om den ukjente politiske undergrunnen, og det hele konkurrerer – uten å skryte – med hvilken som helst påskekrim, jo tettere man kommer inn på steinharde aktører som strevde fælt og med livet som innsats for å skape kaos på vei til verdensrevolusjonen ved inngangen til 1970-årene.

Jan Guillou var klart en av hovedpersonene i en heldramatisk politisk historie han selv åpenbart må ha hatt gode eller vonde grunner til ikke å skrive ut når han først hadde en anledning. Det vil si, noen drypp og tilmålte brokker kom ut i hans biografi i 2010, men både dramaet, stripen og de spenstig narrative strukturene dunstet dessverre bort i skriveprosessen.

Sorte hull

Med suveren forakt for den ’sannhet’ Guillou selv utad har brukt mye av sine journalistiske talenter på å søke, avdekke og ikke minst moralisere over – gav han seg for snart to år siden i kast med sin egen historie, i en biografi som etterlater mange, beksvarte og til dels gapende hull. For å legge på litt dramaturgi i Guillous ånd kan vi finne en analogi i slike sorte hull som finnes i verdensrommet, som har et merkelig og nesten komplett uforståelig innsug. Hva har så denne kjente svenske forfatteren egentlig drevet med?

Jan Guillou var russisk spion

Nå har den aldrende Guillou nylig vært i kontakt med sitt forlag med tanke på å skrive et slags appendiks med en egen versjon av sin virksomhet som KGB-agent. Men gammelkommunistens bitre særpreg har underveis fanget inn den ellers så fargerike svenske forfatteren. I det detaljene om samarbeidet med KGB kom på bordet grånet forfatteren. Det vil si, det hele smalt i ansiktet på de fleste avislesende svensker da Expressen fyrte løs vegg-til-vegg-oppslag med detaljer om KGB-samarbeidet i slutten av oktober 2009. Og det ble slett ikke noe mer nyansert av at Guillou måtte se tidligere nestleder i dagens KGB (FSB) i fjor langt på vei bekrefte at den alt annet enn uskyldige svenske journalist og forfatter faktisk hadde vært KGBs mann. Og så til overmål nettopp den svensken som mer enn noen andre hadde trigget og kjørt kampanjer mot politisk ulovlig overvåkning.

Fra vår side blir storyen enda mer spektakulær siden vår hjemlige Peder Martin Lysestøl synes behørig integrert i cellen rundt Guillou som gikk i tospann med KGB-offiseren Gergel i Stockholm og en av Moskvas mest prioriterte KGB-agenter i hele Midtøsten fra 1969, Wadi Haddad. Palestineren Said K. Aburish forteller i sin kritiske Arafat-biografi at sistnevnte ble omtalt som ”The Master” i PLO, etter å ha vært hovedmann bak en rekke flykapringer. Når dagens KGBs nåværende talsmenn er så vidt dynamisk i møte med Guillou-saken, på spørsmål fra Expressen – og delvis bekrefter Guillou som ex-agent, er det trolig fordi man ikke ønsker mer graving i dette meget følsomme landskapet. Dette blir etter hvert til et politisk heksebrygg som bekrefter kommunismens natur, med sine fasader, politiske teater og systematiske konspirasjoner og manipulasjoner.

Spesialoperasjoner – som favnet kjernen i AKP

En utfordring vi umiddelbart står overfor i videre formidlingsperspektiv er at denne komplekse historien akselererer kraftig fra 1969 – og inkluderte celler i flere land; militante politiske fraksjoner, navn på personer og grupperinger, som utrettelig drev mye politisk teater på overflaten. Men for de fleste i dag dreier det seg om til dels ukjente politiske strukturer, og – sett under ett – meget lysky nettverk. Å presentere publikum for disse irrgangene og kontekstene er en krevende oppgave. Her skal vi bare skissere noen av elementene, som imidlertid gir solid grunnlag for å sette store spørsmålstegn ved hele kjernegruppen i det norske AKP, som i en ellers støyende prosess etter oppbruddet med Sosialistisk Folkeparti (SF) i 1969, åpenbart gjemte seg godt for å bygge opp en skolering i væpnet revolusjon, på det praktiske plan, med russiske håndvåpen i alle hjørner under opphold i Midtøsten.

Direktorat S i KGB styrte spesialoperasjoner

Når det gjelder spesialoperasjonene som Jan Guillou ble knyttet til, tilhører dette for øvrig noe av de mest bevoktede hemmeligheter innad i et KGB – hvor det aller meste er hemmelig fra før. Fra 1969 – 1970 blir også den militære russiske etterretningstjenesten, GRU, synlig i Midtøsten, ut fra alle KGB-dokumentene som er knyttet til Mitrokhin-arkivet. Vi kan lese oss til at etterretningsfartøyet ”Kursograf” leverte våpen til PLO, etter instruks fra den sovjetiske forsvarsministeren personlig, Marsal Ustinov. Mitrokhin-arkivet har til og med liste over alle GRU-offiserer om bord på fartøyet, og med både bredde- og lengdegrad oppgitt, bl.a. for droppsted av spesialvåpen utenfor havnebyen Aden i Yemen. Det var i KGBs Direktorat S ”illegale” operasjoner eller såkalte spesialoperasjoner pågikk. Det var blant annet her kidnappinger og likvidasjoner ble utført, i kjent og tradisjonell stil. Dette Direktorat S, også omtalt som Avdeling V, (Internt ofte nevnt som ”Avdelingen for våte affærer”) var så koblet mot ”Linje N” i de enkelte ambassadene, hvor illegale KGB-offiserer skjulte seg i en egen, lukket seksjon. Ofte under dekke av å være journalister for russiske magasiner eller aviser, eller knyttet til ulike statlige, russiske forretningsforetak. Flere av disse hadde ikke diplomatisk immunitet. Da Jan Guillou begynte å turnere som KGB-agent ut fra Stockholm, var general Nikolai Pavlovitsj Gusev leder for Avdeling V. (Kilde: Mitrokhin Archive, bd 1, s. 381).

Spesialoperasjonene som ble knyttet til PLO og særlig dets PFLP-fraksjon fra 1970, lå under nevnte Direktorat S og ”illegale” kontaktledd med spesielle, stedlige støttefunksjoner. En hel serie terror-operasjoner fikk egne kodenavn i KGB. Operasjon ”VIR” var knyttet til plan om kidnapping av en navngitt CIA-offiser i Beirut. Han var tydeligvis sterkt hatet av KGB og skulle føres til Russland, alternativt likvideres. Slik gav KGB PLO-fraksjoner ofte nødvendig bakgrunnsinformasjon før de enkelte operasjonene, og sørget for at teamet som utførte det hele hadde nødvendige spesialvåpen egnet for oppgaven.

Peder Martin Lysestøl med i teamet

Det at vi får bekreftet at vår egen Peder Martin Lysestøl roterer i samme cellestrukturer fra 1969, og bistår Guillou og co. med kontaktbygging nettopp gjennom den perioden da Guillou er betalt KGB-agent, gjør historikken spesielt interessant. Lysestøl har på linje med sin våpenbror Jan Guillou i Stockholm ved gjentatte anledninger vært med og trukket i gang kampanjer mot angivelig ulovlig politisk overvåking her hjemme. Nå stinker deres moralisme på dette feltet.

Det dypdykk vi her foretar i høysensitive politiske irrganger via Stockholm til Midtøsten, avdekker altså forbindelser til en sentral kjerne i vårt hjemlige AKP, og noe senere også i SV som klart har levd i skyggen av den offisielle turbulensen som fulgte med SUFs utmarsj fra landsmøtet i Sosialitisk Folkeparti (SF) i 1969; en prosess som senere skulle modellere AKP og RV. Egentlig var ikke denne utmarsjen mer spontan enn at utbryterne hadde bestilt nye møtelokaler på ”Stratos” noen kvartaler unna Ingeniørenes Hus. Og de som gikk ut av Ingeniørenes Hus var slett ikke bare unge, om en studerer bilder av dem. Både Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue var godt voksne. Rundt de to ble mye skjermet og lukket i denne perioden, også kodene foran følsomme kontaktpunkt i Stockholm og Nord-Irland. IRA lå nemlig også tett innpå, i en sideordnet struktur hvor ”Irlandskomiteen” utskrystaliserte seg for å institusjonalisere forbindelsene vestover, slik ”Palestinakomiteen” stelte med Midtøsten. Det synes å være det samme kadret – og de samme bakmenn – som stelte med begge frontorganisasjonene, alt i et stringent og militant system, hvor hemmlighetene lå tett.

I følge avisen Expressen har Jan Guillou altså vært betalt agent for KGB helt siden 1967. Noe som inkluderer hele perioden da han turnerte og figurerte blant verdens fremste – og mest ettersøkte – terrorister i en rekke arabiske land. Selv hevder han at han hadde avsluttet sin virksomhet som KGB-mann i 1972, altså da han arbeidet som hardest med å avsløre svensk sikkerhetstjeneste under det som i 1973 ble kjent som IB-affæren. Gunnar Ekberg problematiserer dette i avisen Expressen, 25. oktober 2009:

Guillou säger visserligen själv att hans kontakter med KGB avbröts1972. Men det har vi bara hans egna ord på och tidpunkten framstår som väldigt passande, därmed svärtas inte hans livs scoop från 1973 -?artiklarna om IB.

Wadi Haddad oppgis som en primær kontakt for Jan Guillou og hans team i Stockholm. I den aktuelle perioden fra 1969 var Wadi Haddad operasjonsleder i den offensive PFLP-fraksjonen i PLO, som nå introduserte flykapringer som nytt politisk uttrykk i det internasjonale luftrom. Dette tilhørte seksjonen for såkalte internasjonale operasjoner og ”spesialoperasjoner”, som tidlig synes å ha blitt tilpasset behov under KGBs operative apparat og nettverk. I mai 1970 skriver KGB-sjef Juri Andropov dette til partisjef Leonid Bresjnev i Kreml, her i engelsk oversettelse fra boken Mitrokhin Archive II, s. 247:

The nature of our relations with W. Haddad enable us to control the external operations of the PFLP to a certain degree, to exert influence in a manner favourable to the Soviet Union, and also to carry out interests through the organization’s assets while observing the necessary conspirational secrecy.

Forfatterne Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin legger til: ”Thanks to Haddad, the KGB almost certainly had advance notice of all the main PFLP terrorist attacks.” (s. 249).

I Tarjei Vågstøls hovedfagsoppgave (UiO, 2007) om Palestina-gruppene i Norge, går det frem at Peder Martin Lysestøl hjalp Gunnar Ekberg med å finne kontakter i Midtøsten; noe som også bekreftes i Ekbergs eksplosive bok, De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst.

”Hva Dahoud Khaloti så i meg og Marina, er imidlertid mer gåtefullt. Så vidt jeg husker var jeg neppe kjent utenfor en snever journalistkrets”. Dette skriver Jan Guillou i en refleksjon over seg selv, som maskerer gåtene enda mer ved å fortrenge det mangeårige arbeidet for KGB. Guillou flykter unna sitt alter ego ved å gjøre seg selv til turist i eget liv, på et slags flyvende teppe holdt oppe av rettferdighetssans og sannhetssøken i en svensk versjon av Tusen og en natt. Stadig med harmdirrende forakt for alt som kan minne om politiske overvåkere.

Lund-kommisjonen i nytt lys

Sett i ettertid: Om disse overvåkerne ikke skulle holde øye med skikkelser som Jan Guillou og Peder Martin Lysestøl, hvem skulle så overvåkes? Nå står denne overvåkingen med ett i et helt annet lys, så ettertrykkelig at det blinker et rødt lys over konklusjonen i vår hjemlige Lund-kommisjon, som avsluttet sitt arbeid i 1997. Og som for sikkerhets skyld var den syvende granskningen av norsk sikkerhetstjeneste uten at man reelt sett fikk noe konkret på bordet, annet enn politiske snakkebobler og subjektiv, ladet retorikk med både Berge Furre og Knut Kjeldstadli ringside. (Sistnevnte satt i sekretariatet for Lund-kommisjonen, da kommisjonens innstilling skulle skrives ut). Nok en gang kom en granskning rettet mot dem som satte kjepper i hjulene for krigere som Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue, Trond Ali Lindstad, Mads Gilbert, Sigurd Allern og fetrene Trond og Helge Øgrim. Og ikke minst deres tidligere mentorer, Berge Furre og Knut Løfsnes, da SV-forløperen Sosialistisk Folkeparti ennå rådet grunnen som moderorganisasjon – støttet fra Øst-Berlin.

Politikk med maskinpistol

Da Jan Guillou reiste på sin første offisielle ”reportasjereise” til PLO-leire i 1969, med bil tvers gjennom Europa til Midtøsten, ble han – i følge eget utsagn – på et gitt tidspunkt utstyrt med en svensk maskinpistol av typen M-45. Da var han 25 år, og visste godt hva han gjorde. Guillou vil ha oss til å tro at dette var en tilfeldig passasje over et par dagers spasertur. Det var da tross alt bare en maskinspistol, må vite. Vel, la oss si det slik: Guillou så forskjell på en maskinpistol og et fotoapparat. Skjønt det siste ville vært mer naturlig for en troverdig frilansjournalist. Og akkurat denne journalisten var lovlig overvåket fra begynnelse til slutt.

KGB ville selvsagt gjennom sin agent Guillou ha stor nytte av å få tilbakemelding om status i de ulike treningsleirene og fasilitetene i Jordan og Libanon i 1969, da revolusjonære fra en rekke land skulle få opplæring i PLOs leire, med høykonjunktur ut over i 1970 og 1971. I et omfang som virket begge veier: PLO-fraksjonene og ikke minst deres mellomledere ble stimulerte gjennom fysisk støtte fra utsendinger som snakket og hyllet revolusjonen på en rekke språk, samtidig som venstre-ekstremistiske miljø fikk opparbeidet kompetanse om revolusjonær praksis med Kalashnikov og andre terrorvåpen. En kompetanse som selvsagt var egnet til gjenbruk i såkalte ”autonome” miljø med kampceller på hjemlige trakter, om en gitt situasjon skulle oppstå. At internasjonaliseringen av terrorismen fra leire i Midtøsten ikke på noe tidspunkt kom til å minne om en verdensrevolusjon, se det tilhører en av utallige glipp i totalitær tenkning – og praksis. Her gjaldt det ikke med hefter og sitater av Lenin, Trotsky og Mao. Allerede i 1971 var store deler av Vest-Tysklands Baader-Meinhof-bande blitt punktert, og skandinaviske støtteapparat for terroristene blitt infiltrert av sikkerhetstjenestene (”ulovlig overvåket”), i den grad at de lukkede, revolusjonære cellene ble tvunget til å legge om strukturer og rutiner ut over i 1970-årene. Slik omlegging tar tid, da en gjerne har bygd opp et innarbeidet system med koder, skolerte personer og kurer-rutiner over flere år, med kontaktpunkter i Stockholm, Malmø, København, ved Ulster, Frankfurt, Milano, Øst-Berlin, Kypros, Syria og Libanon. Det å bryte ned sterke, demokratiske samfunnssystemer krever nemlig kontinuitet over mange år. Og det er selvsagt ikke tilfeldig at toneangivende fora på den politiske venstresiden utviser særdeles stor forståelse for islamistenes fremmarsj, fortsatt i kaosperspektiv. De ser dem rett og slett som et egnet redskap for å bryte ned land og samfunnssystemer, kanskje bedre enn de selv noen gang har klart. Dette er trolig en av grunnene til at islamister også fikk tilkjent handlingsrom både ideologisk og fysisk i den palestinske frigjøringsorganisasjonen, slik denne fra 1965 siktet inn flere vestorienterte land i Midtøsten.

KGB både i Stockholm og Beirut

Som vi har vært inne på, 15. august 1969 kunne altså Kristelig Dagblad i København fortelle sine lesere at ikke mindre enn 300 svensker var sendt til en geriljaleir som PLO drev i Algerie, for å skoleres i revolusjonær praksis. Hvor mye teori og hvor mye praksis de fikk oppleve, se det sier historien intet om, foreløpig. Revolusjonen i Algerie fra 1954 til 1962, med sin kombinasjon av islamske postulater om hellig krig og marxist-leninistiske slagord om væpnet revolusjon, ble snart til et inferno av vold. Revolusjonshelten Ahmed Ben Bellas vei til makten gikk langs elver av blod, stadig med åndemaning underveis – under vekslende henvisninger til Lenin og Allah.

Omtrent slik var faktisk den dominerende Fatah-fraksjonen i den palestinske frigjøringsorganisasjonen også modellert, da den så dagens lys i 1958. Senere hjulpet fremover i landskapet av PFLP-fraksjonen, som ble endelig integrert under PLOs parasoll i 1969; riktignok med en autonom profil utad, slik at både Yassir Arafat – og Moskva – kunne vise til ”ekstremistene”, når flykapringene, bombene og blodspruten var på det høyeste. Slik kunne Arafat designes som moderat utad, selv om han til enhver tid befant seg absolutt midt inne i gravitasjonfeltet for terroraksjoner fra 1965 og helt frem til sin død. PFLP var mer rendyrket marxist-leninistisk orientert; også den med Egypt som operativt utgangspunkt fra 1967, stadig med ledere på flere nivå som lystret signaler fra Kreml fra 1969 – 1970. Dette i følge detaljerte dokumentasjoner i Mitrokhin-arkivet, redigert inn i to bokbind under samme navn, av en avhoppet KGB-arkivar og direktøren på historisk institutt på Cambridge University. (Christopher Andrew, se bibliografi under artikkelen).

KGB, Guillou og Lysestøl

Da Jan Guillou som godt betalt KGB-agent (i følge avsløringer i avisen Expressen, oktober 2009) begynte å fokusere Midtøsten gjennom en solidaritetsorganisasjon for Palestina i Stockholm, var hans faste norske kontakt ingen ringere enn Peder Martin Lysestøl som ordnet flere av forbindelsene, og de var umiddelbart helt upåklagelige, i det minste sett med arabiske øyne. Wadi Haddad, som klart var en av hovedkontaktene, var i følge gode dokumentasjoner i Mitrokhin-arkivet – KGBs mann. I så henseende dobbeltbooket Jan Guillou seg inn i KGBs verden! Først gjennom den mangeårige kontrakten med KGBs Jevgeni Gergel i Stockholm, og midt oppe i dette med en av KGBs mest betrodde agenter i Midtøsten over samme periode, Wadi Haddad. At KGB-offiseren Gergel i Stockholm ikke visste om Guillous mange reiser til Midtøsten, inklusive Israel i 1970 og 1971, er kritisk sett helt utenkelig. Her beveger den senere så kjente svenske forfatteren seg inn i et felt som gikk under spesialoperasjoner i KGBs system, hvor vesentlige deler av den palestinske frigjøringsorganisasjonen ble til et nyttig arbeidsredskap ved inngangen til 1970-årene.

Den samme Dahoud Khaloti som knyttet Guillou opp til høyst spesielle forbindelser i Midtøsten, hadde i flere år faste kontakter i Norge. Khaloti var på nok et hastig Norgesbesøk i januar 1976, og improviserte oppstart av ”Palestinafronten”, etter at ”Palestinakomiteen” haltet og – angivelig – hadde gått noe i utakt bak Maos maske under en 1.mai-parole i 1975. Angivelig kom det til en uoverenstemmelse om en 1. mai-parole hvor Sovjet var foreslått nevnt som ”supermakt” på linje med USA, av noen kreative maoister. Men dette halvkvedede forklaringsbildet behøver ikke å være hele sannheten. Det kan godt ligge andre motiver til grunn for opprinnelsen til Palestinfronten som supplement til AKPs Palestinakomite. Og motivet kan like gjerne ligge utenfor Norge. Detaljene i dette kommer vi tilbake til.

Muammar Gaddafi og hans bakmenn hadde kommet til makten gjennom et kupp i Libya, 1. september 1969, og den 27 årige revolusjonshelten begynte umiddelbart å fronte trusler om oljesanksjoner mot Vesten. Økonomien i Europa begynte nå å vakle, og fra 1973 satte oljekrisen inn med full styrke, samtidig som terrorismen kokte i en rekke land. I ettertid, ut fra det vi nå vet, virker dette mer planmessig i sitt voldelige kaos enn det man tidligere har klart å verifisere. Det vil si, etterretningssamfunnene i flere vestlige land varslet nøkternt og kortfattet om faktiske forbindelser og samordning av den internasjonale terrorismen. Men politikerne hadde evne til stadig å overse iskalde realiteter knyttet til bakmenn og organisering av terrorismen som økte på i en rekke vestlige land ut over i 1970-årene.

Den indre sirkel av terrororganisasjoner fikk sine ledere trent i PLO-leire i Midtøsten. Dette gjaldt altså både kommunistiske, fascistiske og nynazistiske terrororganisasjoner.

Gjennom daværende Oslo Herredsrett (Nå Oslo Tingrett) høsten 1971 ble telefonkontroll av Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue hjemlet. En altoverskyggende den av overvåkningssakene som ble gransket av Lund-kommisjonen som mulig ”ulovlige” – var hjemlet i rettslige vedtak. Etter dette kan man selvsagt ikke ukritisk skylde på overvåkningspolitiet for ulovlighetene. Dette er bare noe av svakhetene i de (kort)slutningene som ble fattet i denne og under andre granskninger. Med nevnte rettslige vedtak i 1971 startet historikken om ”ulovlig politisk overvåking” i Norge, og det raste gjentatte ganger heftige kampanjer i media rettet mot både sivil og militær sikkerhetstjeneste. En tjeneste som på sin side aldri har hatt spesielt godt utviklede talenter når det gjaldt å svare for seg, i den grad man fikk lov å uttale seg mens sakene enda var aktuelle. Mye ble overlatt til Riksadvokaten, som oftest uttalte seg i svært prinsipielle og generelle termer.

Mediehegemoni

Slik ble det et bestemt politisk enøyd mediehegemoni, hvor frasen ”ulovlig politisk overvåking” gikk inn i kampanje-rotasjon, med sekvenser på fire, fem år ad gangen. Om Berge Furre alene hadde en mappe på hele 480 sider hos det forhatte overvåkningspolitiet, var han like fullt uskyldigheten selv. Også umiddelbart etter at en liste med navn på 600 ansatte i forsvarsledelsen og i sikkerhetstjenestene ble hempet inn i en politirazzia mot SVs partiavisen Ny Tids redaksjonslokaler, i 1977. Med ytterligere en kopi på et bakrom hos Finn Sjue. For Berge Furres vedkommende fortsatte samlemanien til det vi må tro var boken ”Forsvar for fred”, som kom ut på Pax Forlag i 1983. Spekket med militærtekniske opplysninger bl.a. om nye signalanlegg og kommunikasjonssystemer i NATO. Alt mens den samme Furre var inne i en lang, vond serie møter med KGBs Stanislav Tsjebotok, en topp-ekspert på ”Aktive tiltak” og desinformasjon. Siden Furre faktisk er politisk mentor både for Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl fra tiden i Sosialistisk Folkeparti og i redaksjonslokalene i tidsskriftet Orientering, er det umulig å løsrive Furres navn fra de kontekstene vi her fokuserer. Både i Sverige og Danmark begynte oppsplittingen av kommunistpartiene i 1967, altså omkring to år tidligere enn i Norge, da Mao kom opp på siden av Stalin som nytt ikon, som et tillegg til den gamle trosbekjennelsen. Nå var det mye kontakt mellom kommunistiske partier, grupper og celler i Oslo, Stockholm og København i siste halvdel av 1960-årene. Det blir med andre ord ikke helt riktig å hevde at ”maoistene” i Norge kom som en funksjon av Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia, våren 1968. Men omsatt i praktiske uttrykk ble Sovjet-kritikken synlig, mens de fleste sakene for øvrig stadig pekte i Moskvas favær – når det gjaldt den uforbeholdne støtten til frigjøringsbevegelser som skjøt fart med russiske våpen og russiske, øst-tyske og kubanske instruktører ut over i 1960-årene.

Da det kom til politisk fusjon i det palestinske prosjektet i Oslo, gjennom nyetablering av Palestinfronten i 1976 – i forlengelsen av AKPs ”Palestinakomite”, var det Berge Furre som bar frem frontens budskap innad i SV, i følge Tarjei Vågstøls hovedfagsavhandling (Se litteraturliste under denne artikkelen). Furre er og blir en edderkopp også i dette bildet.

KGB spleiset Guillou til kontaktpunkt i Midtøsten?

Etter å ha booket inn sammen med sin samboer Marina på et lurvete Carlton hotell i 23. juli-gaten, sentralt i den egyptiske hovedstaden Kairo i 1969, troppet den 26 årige Jan Guillou opp etter en avtale som åpenbart var gjort god tid i forveien – hos den egyptiske innenriksministeren, Sharawi Gomaa. Hverken mer eller mindre. Hva Guillou skulle prate med han om, og hva som gjorde den ennå ukjente svensken så drivende interessant at han fikk fortrede hos selveste innenriksministeren, se det vil ikke den ellers så ordrike Guillou fortelle noe som helst om i sin biografi, Ordets makt og avmakt. Boken forelå også på norsk i 2009. Gunnar Ekberg peker i sin bok på direkte kontakt med PLOs leder for spesialoperasjoner, som jo egentlig arbeidet for KGB i følge Mitrokhin-arkivet. Det er med andre ord reell grunn til å tro at Guillou også ble knyttet til KGBs spesialoperasjoner, etter først å ha gått noen runder med KGBs leder for politisk etterretning i Stockholm, slik det så ettertrykkelig ble avslørt i avisen Expressen i oktober 2009.

I oktober 1969 og i juni og juli 1970, ble den harde kjernen av ”maoistiske” våpenbrødre i den danske hovedstaden sendt til spesialtrening i PFLP-leire i Jordan. Fra Norge var både Finn Sjue og Trond Ali Lindstad i spesialleire i Jordan i juni og juli 1970, altså samtidig som den danske kommunistgruppen. Her får vi holde det for sannsynlig at de i deler av den aktuelle perioden var sammen under den spesielle skoleringen. I intervju med hovedfagsstudenten Tarjei Vågstøl, 24. november 2006, sier Lindtad at han han ble ”rekruttert” til en PFLP-leir i Ajlun-fjellene i Jordan. ”Jeg var litt marxistorientert og PFLP var litt marxistorientert,” forteller Trond Lindstad kryptisk, uten å fortelle hva han faktisk stelte med i denne perioden, fra 1969 og frem til ca. 1989, hva PFLP, PFLP-GC og Fatah-fraksjonen i PLO angår. Om han skulle fortelle det, om så er bare gjennom munnhell, er det med fare for at AKPs store credo om ulovlig politisk overvåking ville briste ettertrykkelig. Den danske kommunisten Gert Rasmussen flyktet fra PLO etter at han ble presentert for en konkret spesialoperasjon knyttet til terrorvirksomhet, slik de fleste aktørene i disse leirene ble i sluttfasen av sin tjeneste. Gert Rasmussen la stort sett alle kort på bordet overfor danske PET (Politiets Efterretningstjeneste).

Denne siste delen av Rasmussens skolering i PLO-leire synes å ha dreid seg om spesialtrening til bestemte terroraksjoner, slik som i tilfellet Lars Gule i Norge, fra 1976 – 1977. Men siden Jan Guillou er ute på turne i Egypt på høydepunktet i Gamal Abdul Nassers offensive utmattelseskrig med Israel, og får fortrede for innenriksministeren, lukter det fisk på et tidlig tidspunkt rundt Guillou. Han har åpenbart hatt høy rang i dette militante miljøet, hvor vår hjemlige Peder Martin Lysestøl heller ikke var så langt unna når det begynte å hardne til fra og med 1969.

Om det var KGB eller Peder Martin Lysestøl som ordnet formalitetene for Guillou i en avgjørende fase før de gjentatte, intense Midtøsten-ekspedisjonene er et spørsmål som vi foreløpig lar ligge. Sikkert er det at Jan Guillou må ha fått en type anbefalinger som gav han kontakter på høyt plan allerede da han var 26 år. Når det er nevnt, her er vi selvsagt ikke mer beskjedne enn at vi må komme tilbake til denne, i og for seg – delikate problemstillingen. Vi befinner oss allerede godt (eller vondt?) inne i et spenningsfelt som bærer i seg det meste av action og heftige politiske ingredienser, i det revolusjonær teori skulle trenes og utøves i praksis – og fortrinnvis gjennomføres mot sivile jøder. Ofre som tidvis ble og blir maskerte bak synonymet ”sionister” i den massiv hat-propagandaen som stadig flommet – og fortsatt flommer – rundt i det politiske die hard-miljøet i Oslo og Stockholm som vi her tar for oss. Utsendingene skulle snart bli forbrødret med islamister, kommunister og til og med nynazister (Freigruppe Adolf og Wehrsportgruppe Hoffmann) i lukkede PLO-leire i Algerie, Jordan, Libanon, Syria og Sør-Jemen.

Guillou var på rundtur i Israel sammen med journalisten Gøran Rosenberg og sistnevntes daværende kone, Annika Isaksson, over jul og nyttår 1969 – 1970. Påsken 1971 var Guillou igjen i Israel sammen med sin kone. Allerede dagen etter ankomst, på et hotell ved Lod-flyplassen (Hvor nettopp Guillous forbindelser var ansvarlig for en grusom terroraksjon i 1972), kom to representanter fra israelsk sikkerhetstjeneste og gav uttrykkelig melding, både om at Guillou ble holdt øye med – og at han også tidligere har blitt holdt godt øye med, blant annet under sine reiser til land som Egypt og Syria (1969). Hva vi skal tyde ut av dette blir mer åpent, da en ikke uten videre bør kjøpe Jan Guillous sterkt maskerte versjon. Mannen var tross alt godt betalt KGB-agent fra Stockholm, og hadde direkte kontakt med Wadi Haddad som jo også var en av KGBs mest prioriterte agenter i hele Midtøsten.

Blant maskinpistoler og terrorister

Under oppholdet i Libanon (og Syria) samme år fikk Guillou på et tidspunkt ukvittert en svensk maskinpistol av type M-45, nærmest som et alternativ til et fotoapparat, om vi skal tro Guillou selv. (Side 89 i Guillous biografi). I dette tilfellet bør vi ikke tro så mye på Guillous egen versjon, og heller fortsette å spore kontekster og sammenhenger.

Den etter hvert så sagnomsuste svenske forfatter-kjendisen forteller sin Midtøsten-historie i brokker og høvelige, tilmålte passasjer som spenner over flere år. Hans våpenbror, Gøran Palm i Palestina-gruppen i Stockholm, hadde truffet Abu Nidal under et opphold i den jordanske hovedstaden, Amman. (s. 86). Heller ikke det var et utslag av tilfeldigheter. Slike forbindelser får du ikke etter et brevkurs. Det dreide seg om en av verdens klart mest ettersøkte terrorister.

En hard kjerne fra et ekstremistmiljø i Oslo, Stockholm og København ble åpenbart mer håndfast og fysisk orientert i sin støttefunksjon gjennom 1970- og 1980-årene. Nå skulle postulater og oppskrifter fra Stalin, Lenin, Trotsky og Mao åpenbart omsettes i revolusjonær praksis over landegrensene. De arabiske våpenbrødrene som gjemte seg i ulike treningsleire under den palestinske vignetten skulle nå forenes med et knippe steinharde kommunister; som på sin side snart befant seg i et operativt modus hvor rekognosering, meldingstjeneste og fulladede russiske håndvåpen kom til å bli til en hardtslående del av det politiske uttrykket. Så mye mer enn de selv noen gang har gitt uttrykk for. Og slik fungerer den glemte politiske undergrunnen. Det brutale, voldelige, fysiske uttrykket er rett og slett en integrert del av ideologien.

Våren og sommeren 1969 og 1970 kunne temperaturen i Jordan, Algerie, Libanon og Syria komme opp i 40 plussgrader. Slik ble skandinaviske revolusjonære lett rosa og etter hvert godt kjennelige på avstand. Revolusjonen gikk praktisk talt inn i en smeltedigel. Erkefienden Israel slo nokså ubeskjedent tilbake mot baseområdene så fillene og eksplosivene føk. Igjen ble gapet mellom teori og praksis veldig slitsomt for de involverte. Temperaturen kunne ryke opp i 40 varmegrader i treningsleirene. I den grad Guillous og Lysestøls utsendinger med solbrente fjes var synlige på vei mellom de ulike treningsleirene. De skal ha luktet solkrem. Det aller meste pågikk i hemmelighet, i det som pr. definisjon blir å oppfatte som en logistikk-apparat for internasjonal terrorisme. Hovedaktørene drev som kjent blant annet med likvidasjoner, terrorbomber i en rekke land og ikke minst en hel serie flykapringer i internasjonalt luftrom.

Slik ligger det hele tiden en slagskygge over det palestinske prosjektet som aldri synes å ha funnet sin siviliserte form, om ikke annet så ut fra mislykkede ideologiske fundament – med røtter i det som er av totalitære idéretninger. Ideologier som aldri har vist seg å fungere i det praktiske liv, uten at millioner må dø. I det sivile jøder blir primærmål blir det hele enda mer groteskt. Her ser vi igjen at avstanden mellom de beslektede ideologiene/ide-retningene – nazismen og kommunismen – i den totalitære familien krymper.

De som til nå har skrevet historien om dette har enten selv vært med som aktører i dette bloddryppende landskapet, eller det har vært aktørenes politiske brødre som har skrevet ut små, kledelige biter av historiene. Et godt eksempel er Tarjei Vågstøl, som så langt har skrevet ut den mest fyldestgjørende historien om dette høyst sære og spesielle miljøet. Da hans hovedfagsavhandling kom ut i 2007, var Vågstøl medlem av den samme sentralstyret i Palestinakomiteen som er det sentrale moment i hans hovedfagsoppgave om. Og med Knut Kjeldstadli som veileder. Her er det med andre ord grunn til å sette et kraftfullt spørsmålstegn i den ellers så kildekritiske Kjelstadlis (marxistiske) verden – blant annet ved den nødvendige vitenskapelige distanse til begivenhetene som skal vitenskapeliggjøres. Sistnevnte, Kjelstadli, tilhører den gamle, harde ideologiske gruppen av museumsbestyrere i bakskottet av SV, og som mentor for flere utålmodige SUF’ere som siden 1969 søkte raskere skolering på revolusjonens vei enn de øvrige i forsamlingen.

Edderkoppen Berge Furre og hans kollega Knut Kjelstadli vet en god del om det tema som vi her tar for oss. De er begge historikere, og har aldri nevnt denne delen av norsk historie. Begge har fortsatt meget sentrale pensumbøker som brukes på flere universiteter og høyskoler. Det er kun modellmakten som gjør at deres bøker dominerer i dette feltet, men det får være en annen historie. Og, apropos SV, fortsatt samles ledere og mellomledere i SV i innerstua til Kjeldstadli – eksempelvis for å drøfte velgerflukten foran årets kommunevalg, stadig som store og små museumsbestyrere med røde briller. Nå er Kjeldstali også ansatt i en professor II-stilling ved historisk institutt på NTNU, og har med dette utvidet sitt nedslagsfelt til Midt-Norge. Når jeg tar dette med, er det fordi dette illustrerer at det som er skrevet (og som ikke er skrevet) – og som skrives om denne følsomme norske Midtøsten-historien fortsatt synes fanget av politiske og ideologiske behov for en ’ramme’ satt ovenfra i systemet.

Nils Butschøn og Odd Kristian (Kian) Reme

Den harde kjernen i SV står selv i kortere historisk perspektiv, i nært slektskapsforhold til sentrale AKP’ere og deres Palestinakomite, ikke minst i utviklingsfasen og under oppfølgeren ”Palestinafronten” som kom tidlig i 1976, med Odd Kristian (Kian) Reme, Nils Butenschøn og Kjell Bygstad ringside. Hjulpet betydelig fremover gjennom SVs apparat av Berge Furre våren 1977, og kanskje allerede fra starten av, for alt det vi (ikke) vet. Berge Furre neves eksplisitt som hjelpesmann innad i SV, i Tarjei Vågstøls hovedoppgave i 2007. Det var i 1977 Lars Gule spratt opp av intet og la ut på den etter hvert så berømte bombeturen til Israel via Libanon. Altså igjen et sterkt fysisk uttrykk med opphav i et fortettet kommunistmiljø i den norske hovedstaden, som fortsatt konsekvent nekter å se seg tilbake. Hvor lå egentlig deres lojalitet, når alt kommer til alt?

I tidens fylde ser vi nå klare konturer av en mer håndfast, fysisk virksomhet nyttet til det stikk motsatte av humanitær virksomhet: Organisert og nesten industrialisert terrorisme – systematisk politisk voldsbruk, videre ’revolusjonær’ skolering og ikke minst praktisk bruk av russiske håndvåpen i utsatte områder.

Finn Sjue bar mer enn ammunisjon.

”Finn Sjue bar ammunisjon”, skriver Odd Karsten Tveit i sin særdeles lojale omtale av den senere så kjente kampanjemaker mot ulovlig overvåking i Norge, gjennom mange år. (OKT, Alt for Israel, s. 441). Vi tar ikke for sterkt i om vi her trekker den foreløpige slutning at Finn Sjue nok har båret med seg mye mer enn ammunisjon gjennom 1970- og 1980-årene. Kanskje også etter at han ble hempet inn av det forhatte overvåkningspolitiet. Sjue tilhører tross alt den harde kjernen i Oslo gjennom hele perioden. Han flere opphold i PLO-leire, blant annet mellom juni og september 1970 – der han fikk befatning med en PLO-enhet på to lag som angrep en kibbutz på vestsiden av Jordan-elven. Peder Martin Lysestøl var med på tilsvarende opplegg, noe han ved flere ganger har vært inne på selv. I følge Tveit bar Finn Sjue, under en terroroperasjon i 1970, ammunisjon til en russiskprodusert DShk (Dushka) mitraljøse. Slik Tveit fremstiller dette blir Sjues fysiske engasjement på denne fronten krympet til en isolert episode, som en kombinert kjøretur og spasertur ned gjennom Jordandalen. Dette er tøv, det vet Sjue og det vet Tveit.

I det nevnte tilfellet dreier det seg om transport og rigging av en tung, russisk 12.7 mitraljøse med skuddtakt på 600 skudd i sekundet og med rekkevidde på over en kilometer. Mitraljøsen, som i følge Tveits flyktige utlegning utgjorde et viktig støttepunkt under en regulær terroraksjon, tilhører standard-materiellet i den russiske hæren etter andre verdenskrig (Se foto).

Dette våpensystemet brukes også mot helikoptre, med eget sikte for dette formålet. Så mye holdes unna fra denne perioden, at det er mulig å tillegge for stor troverdighet til en enkeltoperasjon. Slik det ser ut var den harde kjernen i kommunistpartiene i Stockholm, Oslo og København knyttet til spesialoperasjoner på høyt nivå – aksjoner som gikk under egne kodenavn og som i realiteten var kombinasjonsbruk mellom PLO og KGB i den aktuelle perioden, også støttet logistisk av den militære, russiske etterretningstjenesten, GRU.

Mer enn brevkurs

En kom ikke inn i lukkede treningsleire for PLO etter små brevkurs, som tilfeldig forbipasserende, slik Lars Gule, Peder Martin Lysestøl, Trond Ali Lindstad, Finn Sjue og Jan Guillou har gitt inntrykk av. Den militære og politiske konteksten var tydelig preget av oppløpet til kuppforsøket i Jordan i september 1970, og det som senere kom med samme terror- og kaos-strategi gjennom undergraving av politisk autoritet i det like vestorienterte Libanon. PLOs ulike fraksjoner var omhyggelig oppdelte i tropper og lag, og i sin helhet utrustet med russiske våpen. Deres instruktører var også i det store og hele utdannet av sovjet-russiske spesialister på de ulike områdene. Det er vanskelig å rive denne konteksten løs fra synlige elementer som lå godt inne på sovjet-russernes banehalvdel i den kalde krigen, kanskje mer konkret enn analytikere har vært klar over.

Det er særlig det såkalte Mitrokhin-arkivet i Storbritannia som ved sine tusener av dokumentasjoner bidrar til å bekrefte russiske impulser gjennom KGB og det militære GRU, delvis også Stasi i Øst-Berlin. Noe en bereist herre som Peder Martin Lysestøl neppe vil bestride i dag. Han har kanskje mer enn noen annen nordmann skrevet seg inn i en ilter og blodstenkt stykke politisk historie som stiller hans kampanjevirksomhet mot ulovlig politisk overvåking i et underlig lys, for å uttrykke det mildt. Ikke minst med tanke på det som nå har blitt avslørt når det gjelder oppbindinger via Stockholm, hvor KGB utvetydig er inne i bildet i en tidlig fase; altså i selve oppløpet der Lysestøl er navngitt som kontaktledd når det gjaldt å etablere kontakter til terrorister og deres treningsbaser i Midtøsten. Lysestøl har selv bekreftet at han hjalp Gunnar Ekberg med å etablere kontakter i Midtøsten, i sitt intervju med hovedfagstudenten Tarjei Vågstøl i 2006. I tillegg har Ekberg selv i sin bok, De skall ju enda dø, pekt ut Lysestøl som målanviser for kontakter i Midtøsten. Her er vår slutning at den andre personen som har kjørt kampanjer mot angivelig ulovlig politisk overvåking i Norge selv drev en virksomhet som klart lå innenfor rammen av alle politi-instrukser når det gjaldt høyst legal overvåking, av et politisk miljø som var en del av apparatet under begrepet internasjonal terrorisme i 1970- og 1980-årene. Det hele sluttet ikke med 1970-årene. Og dette var slett ikke utslag av politiske eventyr, det var en steinhard virksomhet som trakk utallige skandinaver inn i en voldsforherligelse, en hat-atmosfære som har farget av på et helt politisk miljø.

La det være sagt og skrevet: Både Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl deltok under terroroperasjoner mot Israel fra inngangen til 1970-årene, i en virksomhet som fortsatt pågikk med aktører fra Stockholm, København og Oslo ut over i 1980-årene. Trond Ali Lindstad befant seg i en treningsleir for PFLP i Jordan sommeren 1970, under betegnelsen ”helsearbeider”. Der var også danske og svenske kommunister, med kjerneceller fra sine respektive partier og fraksjoner. En må formode at de tre nordmennene fra det samme SUF (m-l) som kom til å bli den indre kjernen i AKP (m-l) – alle fikk opparbeidet en viss kompetanse for sine kompakte solidaritetsuttrykk; etter flere heftige og veldig fysiske besøk i PLOs treningsleire, omgitt av slagord og ikke minst russiske våpen og våpensystemer. Sikkert er det at deres egen historie på dette feltet sitter minst like langt inne som hos våpenbror Jan Guillou i Sverige og lunefulle Lars Gule i Norge. Det er forsøkt lagt lokk både på metodikk og organisering oppe i dette. Aktørene har bestrebet seg på å gi seg selv et flyktig utgangspunkt: Alle, fra Trond Ali Lindstad og Lars Gule til Jan Guillou synes i følge egne utsagn å ha havnet i opp til flere treningsleire som utslag av rene tilfeldigheter. Men slik fungerer ikke kommunistisk praksis, ikke da og ikke nå.

Det var en streng organisering av slike opplegg, med omhyggelig kontroll av den enkelte, for å unngå infiltrasjoner og unødig innsyn for øvrig. (De følte seg nemlig overvåket). DFLP-fraksjonen som er en mindre PLO-fraksjon ved siden av PFLP, synes å ha hatt ansvar for en del av kontaktarbeidet i Libanon og Syria. PFLP, behørig støttet av russiske KGB og det like russiske GRU tok seg av spesialopplæringen. En skolering som vi i ettertid ikke automatisk kan se på som en håndslag til PLO og terroraksjoner mot Israel, men i minst like stor grad knyttet til terroraksjoner og andre ”spesialoperasjoner” i Europa. Siden Jan Guillou var en godt betalt KGB-agent i Sverige, og hadde direkte kontakt med lederen for PFLP-fraksjonen i PLO – som også var KGBs mann – fremstår det som utenkelig at Jan Guillou kunne bindes så tett opp til spesialoperasjoner uten forutgående skolering som spion.

I det stadig mer data kommer på bordet om et avglemt, lukket ekstremist-miljø som koordinerte sine aktiviteter fra Oslo, Trondheim, Stockholm og København, er det mulig å identifisere konkrete oppbindinger fra den politiske venstreside i Skandinavia som gjør flere sentrale og kjente personer til tidlige, offensive støttespillere i et fenomen som skulle bli kjent som internasjonal terrorisme, fra og med 1969-1970. Og som vi ser her: Støtten til terroristene var ikke bare av teoretisk karakter.

Wadi Haddad, Abu Nidal og Carlos

Som nevnt: Kontaktene i Midtøsten fra Oslo og senere fra Trondheim, gikk helt til topps i de mest bloddryppende miljøene i PLO. Det hele var basert på sterke lojalitetsbånd, gradvis skolering, og favnet flere av verdens mest kjente terrorister og flykaprere.

Gunnar Ekberg, som var en av Jan Guillous aller nærmeste partnere i mange år (men som egentlig arbeidet for svensk sikkerhetstjeneste), forteller i sin bok, De ska ju ändå dö ,at Wadi Haddad i PFLP-fraksjonen var en av flere forbindelser i Midtøsten; blant dem var verdens mest ettersøkte terrorister. Selv Carlos, også kjent som ”Sjakalen”. Han kom fra Moskva til Jordan i 1970, i ideologisk samklang med norske og svenske kommunister. På linje med nynazister fra Belgia og Tyskland, som opererte under det prangende navnet ”Freigruppe Adolf” i Jordan. (Se del 3 i denne serien og boken The Enemy of My Enemy av professor Michael George).

I Libanon var det Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann som ble skolerte i PLO-leire, fortsatt i samtidighet med norske utsendinger fra den ytterste venstreside, endatil i samme leirområder, ved den libanesiske byen Damour.

Konsept for terror som destabilisering

Det er helt samtidig mulig å identifisere personell fra det russiske hemmelige politiet, KGB, den militære russiske etterretningstjenesten, GRU, og også østtyske Stasi oppe i dette. Noe som må sees i en videre ideologisk sammenheng: Den tidligere KGB-sjefen, Alekander Shelepin, presenterte et nytt konsept på et hemmelig møte i sentralkomiteen i kommunistpartiet i Moskva, som i korthet gikk ut på å bruke ”nasjonale frigjøringsbevegelser” som spydspiss for russiske interesser i den tredje verden. (Kilde: Mitrokhin Archive, del II).

Det var KGB som skulle operasjonalisere denne prosessen, hjulpet av den militære russiske etterretningstjenesten, GRU; konseptuelt med ryggdekning fra Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i kommunistpartiet. Begrep som ”samkjøring av krefter/enheter” og ”Internasjonale brigader” kom nå i bruk på russisk. På overflaten tok Moskva avstand fra terror, men i den skjulte politiske undergrunnen roterte KGBs offiserer nå heftig i flere ledd. Om det var først i 1969 at støtten til PLO kom til overskriftene i aviser i Moskva, hadde den skjulte støtten til terrorceller pågått gjennom flere år, fra 1963 – 1964. Hele partiapparatet i Moskva var bygd opp med en nominell fasadestruktur, og en reell partistruktur hvor mye foregikk i det skjulte. Dette speiler for øvrig kommunistisk strategi og taktikk i utallige land, som på overflaten alltid har innslag av politisk teater. Dels for å manipulere bort stadig mer terreng som ikke stemmer med kartet, som hovedregel, og ikke som unntak.

Eksemplet fra Algerie

Etter en blodige revolusjon var Algerie allerede i 1965 et lydrike under Moskva, fortsatt med heftige prangende islamske slagord – mellom blodrøde bannere. Langt over én million innbyggere ble drept under revolten i Algerie, mer enn 50 000 franskmenn mistet livet og ytterligere én million flyktet til Frankrike i løpet av noen hektiske sommermåneder i 1962. Med dette skal det ikke være sagt at Frankrikes periode som kolonimakt i Algerie fra 1830 fremstår som spesielt human og ærerik. Men den ekstremt blodige revolten kom med en sluttsats i 1962 og dannet umiddelbart skole for andre voldelige konsepter.

Det var fra nå av det palestinske prosjektet skjøt fart som et spesielt design under den egyptiske diktator Gamal Abdul Nassers vinger, fulgt opp også av Syria etter at den Moskva-tro diktator Sala Jadid kom til makten fra 1965. Slik bar det palestinske prosjektet ikke i seg så mye genuint palestinsk, men var snarere et rent politisk og ideologisk redskap som hentet mye inspirasjon fra revolten i Algerie og selvsagt også fra Vietnam-krigen.

Etter det ydmykende arabiske (og implisitt – sovjet-russiske) nederlaget i Seksdagerskrigen stod det palestinske prosjektet under sin forkortelse PLO igjen som det nye potensialet. PLO hadde ikke tapt noen krig, rett og slett fordi organisasjonen ikke var med på Seksdagerskrigen. Nå rekrutterte PLO-fraksjoner krigere fra flere arabiske land som ble gjort til palestinere og fedayeen. Og med dette var nok en frigjøringsorganisasjon i full sving med å destabilisere vest-orienterte regimer med russiske våpen i en følsom region. Jordan, Libanon og erkefienden Israel fikk raskt føling med terrorens ansikt. Og dette med våpenbruk og våpensystemer skal vi dvele litt ved, da lukkede ekstremistmiljø i Oslo, Trondheim og Stockholm synes å dele sansen både for håndvåpen og eksplosiver.

Michael O’Riordan

I Nord-Irland ble celler fra IRA viktige kontaktpunkt, i en kontinuerlig trafikk over landegrensene som entydig dreide kom til å dreie seg om destabilisering av vestlige demokratier, langt ut over det som lå i den intense kampen mot britene i Nord-Irland, som har legitime røtter i de siste hundre års historie. Men konseptet ble redesignet i perioden 1967 – 1969, til en terrororganisasjon som arbeidet internasjonalt, og gav logistisk støtte til andre terrororganisasjoner. Den mest kjente, sentrale internasjonale koordinatoren for IRA, var lederen for det irske kommunistpartiet, Michael O’Riordan. Etter at IRA hadde fått hard medfart i en konflikt i august 1969 klager O’Riordan sin nød til KGB, og ber om mer våpen. Nå ble IRA altså reorganisert på linje med en rekke terrororganisasjoner i Europa. De fleste ledere fant veien til PLOs treningsleire, for videre skolering. Som følge av IRA-leder O’Riordans henvendelse, går det et brev til sentralkomiteen i Moskva, hvor KGB-sjef Juri Andropov bekrefter at han er klar for nye utskipninger av våpen til IRA, under forutsetning av at ”kilden for våpenstøtte holdes strengt hemmelig.” (Kilde: Mitrokhin Archive, bind 1, s. 378.).

I sitt monumentalverk om KGB, som kom ut i 1975, skriver KGB-eksperten John Barron at Fatah-fraksjonen i PLO fraktet våpen til IRA på vegne av KGB. I Oslo ble det opprettet en militant frontorganisasjon under AKP (m-l) under navnet ”Irlandskomiteen” Også her kom det til en heftig trafikk mellom Oslo og kontaktledd som ikke nølte med å gå løs på sivile mål i Nord-Irland og Storbritannia. Noe av målsettingen synes å ha blitt utvidet til å destabilisere hele Storbritannia, etter hvert ut fra helt andre ideologiske forutsetninger enn det som lå i løsrivelse av Nord-Irland. En utnyttet rett og slett en eksisterende konflikt, slik som for ETA i Baskerland (Spania), som også fikk sitt konsept bearbeidet – samtidig som trafikken til PLO-leire tok til i 1970.

Millioner måtte ofres på revolusjonens alter

Som tidligere nevnt i denne serien: I 1960 og mer enn 30 år fremover var de humanistiske instinktene slik forvaltet på den politiske venstresiden, at man stadig overså millioner av mennesker som måtte ofres på revolusjonens alter; som en slags bisarr nødvendighet på vei mot diktaturet. Andre ble påhengt våpen og sendt ut i jungel og over rismarker, ikke for å få revolusjonær hyllest på vei mot seier på slagmarken for den fullbragte folkefront og revolusjon, men snarere rett mot amerikansk prosjektilregn, andre løp rundt med bomber og sovjet-russiske maskingevær på leting etter høvelige mål i land som Jordan og Libanon, som var tilstrekkelig vestorienterte til å bli tidlige hatobjekter. Land som samtidig måtte ryddes tilstrekkelig av frihetens banemenn, for å gjøre nytten som høvelige oppmarsjområder for videre aksjoner mot erkefienden Israel; hvor omgivelsene må lide mye og lenge også under israelske mottiltak. Den direkte årsak til at verdens største privathær, det islamistiske Hezbollah, har kontroll i Libanon i dag, er nettopp den systematisk destablisering som kom med det fortsatte palestinske prosjektet frem til og med sommeren 1982, etter et mislykket kuppforsøk i Jordan i 1970, kalt ”Svart september”. Ut over i 1970-årene var det Libanons tur. Og stakkars de libanesere som ikke var på riktig side.

FOTO1 HER: GUILLOU, GERGEL OG LYSESTØL

Den internasjonale revolusjonen gjorde krav på fysisk skolering. Treningsleire under PLOs vignett i Algerie, Sør-Jemen, Jordan, Libanon og Syria ble snart en tumleplass for ekstremister fra en rekke land. Det var altså ikke bare kjente terroristgrupper som IRA, ETA, Baader Meinhof, Wehrsportgruppe Hoffmann (Nynazister), Freigruppe Adolf (Belgisk-tysk nynazistisk terrorgruppe), Røde Brigader og Action Direct som ble kurset i kampteknikker, eksplosiver og russiske våpen i spesialleire i Midtøsten.

Dansk terroristgruppe under PFLP

I Peter Øvig Knudsens to bind om en terroristgruppe i København, ”Blekingegadebanden,” fremgår det at flere av aktørene først fikk skolering i PLO-leire i Midtøsten ved inngangen til 1970-årene. Blant dem var både Holger Jensen og Peter Døllner, som hadde intensive terrorkurs i PFLP-leire i Jordan, bla. i juni-juli 1970. I juli 1975 leder Holger Jensen en hel gruppe danske kommunister til nok et opphold i en PFLP-leir. (Holger Jensen omkommer i i september 1980 i en trafikkulykke i Århus). I februar 1977 har Gotfred Appel, Ulla Houton og Holger Jensen et møte med Wadi Haddad i den irakiske hovedstaden, Bagdad. Dette i følge Peter Øvig Knudsen. 31. desember 1977 blir Gotfred Appel overvåket av dansk sikkerhetstjeneste, PET, da han holder vakt ved en spesiell skyteøvelse i Lille Hareskov utenfor København.

Slike skyteøvelser foregikk også i skoger i Sør-Norge i samme periode. Her var det en hard kjerne i AKP som skolerte seg videre, fra 1975. Det var hele tiden kontakt både med tilsvarende militante miljø både i København og Stockholm i denne perioden, og kurerer var stadig i virksomhet.

Nøkkelpersoner i den danske terroristgruppen, som Gotfred Appel, Niels Jørgensen, Holger Jensen, Carsten Nielsen og Peter Døllner er slett ikke ukjente navn for sentrale, inngåtte norske AKP’ere, som de angivelig ulovlig overvåkede Peder Martin Lysestøl, Finn Sjue, Sigurd Allern og Trond Ali Lindstad. På linje med kjernegruppen fra AKP fikk de danske kommunistene fra KAK behøring skolering i PLO-leire fra 1969. Av eiendomsregistret i København fremgår det for øvrig at den mangeårige norske PLO-talsmannen Omar Al Sabri Kitmitto, stod som formell driftsansvarlig og eier av PLOs kontor i Alperosevej 8 i den danske hovedstaden, praktisk talt frem til avsløringen av de danske terroristene i mai 1989. Ansatte ved PLOs kontor i København (Alperosevej) planla en likvidering i Norge i 1987, og hadde også flere tilsvarende planer i Danmark og i andre land.

Araberen Marwan al Fahoum nevnes eksplisitt som koordinator og kontaktmann i andre bind om de danske terroristene, i et tidsperspektiv som strekkes helt frem til Berlin-murens fall. Den danske terrorgruppen hadde ikke bare en serie store ran på samvittigheten i det ellers så fredelige Danmark, da de ble avslørt ved en tilfeldighet 2. mai 1989. Fire måneder tidligere, 3. november 1988, ble politimannen Jesper Egtved Hansen skutt i hodet og drept da han forsøkte å hindre de danske terroristene i nok et ran. Han ble skutt i hodet på sin kones femtiårsdag.

I følge rettsdokumenter i saken mot de danske terroristene i Østre Landsret i 1990 har medlemmer av Blekingegade-banden, tidligere omtalt som ”Appel-gruppen” (etter stifteren Gotfred Appel), også drevet utstrakt spionasjevirksomhet; blant annet mot norske og svenske militæranlegg. Norge var ved flere anledninger på danskenes operasjonskart. I 1985 planla de danske terroristene å kidnappe den svenske milliardærsønnen Jørn Rausing, og holde ham som gissel i en bestemt hytte ved Drøbak utenfor Oslo. Dette kommer vi tilbake til i del 6 (IV) av denne serien.

Ikke ulovlig overvåket

Så langt kan vi slå fast at en del hovedaktører fra den harde kjernen på den politiske venstreside ikke bare nøyde seg med middager og snitter med KGB-offiserer på restauranter rundt i storbyene, eller på tilsynelatende uskyldige spaserturer i parker og skoger utenfor byens larm. Nei, det hele antok snart særdeles konkrete former, i et bilde så spekket med våpen og terrorisme over landegrensene, at de det først og fremst angår aldri mer bør moralisere over ulovlig politisk overvåking. De var selv – utvetydig – med og organiserte blodige opplegg som automatisk kaster helt nytt lys over de gjentatte kampanjene mot sikkerhetstjenestene både i Sverige og Norge, delvis også i Danmark. Ikke bare fordi en hovedmann i Stockholm, med det kjente navnet Jan Guillou, har vist seg å være godt betalt KGB-agent fra 1967 og i mange år fremover; og ikke bare fordi Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue klebres til de samme politiske cellene under Guillou og hans føringsoffiser Gergel i Stockholm; men også fordi Mitrokhin-arkivet i Storbritannia viser at det samtidig i mottaksapparat og treningssystemer i Midtøsten også var signifikante innslag av KGB og den militære russiske etterretningstjenesten, GRU. AKPs historie i Norge og i forhold til omverdenen de første 20 årene er slett ikke skrevet. Det som er nevnt i denne bolken er å betrakte som en skisse i så henseende.

Roy Vega

Del VI: Da terrorceller ble bygd midt i København.
Gunnar Ekberg: De skall ju ändå dö: Tio år i svensk underrättelsetjänst, Fisher & Co, Stockholm 2009.

Litteraturliste:
Gunnar Ekberg, De ska ju ändå dö, (Stockholm, 2010).?Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Arkive, vol I & II (London, 2005)?Den norske solidaritetsrørsla for Palestina, 1967–1986, Hovedfagsoppgave i historie, UIO, 2007.
Colin Smith, Carlos – Portrett av en terrorist, Bokhandlerforlaget, 1976.
Guillou, Jan: Ordets makt och vanmakt: mitt skrivande liv, Piratförlaget, Stockholm 2009

Sven G. Holstmark, Avmaktens diplomati, (Den Norske Historiske Forening, 1999).

Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, Bind 1 og 2, (Cappelen, 1998).

Peter Øvig Knudsen, Blekingegadebanden, Del 1 og 2, (Forlaget Press, 2008)

Georg Michael, The Enemy of The Enemy, (New York, 2006).?Kamal Salibi, The Modern History of Jordan, (London, 1998).?Said K. Aburish, Yassir Arafat – From Defender to Dictator, (New York, 1999).?Barry Rubin and Judith Colp Rubin, Yassir Arafat – A Political Biography (Oxford, 2003).?Efraim Karsh, Arafat’s War, (New York, 2003).?Efraim Karsh, Palestine Betrayed, (London, 2010).?Alan Hart, Arafat – A Political Biography, (New York, 1984).?John Barron, KGB Today – The Hiden Hand, (Reader Digest, USA, 1983)?(Norsk utgave: “KGB i dag i fiendens leir”, Atheneum, 1984)?Francois Furet, Den tapte illusjon, Aschehoug, 1996.?Jon D. Glassmann, Arms for the Arabs, (London, 1975).?Y. Harkabi, The Palestinian Covenant and its Meaning, (London, 1979).?James Lunt, Hussein of Jordan, (London, 1989).?Patric Seale, Asad – The Struggle for the Middle East, (Los Angeles, 1988).?R. Stephens, Nasser, (London, 1971).?Pavilion Press, Captured PLO Documents, (Philadelphia, 2004)?Ion Michai Pasepa, Red Horizons, (Washington D.C., 1987).?Claire Sterling, The Terror Network, (New York, 1981).?Christopher Andrew og Oleg Gordievski, KGB sett fra innsiden, (Cappelen, 1990).?Yevgeni Primakov, Russia and The Arabs, (New York, 2006).?Anatoly Dobrynin, In Confidence, (Washington D.C. 1995).