Gjesteskribent

En hel generasjon er vokst opp etter Berlinmurens fall. De som var 15 år da den forhatte muren falt er idag 37 år.

Det er tegn på at kommunismen reaktiviseres i nye nettverk, samtidig som det kommer stadig flere eksempler på møtepunkter mellom islamisme og kommunisme. Det kan i dette ulmende perspektivet være viktig å kaste et skråblikk både på de historiske linjene og ikke minst metodene i kommunistisk virksomhet: Vi streifer samtidig arnestedene for fenomener knyttet til ny ‘politiske korrekthet’: Det å gi innarbeidede begreper nytt innhold i det stille. «Fred» er et slikt uttrykk, «frigjøring» et annet.

For å få riktig angrepsvinkel i møte med totalitære utfordringer bør vi først skjele til vår egen plattform og forutsetning. Uten denne dimensjonen vippes vi lett av pinnen. Hvor stødig står vi? Vi må er kjenne at vi selv også har et ståsted før vi gir oss i kast med kommunismen som fenomen. Det samme gjelder islam, forøvrig. Alt for mange glemmer at islam også er en totalitær ideologi, hvor møtepunkter mellom hellige krigere og væpnet revolusjon ikke faller ut til vår fordel. Om det i et bloddryppende nedslagsfelt er noe forskjell på et beksvart islamistisk kalifat og et beksvart kommunistisk diktatur har mindre interesse i vårt bilde her.

Demokratiet utfordres

Nå utfordres demokratier både av Islam, gjennom desintegrering og politisk polarisering – og kommunistiske nettverk som har fått ny driv de siste årene. Kirken er forlengst blitt en kamparena, da det dreier seg om ideologiske fastpunkter og kulturelle koder som må relativiseres for så å rives opp for å få implementert dunkle alternativ. Det dreier seg om å rykke løs og utydeliggjøre godt forankrede hjørnesteiner som rammer inn folk indirekte og direkte, etter lover som kom med Kristenretten, i en entydig samfunnsbyggende prosess som er mye fortrengt i norsk historieskriving. Ikke det at du behøvde være så avsindig kristen for å bevege deg i dette samfunnet, men fordi det ligger en ramme rundt det hele – mellom riktig og galt – som selv vikingkulturen brakk ryggen på: «Du skal ikke slå i hjel».

Det dreier seg om manifeste kulturer bygd på jødisk-kristne normer og lover som peker flere tusen år tilbake. Klostermunker og kanniker satt på rekke og rad og skrev inn varige lovtekster. De ti bud som ligger i ryggraden av dette gigantiske prosjektet i Vesten ble i bokstavelig forstand hogd inn i steintavler av ingen ringere enn Moses. Som slett ikke fremstår som noen fanatiker, men nøkternt sett som en handlingens mann.

For å bryte opp en slik kulturarv må det settes inn store ressurser over tid. Holdninger må brytes ned, folket i nasjonen må ikke få noen sanger eller salmer de kan synge sammen, ingen helter, og ingen forbilder som er samlende og som samtidig peker mot røttene. Viktig identitet brytes ned i styrte prosesser. I den marxistiske skole skal politiske prosesser kjøres på folkets vegne. I konservativ modus lar en folket selv bestemme hvilke prosesser som bør kjøres.

Historien skrives om

Historien omskrives, og der er man også kommet godt i gang. Det er ikke mer enn tre år siden andre verdenskrig ble forsøkt fjernet fra norske historiebøker. Nå er tidsvitnene snart borte, og relativiseringen både av nazismen, kommunismen og norsk motstandsbevegelse vil ta til.

Det er nå bygd fredssenter av «SS Strafgefangenenlager Falstad» ved Levanger i Nord-Trøndelag. Minnet etter Holocaust-ofrene som ble arrest og ført dit er redusert til et rom i en dunkel kjeller. I senterets andre etasje, hvor jødene satt på rekke og rad i sine celler («Jødeloftet») og ventet på å bli sendt til Tyskland, er det nå sterile overnattingsrom for senterets gjester. Der er det tidvis nachspiel etter selskaper nede i fredssenteret – hvor hovedetasjen er fysisk ribbet for alt som kan minne om en av de verste konsentrasjonsleirene i Norge, hvor flere hundre også ble skutt rett ned i en skog like ved. Retterstedet var der kantina i fredssenteret er nå, hvor lystige mennesker holder sine festtaler i flotte middager. Noen måneder etter åpningen av fredssenteret – Falstadsenteret – ble det proklamert overfor nye guider at dette ikke var noe minnested, men et fredssenter! Og denne nye freden som skulle forfektes, relativiserte raskt Holocaust, slik at perioden hvor landssvikere sonet sin dom samme sted etter krigen ble likestilt med krigsårene. Jødeforfølgelsen blir presentert sammen med skolemobbing og generell intoleranse. Slik kryper den nye politiske korrektheten nærmere, i det stille. Likegyldigheten gir godt rom for slike snikende prosesser.

Demokratiets avglemte vugge

Frostatingloven er det tydeligste, historiske lovsystemet i Norge. Vi vet at folk sendte ut sine delegater til dette Frostatinget, hvor de diskuterte og vedtok lover på løpende bånd også flere hundre år før kristendommen formelt fikk fotfeste. Allerede ut på 1200-tallet var Bjarkøyretten skrevet ut som et supplement til Frostatingloven; en lov som regulerte byer som Nidaros (Trondheim) forholdsvis detaljert i gjennomtenkt, sivilisert perspektiv.

Ved Frostatinget, midt i Norge, er vi faktisk ved demokratiets vugge i like høy grad som det vi får inn gjennom den franske og amerikanske revolusjon. Vi bør gjenoppdage våre røtter. Det dreier seg faktisk om særdeles sterke kulturelle og ideologiske elementer, hvor legmannsbevegelsen hadde sin pioner Hans Nielsen Hauge i spissen. Han utfordret den stivbente politisk korrekte elite, og gav ord om frihet og fred reelt innhold på sin vandring.

Også den demokratisk orienterte delen av fagbevegelsen har vært med på løpet videre. Dette handler stadig om demokratiets røtter og grunnsteiner, om tradisjoner for å delegere makt og ansvar – hvor vi som bevisste bærere av verdier og kvaliteter fortsatt i 2011 må være villige til å forsvare friheten mot totalitære påtrykk. Kommunistene er i full sving igjen, under overflaten, og lille Norge synes å være spesielt attraktivt av flere årsaker.

Terrorismen er et av de mest brukte politiske uttrykk i den totalitære familien, enten det dreier seg om kommunister, fascister, nazister eller islamister. I vårt land er avstanden til terror og krig fortsatt stor, både fysisk og i tid. Det gir seg utslag i nye historiebøker hvor det meste er relativisert og marginalisert. Som vi vet har våre medier en eiendommelig presentasjon av verden der ute. I skolebøkene i grunnskolen, på høyskoler og universiteter er det kommunistiske Sovjet-Russland, over 500 år med russisk tyranni og 30 – 100 millioner døde i GULAG-leire – forlengst likestilt med supermakten USA i kald-krigsperspektiv.

CIA og KGB er omtrent det samme. Om KGB administrerte GULAG-leirene gjør ikke lenger noen forskjell i den nye politiske korrekte historie. Holocaust blir også en liten snutt i nyere historie. Sagt med andre ord: Kommunisme og demokrati blir først likestilt, så heises «kapitalismen» som synonym for demokratiet opp – og fremstår snart som verre enn kommunismen. Det er all mulig grunn til å reflektere over slike fenomener.

I nye lærebøker er heller ikke islamistene noe problem: Problemet er angivelig vår altoverskyggende manglende forståelse av fenomenet Islam; de som fortsatt måtte gå i utakt overfor dette aksiomet er automatisk intolerante og mindre begavede halvrasister. Hamas og Hezbollah eksisterer ikke, det er Israel som er problemfaktor nummer en. Hjulpet av media får folket vite at Israel ikke bare er problemskaper i Midtøsten, men også for verdensfreden. Det har den tidligere stortingspresidenten Thorbjørn Jagland også slått fast.

Jødeproblemet har igjen vokst seg stort i vår midte. Det er i seg selv nok et tegn på voksende totalitære krefter. De har alle jødene som en av sine fremste hat-objekter. Frekvensen av anti-semittisme i media og i politiske uttrykk forøvrig, er som et lakmuspapir som forteller om økende grep fra totalitære elementer. I en tid da Israel kritiseres døgnet rundt, så mye mer enn noe annet land i denne verden, får vi enda en bekreftelse på en ugod tidsånd.

Væpna revolusjon og hellig krig

Begrepet og fenomenet «kommunisme» har blitt så marginalisert at det alene har bidratt til å gi mange aktører betydelig arbeidsro de siste ti, femten årene; i bestrebelsene på å bygge nye nettverk på gamle rammer. Helt samtidig kan en identifisere møtepunkt hvor islamismen med sin hellige krig veksler med marxistiske og leninistiske postulater om væpnet revolusjon. Summen av dette tvinger frem behov for historiske tilbakeblikk.

En skal ikke snakke eller diskutere lenge med aktørene før en får inntrykk av at kommunismen har et religiøst preg. Fenomenet er i følge russiske historikere som Constantine Pleshakov en tragisk, voldelig nyvinning formet tidlig i forrige århundre – med inspirasjon fra ortodoks messianisme og tsarisme. I et bilde hvor terroren blir gjort til et sentralt politisk redskap for å skape tilstrekkelig kaos, uro og utrygghet i strategisk interessante områder av verden. Stadig gjennom en politisk undergrunn av fronter og mellommenn, spretter så «frigjøringen» til overflaten, som en nødvendig historisk prosess i marxistisk perspektiv. At det hele uavlatelig trakk i favør av Moskva, på kort eller lang sikt, var det ingen som reflekterte særlig over.

Hele fenomenet kommunisme kan i politisk praksis faktisk sammenlignes med svidde vafler, laget på feil oppskrift: En relanserer oppskriften, for så å svi vaflene igjen og igjen, men nekter å forandre oppskriften! Etter hvert håper man at folk har glemt at oppskriften ikke fungerer der det er mennesker. I et bilde som så preges av maskerader og fortregning forsøker en å gi prosessen andre navn, om det så lukter svidd alle veier. Slik har rødt gjerne blitt til grønt de siste ti årene. Miljøbevegelsen skjuler mye politisk grums om strenge, statlige kontrollmekanismer godt inne på kommunistenes enemerker.

Miljøbevegelsen er anvendelig under sine grønne design også fordi den åpner sugerør til statlige og private pengesekker. I tillegg er det bygd opp store frontorganisasjoner hvor politiske kampanjer kjøres gjennom flere kanaler over kontinentene. Et interessant trekk er den politiske kampanjen som knytter seg til «Global oppvarming». Der vitenskapen glapp har politisk ladet retorikk forlengst overtatt, men symptomatisk nok er det ingen som søker etter motiver: Land som Russland vil ha store interesser i den konkurransevridning som stadig kommer gjennom ensidige og selvpålagte miljøskatter og andre kostbare begrensninger som særlig rammer privat industri i den frie verden. Den offentlige industrien har fordelen av statskassen i de respektive hjemland. Altså er det mange interesser knyttet til fenomenet «Global oppvarming». Et begrep som gså har funnet veien til store internasjonale frontorganisasjoner og globale medienettverk.

Verdensfredsrådet (World Peace Counsil- WPC)

«Verdensfredsrådet» er klart størst av alle internasjonale frontorganisasjoner som ble etablert i 1949, og er bygd ut fra basestrukturer i Moskva. Dette er et særdeles stort prosjekt, som favner hele kloden. Organisasjonen har hatt sitt offisielle hovedkvarter i andre land, men finansieringen har stort sett kommet fra Moskva. WPC har flyttet på seg flere ganger. Den er nå basert i den finske hovedstaden Helsinki, og mottar fortsatt store pengebeløp fra Kreml.

Den internasjonale fagforeningsorganisasjonen ILO – som norske LO er tilsluttet – er med i WPC, sammen med Den Arabiske Liga, Den alliansefrie bevegelse (Dominert av diktaturstater) og flere tunge FN-organisasjoner som UNESCO og UNCTAD. Fortsatt uten at WPCs selvstendighet er sikret. Det dreier seg i stor grad om marxistisk modellmakt og tilhørende politiske kulturer, som strategisk allierer seg med islamske land uten å nøle.

Verdensfredsrådet har blitt operasjonalisert av den tidligere internasjonale avdeling av sentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet og KGB. KGBs representanter i de ulike land har alltid fulgt med gjennom WPCs mange organer og kanaler, hvor mye har foregått bak kulissene. Dette er et mønster en finner igjen i de andre frontorganisasjonene.

Andre store frontorganisasjoner er World Federation of Trade Unions (Verdensorganisasjonen for fagforeninger), International Union of Students, Christian Peace Conference, International Association of Democratic Lawyers, International Institute for Peace, International Organization of Journalists, Women International Federation og World Federation of Scientific Workers.

Det er en front til som er spesielt interessant: Afro-Asian People’s Solidarity Organization (AAPSO), fikk et fremskutt hovedkontor i Egypt i 1957. Da Yassir Arafat reiste på sine to hemmelige turer til Moskva henholdsvis i 1968 og 1970, for å konsolidere støtte til trening og våpen, var det AAPSO som stod for invitasjonen. Arafat var født og oppvokst i Egypt.

De russiske historikerne Constantin Pleshakov og Vladislav Zubok bruker begrepet imperialist-revolusjonært paradigme for å beskrive offensive, russiske føringer i sin bok, «Inside the Kremlin’s Cold War: From Stalin to Krushchev». Det var særlig under KGB-leder Aleksander Shelepin, i perioden 1958 til 1961, at en ser «frigjøringsbevegelser» dukker opp i nye enhetsfronter og blir retningsstyrte i et kaos-perspektiv fra Moskva, via regionale bindeledd i flere verdensdeler. Destabilisering gjennom terror og kaos ble til en egnet politisk uttrykk i seg selv, og gav raskt erfaringer å bygge videre på.

I boken «Mitrokhin Archive II», av Christopher Andrew og den avhoppede KGB-arkivar Vasili Mitrokhin blottlegges et mønster som trekker det palestinske prosjektet nærmere Moskva. Det blir her stadig mer vanskelig å se den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO – og særlig organisasjonens mest operative og offensive fraksjoner – uavhengig av de tiltak som kom fra russisk side, blant annet gjennom diktator Gamal Abdul Nasser i et Egypt som snart ble fylt opp av sovjet-russiske våpen og rådgivere. Når det er nevnt, vi kan ikke hevde at PLO eksplisitt er produkt av et rent design fra Moskva. Men det palestinske prosjektet finner sin form i en kontekst sammen med en rekke andre Moskva-støttede frigjøringsbevegelser i Asia og Afrika – i samme periode; som så gradvis ble samlet i nye fronter og fraksjoner ut over i 1960-årene. Ofte i vakuumet som oppstod da vestlige land trakk seg ut av sine kolonier. Fra islamske land som Saudi-Arabia kom det økonomisk støtte, – til flere russiske våpen.

Alt foregår under den politiske overflaten. Skoleflinke vestlige observatører kan ha hatt problemer med analysene, i tvetydigheten mellom reelle drivkrefter bak kombinasjonsbruk av kommunisme og islam. Den islamske hellige krigen fikk med ett en partner i den like forpliktende marxist-leninistiske væpnede revolusjon. De operative «halqa» (celle)-strukturene som nå ble bygd ut i flere områder – også gjennom Baath-partiet i Syria, gjennom kommunistpartiene i Libanon og Jordan, og hos nasserittene i Egypt, var designet for å blende av for innsyn. I sin bok om PLO beskriver Julian Becker tilsvarende cellestrukturer i den dominerende Fatah-fraksjonen av PLO. Ofte med leiesoldater fra flere land som aktører.

Itamar Rabinovitsj beskriver i boken «Syria Under the Ba’t 1963 – 1966» hvordan cellene er bygd opp i Baat-partiet, opp mot en nasjonalkongress og et system forøvrig som minner mye om kommunistiske strukturer, også med sine «kandidatmedlemmer» i flere måneder før de ble tatt inn i partiet. Oppe i dette er det en militær ving, etter et mønster vi finner igjen blant annet i Fatah-gruppen i PLO. PLO har også en sentralkommite som minner mye om et tradisjonelt marxistist-leninistisk opplegg, men som også gir rom for islamister fra starten av i 1964. Når ikke noe har kommet på plass før, kan det skyldes den intense rivaliseringen mellom Syria og Gamal Abdul Nasser i Egypt i perioden 1958 – 1961, da de to landene ble forsøkt sammensveiset på Nasser sine prinsipper.

Palestineren Said K. Aburish forteller i sin kritiske Arafat-biografi, «Arafat from Defender to Dictator», at det var så mye som 30 fraksjoner med i det palestinske opprøret mot kong Hussein i det vestorienterte Jordan i 1970. Hva som egentlig var «palestinere» blir et mer åpent spørsmål, i nok et subversivt møtepunkt mellom islamister og kommunister, siden dagens Jordan favner mer enn 75% av det gamle geografiske området som ble kalt Palestina. Poenget er at det hele blir til en del av taktikken i et terror- og kaosperspektiv, i det et land skal brytes ned. I det utallige fraksjoner og fronter fordeler oppgavene seg i mellom, helst i et tredimensjonalt bylandskap hvor sivilbebyggelse fungerer som skjold. Alt for å fravriste sentralmyndighetene deres autoritet, hvor et menneskeliv betyr særdeles lite og hvor det aldri skilles mellom sivil og militær aktivitet. Våpen og logistikk lagres i sivile områder praktisk talt som en fast regel.

Terrorgrupper koordineres

I oktober 1971 var det i følge avisen Corriere Della Sera (29. des. 1979) et møte i et opprinnelig jesuttisk senter i Florence i Italia, hvor delegater fra 14 land skal ha etablert et samarbeidsorgan for terroraktivitet under vignetten «Europas Røde Internasjonale». Dette er også nevnt i boken «The Terror Network» av Claire Sterling. IRA, Italias Røde Brigader og representanter fra PLO hadde sentrale roller på dette møtet. IRA skulle nå ha fått ansvar for et slags logistikk-element knyttet til et verksted og laboratorium for effekter til bruk under terroraksjoner i flere land. En hel dag på denne spesielle konferansen ble ledet av Seamus Costello fra IRA. Han finnes igjen som viktigste mottaksledd for KGBs våpenleveranser til IRA tidlig i 1970-årene: Costello finnes igjen i en operasjon «Splash» i KGB, som gjengis i detalj i boken «Mitrokhin Archive, bind 1, av Christopher Andrew og Vasili Mitrokhin (s. 385):

Seamus Costello er den fysiske mottager og koordinator for en hemmelig KGB-last med våpen, som kommer til nærmere angitt sted i Nord-Irland med båten «Reduktor». Ombord i båten var en offiser fra KGBs 8. avdeling i Direktorat S, som koordinerte aktivitet i forhold til terroristgrupper i en rekke land. Avdelingen gikk tidligere under betegnelsen «Avdeling V», og regisserte alt fra mord på dissidenter i Vesten til kidnappinger av vestlige diplomater i Beirut. Dette favner også perioden da norske kommunister kom til Jordan og Libanon. Seamus Castello i IRA ble likvidert under mystiske omstendigheter i 1977. Da en rekke terrorister slo til nesten samtidig fra 1972, falt oppløpet sammen med en arabisk initiert oljekrise. Oljesanksjonene mot Vesten hadde sin fremste talsmann i den da 27-årige kupplederen Muammar Gaddafi, som spratt opp av intet som ny leder i Libya i 1969.

Delmål: Politisk polarisering

Politisk polarisering er også et delmål i seg selv, i det fruktene er en ekstremisme som totalitære krefter høster av – enten det er fascister, kommunister, nynazister eller islamister med i oppløpet. I dette perspektivet smelter alt sammen til et politisk monster gjennom 1960-årene. I 1960 ble en rekke frigjøringsbevegelser organiserte i den store sovjet-russiske fronten «Afro Asiatiske Folks Solidaritetsorganisasjon» (AAPSO), på en konferanse i Beirut. Der kom også Den arabiske nasjonalistbevegelsen (ANM) med i en sentral rolle. Dette er en marxist-leninistisk gruppe som senere skulle bli kjent som Folkeaksjonen for frigjøring av Palestina, forkortet PFLP. Dette var den mest offensive fronten under PLOs parasoll, under kuppforsøket i Jordan i 1970; også når det gjaldt det å gjøre flykapringer til en nytt politisk uttrykk. I boken «Mitrokhin Archive II» (Christopher Andrew, Vasili Mitrokhin) fremgår det i detaljerte dokumentasjoner at PFLP i vesentlig grad var et rent kombinasjonsbruk med den sivile og militære russiske etterretningstjenesten KGB og GRU. Siden denne frontorganisasjonen også var propell i kaoset som fulgte i Libanon fra 1975, blir dette til nok en historie om en avglemt politisk undergrunn, bygd inn i diffuse og til dels tvetydige strukturer i møtepunkt mellom kommunisme, fascisme og Islam. Hvorfor vi vet så lite om dette? Ingen vil lære det på noen norsk høyskole eller universitet. Det dreier seg her om «politisk ukorrekt» historie, altså utenfor det som favnes av marxistiske analyserammer, hvor denne virkeligheten forlengst er behørig omskrevet. Det er USA, Vesten og Israel som er problemet i Midtøsten heter det.

Stadig flere av oss har problemer med å sette navn både på eget demokrati, på egen frihet og det meste som skaper felles identitet. Enda vanskeligere blir det å forholde seg til spekteret av påtrykk fra totalitære krefter, i det både begrepsapparat og historikk er luket vekk. Det dreier seg om stadig flere semiotiske evolusjoner – glideflukt bort fra det som inntil for få år siden var tilgjengelige kulturelle koder og normative begreper fra egen livsverden, forbundet med limstoff og grunnpilarer i en vestlig kultur som vi har lært å ta som en selvfølge. Er vi for naive? Nå er det hele med ett bevegelige og relativiserte elementer, og vi begynner raskt å famle både etter retning, veivisere – og egen identitet. Det er nettopp i slike tider totalitære elementer fester sine grep.

Roy Vega