Gjesteskribent

Skal vi tro at ansvarlig redaktør Hilde Haugsgjerd i Aftenposten har sikret seg hele Cabelgate-pakken med 251.287 Wikileaks-dokumenter mens KGB-oligarken Alexander Lebedev satt i Moskva og ventet på tur?

Noen vil vi skal fortsette å tro det, men Aftenposten synes helt kneblet av en avtale de hevder ikke har.

Skyggene er mørke, mange og de er lange: Tiden går i Aftenpostens Wikileaks-redaksjon, uten at det kommer så mye som et lite glimt av den eksklusivitet som avisen mente å ha sikret seg i pressemeldinger, som i all beskjedenhet ble sendt verden over og utbasunerte globale, ubegrensede rettigheter til Cabelgate-pakken.

Som om hovedserveren i Wikileaks befant seg under skrivebordet til Aftenpostens ansvarlige redaktør, Hilde Haugsgjerd.

Dråpeslipp fra Wikileaks

Nå slipper Aftenposten ut ett og ett dokument, like rart, fragmentert. tilmålt og plikttro som de andre medieoperatørene i andre land. Avisens Wikileaks-redaksjon, på folkemunne kalt «Stalin-redaksjonen», får etter alle himmeltegn nøyaktig samme «drip-feeding» (dråpeslipp) av dokumenter som andre aviser som har en konfidensiell konsorti-avtale med det hemmelige Wikileaks-nettverket.

Det er nettopp slike sære avtaler som gjør hele Wikileaks-opplegget uhyre betenkelig, i forhold til kildekritiske aspekter: Avisene bindes opp som en partner for presentasjon av et kildemateriale de teknisk sett overhodet ikke har kontroll over, og som så definitivt – de store mengdene til tross – faktisk kan være behørig manipulert og utsortert.

Med ytterligere en mulighet for finsiling i den hemmelige sluttprosessen, i det dokumenter sluses til utvalgte aviser. Dette er nemlig et system hvor en mellommann fra Wikileaks tilfører mindre og ofte tematiserte utvalg av dokumenter, utplukket fra et mellomlager, en transitt-database. Nøyaktig slik svensken Johannes Wahlstrøm i desember i fjor opererte overfor VGs nyhetsredaktør Helje Solberg, og for alt det vi ikke vet – også overfor Aftenpostens ansvarlige redaktør, Hilde Haugsgjerd i en innledende fase.

Som jeg har vært inne på i en annen artikkel om Wikileaks: Aftenpostens redaktør kan imidlertid ha ordnet en ekstra buffer til det hemmelige dokument-apparatet, slik at redaktør Hilde Haugsgjerd har ryggen fri til å si at hun «ikke er bundet» av en konsorti-avtale og konfidensialavtale med Wikileaks. Et slikt utsagn vil ikke være sant. Men hva som er sant og usant i Wikileaks hemmelige og dunkle system, som i sin helhet er konspiratorisk og subversivt bygd opp, utløser et ras av nye spørsmål.

La det være nevnt: Det plasseres ut desinformasjon om Wikileaks og den offisielle frontfiguren på Internett, i den åpenbare hensikt å maskere både organisasjonen og kildematerialet ytterligere. «Desinformasjon» er forøvrig et begrep vi gjerne kan ha i bakhodet i tilknyting til dette fenomenet.

Aftenposten neppe eksklusiv

Absolutt intet tyder på at Aftenposten har fri tilgang på hele Cabelgate-pakken. Da skulle det slett ikke være noen grunn til at avisen fortsetter å presentere fragmenterte dokumenter i tråd med den standariserte Wikileaks-avtalen for «drip-feeding» av dokumenter. På bekostning av mange andre saker som sikkert ligger mye nærmere livsverden og interessefeltet til Aftenpostens lesere. I det som fortoner seg som en noe tørr oase av informasjon «tabloidiseres» nå enkeltsaker for å blåse opp deres egenverdi og kanskje også for å maskere at kildegrunnlaget er noe tynt; stilt overfor enkeltdokumenter som stort sett bare vil utløse hurrarop i KGBs (FSBs) hovedkvarter i Moskva, i Iran og Nord-Korea. Kanskje også i Syria og Libya og i AKPs og SVs internasjonale sekretariater i Oslo.

12. januar er Julian Assange ute gjennom pressebyrået Reuters og utpeker Kina som den store fienden, omtrent etter samme opplegg for politisk teater som Yassir Arafat, Muammar Gaddafi og Leonid Bresjnev.

Om noe overhodet er godt i Wikileaks-konseptet var det nesten for «godt» til å være sant at Aftenposten skulle ha fått eksklusiv tilgang på hele pakken med 251 000 graderte dokumenter fra amerikansk diplomati og NATO-operasjoner i Afghanistan; altså et hestehode foran alle medier på denne kloden. Selv med en løvinne fra den harde kjernen i AKP som ansvarlig redaktør skulle det holde hardt å dra i land en så eventyrlig eksklusiv rettighet. Og så mye mer enn eksempelvis den russiske avisen Novaya Gazeta, som også skal sitte på en tilsvarende avtale, i følge russiske nyhetsbyrå. Sistnevnte avis eies av Alexander Lebedev. Allerede for 15 år siden var han oberstløytnant i KGBs utenlandsetterretning, hvor han drev med politisk spionasje under Avdeling 3 i KGBs første hoveddirektorat (Utenlandsdirektoratet, nå forkortet SVR). Denne bestemte avdelingen steller med Skandinavia, Storbritannia, Australia og New Zealand. Det er i tilknytning til såkalte «Støttende tiltak» («Assisterte tiltak» direkte oversatt fra russisk) at dette store desinformasjons-apparatet i dagens russiske utenlandsetterretning, SVR, får relevans i møte med fenomenet Wikileaks.

Alexander Lebedev er med i Vladimir Putins indre sirkel av oligarker, og skifter hatter i rask rekkefølge for å sikre Kremls interesser i det ytre rom. Dette gjelder en kombinasjon av økonomiske og politiske interesser, hvor strategiske investeringer er en del av bildet. Akkurat dette vokser til et stadig større poeng i møte med den nesten øredøvende tause mystikk som omgir Aftenpostens stadig mer eiendommelige Wikileaks-avtale. La oss, som en foreløpig slutning, si det slik: Faren for at Aftenposten er lurt er langt større enn at Wikileaks og Alexander Lebedev er lurt. Om den politiske kulturen rundt Hilde Haugsgjerd i Aftenposten har vært steinhard nok, blir det bare pudding i møte med det system Putin og Lebedev har å spille på. Ikke minst i møte med det meget spesielle materialet Wikileaks steller med.

KGB-oligarken Alexander Lebedev var først?

Aftenposten kaller seg utad Norges største «forretningsavis», uten at det hjelper på noe som helst i dette bildet: Dersom avisen har fått tildelt en eksklusiv Wikileaks-pakke på bekostning av Alexander Lebedevs avis i Moskva, er det fare for at det er noen russere som vil ha det slik. Og da et perspektivet faktisk mer betenkelig enn om Alexander Lebedevs avis i Moskva skulle sitte på en parallell avtale med Aftenposten!

Igjen: Det er langt mer sannsynlig at russisk sivil og militær etterretning skal ha tatt tidlige grep om Wikileaks-pakker enn Aftenposten. Ikke bare fordi kraftige servere var på plass for å betjene Wikileaks i Moskva allerede i januar 2007 – etter opplegg som nok har kommet på plass i 2006. Men også fordi motiver og kapasiteter i Moskva må veies opp mot provinsielle Aftenposten, i lyset av det faktiske innholdet i Wikileaks-dokumentene og også andre føringer i retning av Moskva. Fra den mest profilerte Wikileaks-representanten for Sverige og Norge, Johannes Wahlstrøm til hans russiske far, «Israel Shamir», en notorisk anti-semitt som har operert under minst fire navn. Han hevder selv han er kommunist, og har vært knyttet til en mindre russisk avis, til han kom tilbake fra Russland til Sverige i 1998 med sin nye kone. For så å reise tilbake flere ganger. Det er i perioden 2007 – 2010 det meste synes å ha blitt bygd opp i tilknytning til Wikileaks, også i Sverige, med Johannes Wahlstrøm og faren, «Israel Shamir» som viktigste kontakter oppmot Assange personlig.

Historikken rundt Wikileaks er en eneste skodde. Første gang Julian Assange skulle presentere Wikileaks var på en marxistisk samling i Kenya, i regi av det marxistiske World Social Forum, en del av et internasjonalt politisk kampanje-nettverk som står særlig sterkt i Melbourne i Australia. Presentasjonen i Kenya skjedde angivelig i januar 2007, helt samtidig som en kraftig servertjeneste for Wikileaks ble åpnet i regi av det russiske selskapet Heihachi i Moskva. Fortsatt er oppgraderte servere aktive på denne adressen, på en Linux-plattform, med IP-nummer 92.241.190.202, – et par steinkast fra Kremls murer.

Aftenpostens avtalte ikke-avtale med Wikileaks er nødvendigvis ikke en avtale som inkluderer Julian Assange. Et vitalt spørsmål er om hovedserverne for Cablegate-pakken som Aftenposten skal ha sin «eksklusive avtale» overfor, overhodet er forbundet med navnet Wikileaks. Aftenposten har ikke bare et problem på grunn av alt det graderte materialet som knytter seg til USA og NATO under Wikileaks-vignetten. Et annet problem som kan senke avisens troverdighet fullstendig er den skjulte partnerskapsavtalen som avisen fortsatt synes å ha, all den tid Wikileaks-dokumentene kommer enkeltvis etter «drip-feeding»-prinsippet, som ikke ville vært der om Aftenpostens redaktør Hilde Haugsjerd hadde snakket sant. Da hadde nemlig Aftenpostens eksklusivitet til hele Cablegate-pakken vært åpen og reell, og avisens redaktører kunne fortalt både ansatte og utsatte hva de nå egentlig har rotet med de siste ukene.

Roy Vega