Gjesteskribent

av Roy Vega

Det har vært markeringer i Oslo og litt mykt og diskret rundt om i landet. Helst lettere danderte intervjuer av det ufarlige slaget med artsfrender i redaksjonene. For det skal de ha, de aldrende SUF’erne, de som fortsatt slenger med etter 40 rare år: Mediakontaktene er usedvanlige gode. Vi som lever med en viss følelse knyttet til dette fenomenet velger å tro at det kanskje skyldes manglende oppgjør med kommunistene etter Pol Pots og Berlinmurens fall. Men det kan naturligvis like gjerne skyldes at vi politisk ukorrekte slett ikke fikser møtet med de politiske (u)kulturene som nå sitter som limt inn i veggene i redaksjonene rundt om. Dette handler like mye om en temporær, enøyd politisk tragedie som det representerer en gigantisk utfordring for oss bloggere som tar for oss i rikelige porsjoner under det frie ords merke; de redaksjonelle tilstandene i Kongeriket kan neppe alene tilskrives godt fotarbeid fra stormtroppene under SUF og AKP-vignetten. Det kan helt samtidig handle om farlig mye likegyldighet fra dem som representerer alternative, politisk ukorrekte synsvinkler.

Nå har SUF’erne under stadige nye vignetter og forkortelser sannelig begynt å flørte med islamistene, i sin nesegruse selektive humanisme. Sett under ett – og over tid – begynner vi å lure på om det egentlig ligger religiøse behov i bunnen for dette politiske fenomenet SUF og det som senere ble til AKP, RV og Rødt! Uten at innpakningen forandrer på noe som helst. De kan jo feire det ene 40- årsjubileet etter det andre, for hvert navneskifte; den eneste utfordringen er at det er de samme som kommer til kaker og kaffe, med naturlig avgang underveis.

Umusikalsk i Ålesund

Steinar Nøstvold Jensen fra Ålesund var gjennom flere tiår en flittig sliter i SUF og AKP. Han klager litt i jubileumsintervjuet i «Nytt i Uka»: Ålesunderen ble nemlig litt lei seg da han allerede for nesten 40 år siden ble gjort oppmerksom på at hans musikksmak ikke passet, for øvrig på linje med hans yogaøvelser. Altså omtrent slik nye, samtidige bedehus-forbrukere rundt ham gikk inn i omstillingsprosesser.

Men det gikk seg til, forteller en traust kamerat Nøstvold Jensen. Han synes å mene det politiske livet var verd slitet, eller omvendt. Derfra kommer det nemlig fortsatt ikke mange munnhell og slengbemerkninger i dølgsmål, de får sine instrukser på godt krypterte filer. Det dreier seg om politiske organer som fortsatt har streng disiplin; dystre, hemmelige møter både sentralt og regionalt, og hvor selv møtereferater skrives i stikkords form og i koder. Om det er oppstillinger og marsjøvelser vet vi ingen ting om. De som offisielt liksom har falt litt fra (det skal vi tro) er i dag avisredaktører i Oslo, forlagsdirektører og rådgivere høyt oppe i departementene eller sentrale medlemmer av SV, LO og Arbeiderpartiet. Om de ikke arbeider på alle plan i NRK. Eller, de er rådgivere for fylkesmenn og trakterer temafelt som skolepolitikk og miljøspørsmål over det ganske land.

Men det som virkelig imponerer er at dette bemerkelsesverdige, sekteriske apparatet fortsatt henger sammen i 2009! Her har nemlig den ene ideologiske og politiske guruen avløst den andre gjennom 40 år, mens blodsprutende revolusjoner og et uhorvelig antall nakkeskudd stadig forklares som en historisk nødvendighet. I neste åndedrag kritiseres Israel for angrep på rakettbaser og infrastruktur til Hamas-jihadister i Gaza med partikameratene Erik Fosse og Mads Gilbert fra Tromsø-kadret ringside, i hurtig veksling mellom skalpell og mikrofon. Så himla langt strekkes denne selektive moraliseringen utover globusen at vi mer vanlige, sensitive borgere ville oppleve det hele som regulære traumer ved helvetes porter, selv i godt våken tilstand. Og dette med himmel og helvete er slett ikke helt irrelevant, så det bør vi dvele litt med: Av mangel på andre fornuftige forklaringsbilder synes vi å identifisere en fortrengt religiøsitet i dette feltet. Selv med noen kokette justeringer, og etterjusteringer med nye forkortelser, og tilmålt selvkritikk gjennom et par bøker – utkrystaliserer det seg religiøse projiseringer og religiøse substitutter i den blinde troen på Marx, Lenin, Stalin – og alle de andre totalitære åndshøvdingene – som jo er hentet opp og ned av veggene gjennom samfulle førti år.

Penger fra Staten og KGB

SUF brøt offisielt med moderpartiet Sosialistisk Folkeparti (SF) på sommerleieren på Tromøya ved Arendal i august 1968, og den nye plattformen ble vedtatt på SUFs landsmøte i Oslo, 21. og 22. september samme år. Hele det stalinistiske kadret som senere ble til AKPs stjernelag av stalinister og maoister ble rekruttert inn av SF-personell som Berge Furre, Knut Løfsnes, Ole Kopreitan, Kjell Gjøstein Resi og Kjell Bygstad. Sistnevnte stod for øvrig lenge på SUF sin linje. SUFs opprinnelige moderorganisasjon, Sosialistisk Folkeparti, bygde som kjent plattform for SV gjennom (den partibyggende) stiftelsen «Orientering» og ikke minst avisen med samme navn – med ugod og konkret støtte fra Øst-Berlin og Moskva. En støtte som også gav seg økonomiske utslag. Etter at en del arkiver har åpnet seg er det ikke så mange igjen som våger å bestride akkurat dette fenomenet. Med historikere som Sven Holstmark, Knut Einar Eriksen og Trond Bergh ble tåkeleggingen av østkontaktene langt vanskeligere, selv for edderkopper som Berge Furre og nå avdøde Knut Løfsnes. En del av SUF’erne ble også med inn i det nye SV, sammen med en fraksjon av NKP, forøvrig.

Men i det SUF markerer et førtiårsjubileum i år, er det den taktfaste, bokstavelige utmarsjen fra SFs landsmøte på Ingeniørenes hus i Oslo i 1969 som er utgangspunktet: De sang «Internasjonalen» så det ljomet i hallen. Det ble senere diskret etablert et samordningsråd til SF for å samle noen av flikene, hvor Ole Kopreitan fikk en sentral rolle som en slags liaison-offiser.

SUF hadde sikret seg store pengesummer gjennom en alt annet enn en frittstående studieorganisasjon, Sosialistisk Opplysningsråd, forkortet SOR. Der satt nemlig innsideren Kjell Bygstad og fordelte flere hundre tusen kroner i årlig statstilskudd fra Kirke og Undervisningsdepartementet, fra 1967; noe som blir til utallige millioner kroner omregnet i nåtidens kroneverdi. SUF manglet slett ikke penger. I tillegg, og også i forkant av dette, kommer de mer spesielle beløpene fra Øst-Berlin og fra Moskva, hvor fordelingsnøkler i NKP-regi nok også kom vitale deler av SF-miljøet til gode. Nevnte historikere, Holstmark, Eriksen og Bergh, har bl.a. pekt på det fiktive KGB-fondet «Det Internasjonale fagforeningsfond for støtte til venstreorienterte arbeiderorganisasjoner ved Det rumenske fagforeningsrådet». (s. 468, «Den hemmelige krigen» (Cappelen).

SUF og det som så ble til AKP var veldig i mot forsvaret og NATO, men ikke mer enn at de snart anbefalte heimevernet med stor overbevisning. AKP’erne stilte til førstegangstjeneste gjennom det meste av 1970-årene.

Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 var et bekvemt utgangspunk for å skaffe bredere støtte på universitetene enn det de mer uttalte, tørre Moskva-tro kommunistene hadde fått til. I kombinasjon med Vietnam-krig gav de eksotiske maskene til Mao og stalinisten Che Guevara ytterligere oppløft ut over på 1970-tallet. Heltene var dessuten så langt borte at deres brutale overgrep og feilgrep kunne underslås totalt i massiv propaganda og slagord over noen år, på de fleste norske universitetene. Så også med Pol Pot. Men om ikke de millionene som ble slaktet ned under kulturrevolusjonen i Kina i 1967 aldri påkalte anfektelser ble det etter hvert verre med Pol Pots folkemord i Kambodsja. Fakta slapp glapp inn gjennom sperrene også i universitetsmiljøene; Nixon hadde for lengst avrundt Vietnam-krigen og inngått fordelaktige avtaler med selveste Mao. Slik blir det lett politisk dissonans i en bevegelse som jo stadig avkrever blind lydighet til politiske guruer som til enhver tid blir hengt opp på veggene. Stalin, Mao, Che Guevara, Enver Hoxha, Pol Pot og enda mer Mao. Nå dukket AKP’erne like gjerne under jorda, i helt lukkede celler, og startet våpentrening!

Solidaritet med kalashnikov!

Yassir Arafat ble et revolusjonært appendiks for en bevegelse som bærer i seg mange religiøse kjennemerker underveis. I Oslo, København og Stockholm ble solidariteten meget håndfast: Det ble organisert lukkede celler som sluset stalinister til Midtøsten for våpen- og bombe-trening, etter opplegg som i Norge synes å ha kommet på plass før eller samtidig med turbulensen mellom Sosialistisk Folkeparti (SF) og SUF (m-l). Kjell Bygstad (som først fulgte med i SUF-fraksjonen) er et navn i denne mer militante prosessen, det samme er Finn Sjue, Sigurd Allern og Peder Martin Lysestøl. Orienteringen mot treningsbaser i Midtøsten er så kompleks og skjult at det hele må ha pågått utenfor – autonomt – på parti- og fraksjonsapparatet. I Midtøsten var Wadi Haddad hovedmann i mottaksapparatet for de norske og skandinaviske brigadistene; formelt ansvarlig for PFLP-fraksjonens internasjonale kontakter. I arkivmaterialet til den avhoppede KGB-arkivar, Vasili Mitrokhin finner vi et interessant dokument fra korrespondansen mellom daværende partisjef Leonid Bresjnev og KGB-leder Juri Andropov i mai 1970. Der heter det, fra Andropov til Bresjnev: «Karakteren av våre forbindelser med W. Hadad gjør oss i noe grad i stand til å kontrollere de eksterne operasjoner i PFLP.» (Mitrokhin Archive II, s. 246 – 247). Det er ingen tvil om at denne offensive delen/fraksjonen av PLOs apparat fra og med 1970 var under innflytelse av KGB og den russiske militære etterretningen, GRU. I lyset av dette var overvåkningen av AKP gjennom 1970- og 1980-årene høyst legal, og speilet mot de danske forbindelsene et utslag av nødvendighet dersom en skulle ta gjeldende politi-instruks på alvor. Noe annet ville vært tjenesteforsømmelse. Dette perspektivet blir slett ikke noe bedre ved at det helt samtidig fra de mer lukkede fraksjonene i AKP også var direkte kontakt med IRAs krigere i Nord-Irland gjennom «Irlandskomiteen».

Religiøst betinget tro og underkastelse?

– Det meste av det vi gjorde, står jeg inne for den dag i dag, selv om vi på enkelte områder kan ha tatt feil, sier Jens Vatnehol fra Ålesund, i jubileumsintervjuet til «Nytt i uka».

– Kanskje ble vi litt for katolske enkelte ganger, men min radikale ryggmarkrefleks er den samme i dag som den gang, legger hans kollega Svein Vinje til. Og med det er neppe siste ordet sagt fra denne merkelige kommunistiske røysla, som i det siste synes å sverme stadig mer for islamistene der ute, når de ikke sikter inn mot sentrale posisjoner i massemedia.

Russiske historikere, som til nå faktisk har overlevd som systemkritikere i Moskva, er Vladimir Zubok og Constantin Pleshakov. De peker på at kommunistene og Stalin arvet tsarenes tyranni og imperialisme – blandet med ortodoks messianisme, under nye og enda mer brutale oppskrifter. Dette kan kanskje forklare noe av limstoffet hos våre hjemlige kommunister, som riktignok i dag sitter sterkt oppfliset igjen under stadig nye forkortelser og fronter med visjoner om å samle styrkene. Men kritisk sett, denne festen som tok til i 1969, etter utmarsjen fra SFs landsmøte, har fortonet seg som en konstant bakrus. Skal dette miljøet nå heise opp islamistiske mullaer ved siden av Arafat, Stalin, Lenin, Mao, Pol Pot og Enver Hoxha, er det nok langt mer en bekreftelse på et fortrengt religiøse behov enn utslag av politisk pragmatisme.

Roy Vega

http://www.nyttiuka.no/default.aspx?menu=617&id=11612

Kilder for øvrig:

Sven G. Holstmark: Avmaktens diplomati, DDR i Norge 1949 – 1973,

Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, Den hemmelige krigen, bind II.

John O. Koehler, Stasi – The East German Secret Police.

Christopher Andrew, Vasili Mitrokhin, The Mitrokhin Archive II.

Yevgena Albats, KGB – State Within a State.

Said K. Aburish, Arafat – From Defender to Dictator.

Marcus Wolf, (og Anne McElvoy), Man Without a Face: The Autobiography of Communism’s Greatst Spymaster.