Kommentar

I august kjørte Dagbladet en serie med artikler om til dels fremtredende nordmenn som angivelig skal ha stått i sovjetisk tjeneste under den kalde krigens tid, en serie som ledet til en gjerning fra min side som jeg inntil da skulle forsverget: jeg kjøpte enda en gang et eksemplar av avisen. Artiklene bygget på undersøkelser en journalist hadde gjennomført sammen med historiker Johannes Due Engstad av deler av det såkalte Mitrokhin-arkivet som en tidligere arkivar i KGB, Vasilij Nikititsj Mitrokhin, brakte med som «medgift» da han i 1992, altså kort tid etter Sovjetunionens fall, hoppet av til Vesten.

Noen av Dagbladets «avsløringer» var kanskje ikke akkurat dét i betydningen ukjente for dem som har fulgt med på feltet gjennom år, men andre ting kom overraskende på meg. Topplasseringer hva celebritet angår, iallfall om vi trekker samtiden helt tilbake til de første årene etter krigen, tilfaller opplysningene om at statsrådene Johan Strand Johansen (kommunist og arbeidsminister i Gerhardsens samarbeidsregjering fra sommeren 1945) og Gunnar Bøe (Ap-mann og lønns- og prisminister i den siste Gerhardsen-regjeringen rundt 1960, deretter rektor på NTH) ikke bare arbeidet for Norge, men også for den sovjetiske etterretningstjenesten KGB.

Det er aldri godt å vite hvilke grunner mennesker har for å gjøre som de gjør, og dette gjelder forrædere like vel som andre. Både gulrot og pisk kan være virksomme i rekrutteringen av nye spioner eller informanter, og enda mer gjelder dette når relasjonen mellom den utenlandske etterretningstjenesten og personen skal vedlikeholdes: ideologi og overbevisning, pengebehov og –begjær, samt kjærlighet og avvikende seksualitet med derav følgende frykt for pinlige avsløringer bruker å inngå i blandingen av beveggrunner. For de to nevnte minstrene var nok ideologi et element, særlig for kommunisten Johansen, men føringsoffiserer vil gjerne helst ha også noe mer håndfast på sine menn og kvinner, ikke minst dokumenterte pengeoverføringer, slik at de har noe å presse dem med om viljen til frivillig samarbeid etter hvert skulle skrante.

Det er imidlertid hverken motivene eller de mer konkrete saksdetaljene rundt disse og andre norske spioner jeg først og fremst ønsker å si noe om, men snarere hvordan den norske stat og allmennhet forholder seg til mulighetene som nå foreligger for å bringe klarhet i en del av spørsmålene fra den kalde krigens tid rundt nasjonal versus politisk lojalitet. I hvilken grad har man etter Sovjetunionens fall ønsket å gjøre seg anstrengelser for å finne ut hvem som stod på lønningslisten derstedes, eller er det snarere så at man har villet sope alt fra denne epoken ned i den store sekken merket Fortid, slik at den dagaktuelle politikken kan fortsette uforstyrret?

Dette er vanskelige spørsmål, naturligvis, kanskje slike som ikke kan besvares klart. Uansett må man se dem i relasjon til den politiske meningsbrytning som fantes den gang, og som også gav seg praktisk utslag i hvordan man ivaretok norsk sikkerhetspolitikk og utad- så vel som innadrettet innhenting av informasjon om eventuell statsfiendtlig aktivitet.

Etter krigen gjenspeilte norsk etterretning på en særdeles tydelig måte de politiske maktforholdene i samfunnet, om enn selvsagt indirekte og uoffisielt. På høyresiden hadde man sjefen i politiets overvåknings- eller etterretningstjeneste, Asbjørn Bryhn, som var borgerlig patriot, og som blandet dette med en dyp mistro til venstresidens historiske bakgrunn i kommunisme og venstresosialisme (svært mange av de ledende kadrene hadde sin ungdoms politiske holdninger formet i «Mot Dag,» den dominerende universitetsorganisasjonen på venstresiden før krigen). Bryhn stolte aldri helt på disse menneskene enten de havnet som statsråder eller, kanskje enda verre, som maktmennesker innen norske sikkerhetstjenester. Han forsøkte som best han kunne – slett ikke alltid med suksess – å få den øverste politiske ledelsen i etterkrigstidens Gerhardsen-Norge til å innse at man her hadde satt bukker til å passe havresekken, og at Norges sikkerhet led skade av det.

På den andre siden hadde man forsvarets etterretningstjeneste under oberst Wilhelm Evangs ledelse, enda en Mot Dagist som ble løftet høyt opp i kommandohierarkiet i ly av de spesielle maktforholdene som rådde i London-regjeringen under krigen og under utviklingen av Ap-staten de første årene etterpå. Som noen av sine nærmeste medarbeidere hadde han fagfolk som etter alt å dømme delte Evangs grunnleggende politiske innstilling og «klassereise,» og som av den grunn også ble sett på med mistenksomme øyne både av konservative offiserer innen eget og tilgrensende militære organer og av Bryhn og hans menn på den sivile siden av etterretnings-Norge.

I tillegg til de to nevnte offisielle etterretningsmessige tyngdepunktene hadde man også samarbeidet mellom Ap og LO om politisk overvåkning av den kommunistiske indre fienden. Delvis ble denne rent politisk motiverte virksomheten gjennomført i praktisk samarbeid med og ved hjelp av egnet personell fra forsvarets og politiets organer, dels var det parti- og LO-ansatte som selv stod for telefonavlyttingen og alt det andre som hørte tiden til. Lund-rapporten fra midt på 90-tallet avslørte mye av dette ulovlige og halvlovlige overvåkningsarbeidet.

Den som ønsker et balansert overblikk over etterkrigstidens norske etterretningsvirksomhet, bør i første rekke holde seg til Trond Bergh og Knut Einar Eriksens «Den hemmelige krigen: overvåking i Norge 1914-1997» selv om det er gått noen år siden den ble skrevet. Mange andre og stoffmessig lettere tilgjengelige bøker finnes selvsagt også som omhandler i alle fall deler av saksfeltet. Jeg velger å nevne to av dem som var mer «litterære» (i betydningen lettleste) i formen, og som tydeligere «tok side» i den gamle politiske striden mellom Bryhn og tilhengere og Evang og tilhengere.

Den første var den kortfattede «Det hemmelige Norge» (1983) av Christian Christensen, bedre kjent fra Morgenbladet og Farmand (for de unge: engang var dette ordentlig konservative norske presseorganer, førstnevnte sågar en dagsavis) som CC. Både i boken (CC hadde tidligere i livet vært major i Forsvaret og var da selv yrkesmessig involvert i nasjonalt sikkerhetsarbeid) og i et stort antall artikler gav han uttrykk for manglende tillit til de gamle venstreradikalerne som via Arbeiderpartiet hadde nått maktposisjoner. CC var Bryhn-fløyens mest tydelige støttespiller i pressen. Mistankene om at mange brådne kar hadde steget til overflaten i Ap, selv i de mest sentrale og mektige posisjoner, gav mange på høyresiden aldri slipp på.

Den i vår tid bedre kjente Alf R. Jacobsen har vært en usedvanlig produktiv forfatter innen både krigs- og samtidshistorie, og i 1995 gav han ut boken «Mistenksomhetens pris» der han blant meget annet også trekker opp de nettopp anførte linjene i fiendskapet mellom de ulike politiske fløyene i norsk sikkerhetsarbeid etter krigen. Begge sider gjorde etter Jacobsens mening feil, hvilket det ikke er vanskelig å si seg enig i. Men særlig var det i følge Jacobsen høyresiden (personifisert ved Bryhn og CC) som gjennom sin manglende evne eller vilje til å forstå og godta at Aps politikere nå var like gode nordmenn som dem selv, skadet egen sak. Ap-kritikernes kroniske mistenksomhet medførte ikke bare vansker for enkeltpersoner, men en generell svekkelse av den norske etterretningen. Man lot seg for mye «smitte» av den internasjonale kalde krigens ideologiske side og, ikke minst, av den stadige britiske og amerikanske jakten på spioner i egne rekker. Mangelen på avsløring av fremtredende norske råtne epler ble oppfattet nærmest som bevis på at man ikke lette godt nok etter dem, enten på grunn av inkompetanse eller manglende vilje, og slik slet man miljøene ut med indre strid.

Personlig tviler jeg sterkt på at Jacobsen har helt rett i sin skifting av vær og vind i sakens anledning, men han kan ha det. Det er slett ikke umulig å legge av seg ungdommens antimilitaristiske og politiske griller og bli en både kompetent og pålitelig minister eller fagmann i forsvarets etterretningstjeneste senere i livet, selvfølgelig er det det. Mange av Aps sentrale tjenestemenn fra den gang gikk utvilsomt gjennom en slik utvikling og dem tilkommer ikke mindre ære enn andre som la ned et livsverk for eget land i ulike sammenhenger.

Men når jeg leser Dagbladets gjennomgang av Mitrokhin-arkivet nå – etter at jeg opp gjennom årene har vært gjennom temmelig mange lignende fremstillinger i både bøker og aviser – så kan jeg ikke la være å spørre meg selv: hvorfor har interessen vært så lunken de siste tiårene for hvem som gjorde hva innen norsk politikk overfor våre kaldkrigsfiender? De stadige forsøkene fra deler av medie-Norge så vel som det politiske Norge på å renvaske Arne Treholt, den mest høyt oppsatte norske politier som er blitt tatt i nyere tid (1983) for å selge sitt land til fremmede makter, hvorfor dukker de opp igjen og igjen? Hvorfor denne tydelige viljen til i dag nærmest å le bort flere sosialistiske politikeres mer eller mindre vennskapelige kontakter med ansatte ved østeuropeiske ambassader mens trusselen fra Sovjetunionen hang over oss alle om at kald krig når som helst kunne bli varmet opp? For det var ingen lek, det som da foregikk, krig truet virkelig, og forsøk på å drive en smule «privat utenrikspolitikk» via KGB-kanaler, som Treholt nå sier seg å ha gjort, det har og hadde et tydelig navn: forræderi.

Det tjener Dagbladet til ære at de har spandert ressurser på en ny gjennomgang av Mitrokhin-arkivene. Inntrykket er at de har brukt mer tid på letingen der enn man har gjort fra annet norsk hold, og man har funnet informasjon som vil påvirke historieskrivningen om denne tidsperioden. Jeg går ut fra som selvsagt at man merker seg dette fra ansvarlig hold innen Forsvaret og politiet og ser til at man ikke gjør seg skyldig i nye unnlatelsessynder i sammenhengen; de plikter å ta rede på så mye som mulig om vår nære fortid fra slike kilder, uansett om man risikerer å finne saker som kan være ubehagelige for ennå virksomme politikere.

Dette siste gjelder i enda større grad informasjon om Norge og norske forhold som finnes i Rosenholz-arkivet, materialet fra østtyske STASI som etter murens fall kom under amerikansk kontroll. Det er nå over 20 år siden så skjedde, og etter sigende skal amerikanerne ha tilbudt relevante norske tjenester tilgang til alt materiale som vedrører oss. Interessen later til å ha vært lunken uten at jeg kan si sikkert hvorfor så har vært tilfelle. Sine mistanker i sakens anledning kan man selvfølgelig ha.

Kompetente etterretningsorganer og helst også ditto historikere må gå igjennom dette materialet på en måte som ikke bare sikrer en mest mulig sannferdig beskrivelse og tolkning av vår samtidshistorie, men som også kan fjerne mistanken fra dem som måtte være urettferdig utpekt eller mistenkt for det ene eller det andre. I Danmark sørget en borgerlig regjering for at periodens tilsvarende danske materiale ble gjennomgått historiefaglig, av professor Bent Jensen. Det skapte bølger. Det er ikke grunn til å tro at en tilsvarende gjennomgang av nordmenns forhold til DDR, Sovjetunionen og andre lignende land ikke vil avsløre like betent samrøre. Saken må luftes ut ordentlig, intet annet nytter.