Gjesteskribent

Vår reise i den politiske undergrunnen fortsetter. Som for alle reiser får vi her med oss bare enn del av et stort og noe uoversiktelig landskap, som har ligger der uforstyrret i over 20 år etter Berlinmurens fall. Vi lever i en tid da begrepet «kommunisme» symptomatisk nok er gått helt ut av vokabularet.

Fenomenet omtales ikke lenger i våre medier. Stadig færre er følgelig oppdaterte i forhold til kommunismen som politisk prosess, som system og som tilstand i et samfunn. Neste effekt er forutsigbar nok: Kommunismen blir ikke problematisert og konfrontert mot sin egen bloddryppende, tragiske historiske, noe som igjen bereder grunnen for nyrekruttering. Gulag-systemet konkurrerer med Holocaust om å være den mest fortrengte grusomhet i nye norske historiebøker. I norske media har Gulag-leirene, der flere titalls millioner døde, praktisk talt vært tabu de siste ti årene, på linje med kritisk fokus knyttet til russisk politikk i sin alminnelighet.

George Orwell viste i sin bok «1984» til en vond maktelite som snudde en hel begrepsverden på hodet, slik at fred til slutt betød krig. Få er i dag klar over at det i moderne tid, over en periode på 50 – 60 år, er bygd opp gigantiske propaganda-apparater rundt Moskva-baserte internasjonale frontorganisasjoner over landegrensene; med regionale «enhetsfronter» og nasjonale underbruk spredt over hele verden og – uten overdrivelse – langt opp og inn i FNs organer. Dette i et konglomerat av flere hundre såkalte «Non Governmental Organization» (NGO), hvor marxistisk analyse stadig dominerer, direkte eller indirekte gjennom fokus som nå har skiftet til «miljø», mer enn «fred» som tidligere dominerte. Miljø er et slags credo i en rekke kampanjer som allerede synes å være låst til en agenda.

Den klart største av de internasjonale frontene er Verdensfredsrådet (World Peace Counsil – WPC), som vi har berørt i første del av denne serien. Gjennom bankkontoer knyttet til nettverk av NGO’er kan penger legalt sendes inn og være diskret øremerket bestemte kampanjer i de enkelte land, eller i en utvalgt gruppe land. På den annen side har flere kommunistiske grupper øynet mulighet for kjærkomne økonomiske impulser gjennom nye fronter og ideologisk beslektede samarbeidsorganer som steller med miljøvern. Dette fenomenet er spesielt synlig i dagens Tyskland.

Den estiske etterretningstjenesten,KaPo, avslørte i desember i fjor betydelige pengebeløp som kom fra Moskva via en NGO-organisasjon til Edgar Savisaar: Han er en kjent politiker i Estland, leder for det største opposisjonspartiet, Senterpartiet, og var også ordfører i hovedstaden Tallin. Den russiske etterretningstjenesten har med andre ord begynt å dirigere sine «Støttende tiltak» gjennom oligarkene. En utplukket gruppe oligarker synes nå å ha erstattet det gamle politibyrået, i en indre sirkel rundt Vladimir Putin. I dette tilfellet ble KGB-oligarken Vladimir Yakugin navngitt i estiske aviser som hovedmannen bak pengeoverføringene til Savisaar. Penger som altså gikk via en liten NGO-organisasjon som synes å ha vært skreddersydd for slike formål. Dette åpner selvsagt muligheter for mye politisk spill, hvor Moskva står sterkt på grunn av den mangeårige erfaringen og kompetansen som er bygd opp gjennom massive opplegg for svart propaganda og desinformasjon, sluset gjennom de internasjonale frontene og individuelle kontakter for KGB. (I dag forkortes det hemmelige politiet FSB), Omkringliggende NGO’er synes nå å bli revitaliserte igjen. Pausen i den kalde krigen kan med andre ord være over, og det er lite som tyder på tøvær i det som synes å bli en ny runde med Vladimir Putin på toppen i Kreml. Norge blir liggende utsatt til, hvor en rekke sikkerhetspolitiske grenseoppganger er farlig diffuse, både vest- og østover.

Russisk historie – en del av kommunismens historie

Kommunismens røtter ligger også i Russlands brutale historie tilbake til Ivan den Grusomme, og kanskje enda litt lenger. Konsentrasjonsleirene kalt «Gulag» lå tett i tett gjennom 11 – elleve – tidssoner i det store russiske riket. Det store landet strekker seg fortsatt over halve kloden, med Norge som en strategisk, isfri kyststripe i vest. Så kompleks er verden blitt at en ikke automatisk kan forutsette NATO-støtte dersom russerne fremprovoserer en konflikt inn mot norske fiskerisoner i nord, men dette er en annen historie. Et poeng med å nevne dette er at det stadig ligger mye naivitet i møte med russisk historie, og ikke bare i møte med kommunismen som fenomen. Som vi skal se, kommunismen har absorbert mange av erfaringene nettopp fra denne historien. Noe som også gjør at det faktisk blir feil å analysere kommunismen røtter isolert til begivenheter i øst tidlig i det forrige århundre.

Kommunisme er konspirasjon satt inn i et utprøvd og sinnrikt system. For å få noe dynamikk i en analyse av de mer operasjonelle sidene utenfra, må en faktisk tenke konspiratorisk for å få nærbilder som lar seg formidle på forståelig vis. Mye er bevisst tvetydig lagt opp. Kommunismen har i utgangspunktet et rammeverk med faste (og skjulte) mønstre, som stadig skjermes av mye ordspill og retorikk utad; i et kontinuerlig undergravingsarbeid som er og blir en forpliktende, institusjonalisert del av den politiske og praktiske virksomheten. En åpen kommunisme er rett og slett ingen kommunisme. Undergraving og infiltrasjon er en del av kommunismens natur.
Det voldelige uttrykket er også langt mer manifest og konkret enn det mange nøkterne kritikere gjerne får med seg: De fleste kommunistpartier vil bære i seg overførte prinsipper og impulser utmeislet på den Tredje Kongress i den kommunistiske internasjonale, Komintern («Comintern» på engelsk). På denne kongressen, i 1921, ble følgende dokument vedtatt:

«Retningslinjer for organisasjonsstrukturen i kommunistpartier, om metoder og innhold i deres arbeid. Vedtatt på den 24. sesjon av den Tredje Kongress av den Kommunistiske Internasjonale, 12. juli, 1921.»

I punkt 55, i kapittel 7 av dette dokumentet heter det:

«..Hele partiet må bli trent som en kamporganisasjon for revolusjon.» (Kamporganisasjon er understreket.) Ut fra dette kan vi trekke den slutning at det i kommunistpartier som tar seg selv alvorlig finnes en fast struktur for fysiske aksjoner – når det måtte bli nødvendig. Selv i myke varianter er volden lagt inn. Historisk er kommunismen like lite myk som nazismen. Det finnes ingen snill nazisme eller fascisme. Det samme kan kritisk sett også sies om Islam som ideologi, i det offensive og gyldige tekster fra Medina-passasjen legges på bordet.

Legitimering, programmering og stimulering av politisk voldsbruk gjør at terrorismen som fenomen har en helt annen og gjerne positiv klang i den kommunistiske leir: Den er legitimert som akseptabelt politisk uttrykk. I den frie verden er det til nå utviklet over hundre definisjoner på terrorisme. Det er et problem i seg selv, fordi det implisitt skjermer kommunismens destruktive egenart. Intellektualisering og relativisering skjermer også kommunismen.

Ulovlig etterretningsvirksomhet, sabotasje og attentater er kjente ingredienser av kommunistisk virksomhet. I dette politiske mørket gir eksempelvis politiske kriser oppturer. Krisemaksimering er derfor en yndet gesjeft for kommunister, som i Norge har mest fokus på media og «miljø» etter Sovjetunionens relative oppløsning. Den intense politiske kampanjen for «Global oppvarming» kan faktisk også være en funksjon av dette, da det på enkelte hold nå kjøres rene politiske kampanjer på dette temafeltet. Det skal jeg komme tilbake til.

Erfaringsgrunnlag: Over 500 års despoti

Som offentlig service-uniform har KGB , og forsettelsen som i dag forkortes FSB – hatt grønne uniformer og brede offisersluer med rød topp. I 2006 kom et nytt dekret fra Vladimir Putin: FSBs serviseuniformer skulle skiftes fra grønt til svart! Igjen er det snakk om å ivareta svarte tradisjoner. Symbolikken i dette er sterk nok. Det er Irina Borogan og Andrei Soldatov som har fått med seg det dystre uniformerte fargeskiftet i boken «The New Nobility» (2010).

I følge Christopher Andrew og Oleg Gordievskij i boken «KGB sett fra innsiden» (Cappelen 1990) var de 6000 første styrkene i det politiske politiet kledd i svart, allerede under Ivan den Grusomme. Russlands første politiske politi red på svarte hester og ble kalt «Opritsnina». Dette spesielle, brutale politiet ble grunnlagt i 1565 av Ivan den Grusomme. Han var den aller første storfyrste av Moskva som ble kronet som tsar. Det russiske «Tsar» betyr egentlig keiser, men er en langt mer brutal skikkelse enn en tradisjonell vestlig keiser. Det dreier seg om en russisk lederskikkelse som pr. definisjon var en despot. Ikke før var disse svarte styrkene organiserte før de gikk løs på den gamle russiske byen Novgorod, som med sine gamle, vestvendte vikingbosetting fra Skandinavia ikke ble ansett som lojal nok. Innbyggerne ble slaktet ned i en orgie hvor ordet «blodbad» knapt dekker hva som skjedde.

Dette var den første aksjonen i regi av Russlands første politiske politi. Men det var ikke før det kommunistiske systemet ble iverksatt under Lenin at det hemmelige politiske politiet ble virkelig industrialisert i sin voldsbruk: Nå ble millioner av mennesker sendt i konsentrasjonsleire i årene som fulgte. Hele dette Gulag-systemet ble administrert av KGB.

Svarte klær har stort sett gjennom alle år vært symbol på det hemmelige politiet i Russland. Også svarte skinnjakker. Nå har dette dystre antrekket også blitt mafiaens varemerke. Antrekket skaper frykt hos vanlige borgere, da det fortsatt har en bisarr prestisje og tradisjon knyttet til rå og maskulin maktutøvelse; som om det hele var ledet av djevelen selv. I det mafia-klaner begynner å operere for mye på egen hånd, eksempelvis i byer som Murmansk på Kola, kan de også i året 2011 plutselig bli innhentet av svartkledde politistyrker knyttet til FSBs enheter for «bekjempelse av kriminalitet».

Siden kriminalitet også er en integrert del av det russiske regimet, dreier det seg om å slå ned på de gruppene, kartellene og oligark-lederne som ikke er lojale nok og som ikke avgir tilstrekkelige andeler av sine inntekter oppover i hierarkiet. Ingen land i verden har maken til banditt-instustri. Midt oppe i dette likvideres fortsatt opposisjonelle, gjerne maskert som mafia-aktivitet.

Siden 1992 er ca. 365 journalister drept i Russland. I tillegg kommer likvidasjoner av en rekke system- og Putin-krikere forøvrig. 20 – 30 personer rundt Putin ble også likviderte på Putins karrierevei fra St.Petersburg til den politiske toppen i Kreml. Enda flere ble forsøkt likviderte. Dette går detaljert frem av boken «The Corporation» av Yuri Felshtinsky og Vladimir Pribylovsky (2008).

Sovjet-systemet var i sin helhet bygd opp med en nominell del, en offisiell fasade med statsapparat, utenriksdepartement og det en ellers vil forvente å finne i et stort land, administrativt. Men den reelle kontrollen lå hele tiden hos kommunistpartiet, og den brutale maktutøvelsen ble ivaretatt av det hemmelige politiet KGB. I Wikipedia kan en lese seg til at KGB dukket opp i 1954. Det er en feil fremstilling. Det var betegnelsen «KGB» som kom i bruk dette året, på en elendighetstradisjon som peker helt tilbake til 1500-tallet.

KGB ble grunnlagt under navnet «Tsjeka» 20. desember 1917. Vladimir Putin kaller seg fortsatt stolt «tjekist» blant venner. I avisen «Weekly Standard» 10. april, 2000, skildret Anne Applebaum Vladimir Putin det første året som statsminister avduket en ny minneplate i KGBs hovedkvarter på «Tsjekaens dag». Det var Feliks Dzersjinski, den første lederen i det hemmelige politiet under Lenin som nå skulle rehabiliteres. «Tsjekaens dag er en dag Putin markerer hvert år. Tjeka-begrepet står sterkt og peker både bakover og fremover i russisk historie, og vi ser at det faktisk erstatter «KGB»-betegnelsen når tradisjonene skal synliggjøres. Nå forkortes det hele «FSB», som er den sentrale etterretningen, og SVR for utenlandsetterretningen.

KGBs logo er et skjold med sverd. Også det et gammelt symbol som er nedarvet fra tsartidens hemmelige politi, «Tsjeka». Skjoldet for å beskytte «revolusjonen» (Les: Diktaturet), sverdet for å slå ned på revolusjonens fiender (Les: All opposisjon og enda litt til). Her er det å slå ned uhyre bokstavelig ment. Og fiender var det ustanselig nok av: «Kontriki» – avledet av de kontra-revolusjonære – var betegnelsen på millioner av politiske fanger som ofte døde etter noen år under grusomme forhold i Gulag-leirene. Men før de døde hadde de gjerne avgitt fem til ti års hardt gratisarbeid til revolusjonen, som fanger. En stor Gulag-leir kunne huse 7 – 10 000 fanger, avhengig av behov for arbeidskraft på det aktuelle stedet. Fangene ble stadig skiftet ut og sendt over til andre leire. Millioner på millioner av mennesker ble sendt rundt i dette tragiske systemet. Og det har aldri fått noen konsekvenser for KGB og andre ansvarlige.

Det skulle slett ikke mye til for å bli definert som politisk fange, men mange ble også hentet som «kriminelle» etter andre paragrafer, for så å bli fremstilt til avhør og rettssaker som bare var en ren formsak før den enkelte ble sendt inn i det gigantiske industrielle Gulag-systemet. Også dette et likhetstrekk med de nasjonalsosialistiske (nazistiske) leirene, som ble bygd på samme tid – og med et fysisk utseende som med avlange brakker og trebrisker i tre høyder til forveksling lignet nazistenes Nacht und Nebel-leire.

Både nazismen og kommunismen bar i seg bestialitetene som var erfart under første verdenskrig og i kjølvannet av Lenins kupp i Russland som fulgte tett på, med hungersnød (knyttet til tvangskollektiviseringen) og borgerkrig. Mange fikk erfare opphold i nazistiske leire, for senere å gå runder i Gulag-leirene. In sin glimrende bok kalt «Gulag», forteller Anne Appelbaum (Aschehoug, 2003) at det i 1918, altså umiddelbart etter avslutningen av første verdenskrig, var 2,2 millioner krigsfanger i Russland.

Store deler av dette var en lett tilgjengelig arbeidsstyrke, som skulle bli avløst av flere titalls millioner russere i årene som fulgte. Men også mange utlendinger havnet i Gulag-leire. Uten denne bisarre tilgangen på gratis arbeidskraft ville veier, kanaler og jernbaner i dagens Russland var langt dårligere utbygd. Denne viktige arbeidskraften er imidlertid luket bort fra Russisk historie. Bare den russiske organisasjonen «Memorial» arbeider i dag for rehabilitering av Gulags millioner av ofre, på Putins nåde.
I den politiske korrekthets ånd har det ikke på noe tidspunkt blitt problematisert noe folkemord i KGBs regi i Russland. Denne synes tvert i mot å være et helt uproblematisk element i humanismens historie. Man kan tenke seg til hva som ville skjedd om tyske SS-offiserer skulle ha dominert dagens politiske ledelse i Tyskland?

I en kritisk analyse kan en naturligvis ikke bare se på teoretiske utlegg og opplegg, men på politisk praksis. Etter mer enn 70 års erfaring er det ingen som tviler på om forsvaret av den russiske «revolusjonen» (terror, utrenskning, frykt, hungersnød og absolutt diktatur) i sum har et sterkt voldelig uttrykk. Det hemmelige politiet var som nevnt en realitet allerede under Ivan den Grusomme, ut på 1500-tallet. Nå fortsetter historien i Kreml inn i et nytt år tusen, hvor «mafia» og «oligarker» har kommet inn som bekvemme fenomener og begreper – også for å maskere maktmisbruk og for å kvitte seg med plagsomme politiske motstandere.

Fra Komintern til Internasjonal avdeling

Nå ble de store internasjonale frontene strukturerte i strategiske regioner, på rammen av Kominterns gamle nettverk. Stalin oppløste Komintern – den kommunistiske internasjonale, offisielt i 1943; dette som en gest til de vest-allierte etter bruddet med Hitler, to år tidligere. Dette var imidlertid som ofte ellers et manipulativt politisk knep, en maskerade for en omleggingsperiode på noen år. Nå ble nemlig Internasjonal avdeling av kommunistpartiet bygd ut til å overta mange av Kominterns funksjoner; samtidig som man hadde hele rammeverket og store deler av kontakt-apparatet intakt over landegrensene.

Komintern ble utad byttet til navnet «Kominform» i 1957. Det konspiratoriske internasjonale undergravingsarbeidet fortsatte som før, stadig med KGB som viktigste operatør. Både i forhold til de internasjonale frontorganisasjonene, i det store KGB-avdelingen for «Aktive tiltak» og i seksjonene som koordinerte aktivitet i forhold til en rekke frigjøringsbevegelser verden over. Egne treningssentra for ledere i frigjøringsbevegelser ble satt opp i skjermede områder av Russland. «Balishika» var navnet på ett av de mest avanserte spesialleirene, også beregnet på ledere i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO.
Stalin brukte som kjent perioden etter krigen til å sikre seg kontroll over Øst-Europa. Allerede i 1948 hadde han sikret seg åtte land, og «den kalde krigen» var godt i gang.

KGBs avdeling for «Aktive tiltak»

Det er umulig å se norske kommunister over tid uavhengig av ressurser i Moskva, både teknisk, økonomisk og med tanke på politiske aktører. Siden en sentral operatør fra denne siden er KGB, bør en se noe på strukturene der for å få en skisse av det reelle bildet. Om ikke forbindelsen alltid var direkte, og periodevis kunne gå gjennom KGB-personell i København, Stockholm eller Øst-Berlin, var det hemmelige russiske politiet et såvidt markant trekk i bildet at det nødvendiggjør et blikk på KGBs egne strukturer.

I KGB var det (og er det) en egen avdeling for desinformasjon og svart propaganda. Dette kan også dreie seg om bestemte «pakker» med kampanje-informasjon som kjøres ut gjennom flere kanaler samtidig, og hvor den reelle avsenderes skjuler sine spor. Ofte pågår dette for å påvirke en beslutningsprosess innenfra i andre land. NGO-nettverkene har økt denne muligheten de senere år. KGBs spesialavdeling for denne virksomheten har hatt flere betegnelser, men de siste tiårene har det stort sett vært «Tjeneste A». Øvrige «tjenester» som ligger i en parallell struktur er i dag stort sett knyttet til data-kommunikasjon: Omfattende hacking, operativ datastøtte, kommunikasjonskoding, samt vedlikehold av systemer.

«Tjeneste A» for «Aktive tiltak» ble etter Sovjets relative oppløsning kalt «Støttende tiltak» (Direkte oversatt fra russisk – «Assisterende tiltak»). Denne avdelingen arbeidet inntil 1991 nært opp til Internasjonal avdeling av sentralkomiteen i kommunistpartiet. Denne avdelingen skrumpet naturlig nok inn ved overgang fra Sovjet til Russland i 1991. Dette ble så kompensert med en utvidelse av KGBs avdelinger for politisk etterretning. Igjen: KGB ble nå forkortet «FSB» (Tilsv. FBI), og utenlandsetterretningen – «SVR».

KGB-avhoppere som Oleg Gordievski og Michail Butkov har pekt på at det kunne pågå opp til 60 – 70 saker med «Aktive tiltak» i Norge samtidig. Dette er et særdeles stort antall som indikerer betydelig politisk innflytelse. KGBs apparat har hatt en område-inndeling hvor Norge og Skandinavia har ligger sammen med Storbritannia, Australia og New Zealand. Siden det i de senere år er særlig stor aktivitet gjennom NGO’er og nettverk som står Moskva nært nettopp i Australia og New Zealand, er dette interessant. Der er det nå konturer av et nytt brohode i et revitalisert globalt propaganda-apparat for Kremls interesser. Etter alt å dømme har flere av de store kampanjene gjennom de gamle internasjonale frontene vært såvidt vellykkede at det har blitt aktuelt å relansere en god del av konseptene. Dette er tross alt apparater som KGB-personell tradisjonelt har betjent i all hemmelighet og effektivt gjennom 50 år.

I den russiske ambassaden i Oslo har det over lang tid vært en stor avdeling for «politisk etterretning», kalt «Linje PR» internt. Denne desken speiler strukturer i KGBs hovedkvarter i Moskva. Virksomheten er delt inn i ren politisk etterretning, økonomisk, militær-strategisk -samt nevnte «Støttende tiltak». Her har hele fire KGB-offiserer lagt etter seg et såvidt godt resultat at de senere har blitt generaler i KGB. Tilsvarende karrierestiger skal ikke finnes i noen andre skandinaviske land. I tillegg til dette opererer den militære russiske etterretningstjenesten, GRU, i en uavbrutt linje fra Sovjet-tiden, i egen struktur som nå har vokst betydelig, også nordover i landet. GRUs avdelinger i Murmansk og på Svalbard har også vokst. Også i GRU er det vervet flere norske agenter opp gjennom årene. Samlet sett er den totale russiske spionasjen i Norge – inklusive industrispionasjen – nå langt over det den var på det høyeste under den kalde krigen. Det spekuleres åpenbart i manglende kapasitet i norsk sikkerhetstjeneste. Det lille som er, er stort sett bundet i grensekontroll og anti-terror. Det er med andre ord ikke bare norske kommunister som har hatt overmåtelig stort handlingsrom de siste ti årene. Det russiske KGB er et produkt under samme ledestjene, under kommunismens merke. Samtidig en påminnelse og et symbol på denne dystre ideologien omsatt i praktisk politikk.

Roy Vega