Gjesteskribent

Jonas Haugsvold har en artikkel på Document.no 11.2.2011, hvor han bl.a. viser til boken ”Hvad er demokrati” av den danske teologen Hal Koch. Her beskrives demokratiet som en indre mental prosess, en bevissthetstilstand og en bestemt måte å tenke på. Koch viser til demokratiet som en livsform, der kultur, tradisjon og historie både er ankerfester og nøkkelbegreper.

Tar vi Koch på alvor får vi snart reelt fotfeste og vil forstå hva demokratiet egentlig betyr. Altså en bevissthetstilstand i stedet for en historieløs, ureflektert sløvhetstilstand. I dette ligger et spenn og det vi her kan kalle en akutt utfordring for lille Norge. Det siste, sløvhetstilstanden, er en farlig svøpe i vår tid hvor tilgangen på informasjon paradoksalt nok aldri har vært bedre tilrettelagt mellom flatskjermer og ipod’er. Hal Koch sier at demokratiet egentlig aldri kan sikres i tradisjonell forstand, fordi det ikke dreier seg om et system som skal gjennomføres, men en livsform som skal tilegnes. Akkurat dette er et viktig ideologisk element å ta med seg i det vi igjen utfordres av totalitære krefter, nå med islamistene som de mest synlige der ute. Men vi ser kommunistene er i bevegelse nok en gang.

Som jeg også var inne på i del III av denne serien: For å møte totalitære ideologier og kulturer må vi ikke bare ha en basiskunnskap om historikk og kjennetegn på den nå snart helt avglemte politiske undergrunnen. Vi må helt samtidig besitte et begrepsapparat, noe vi kan støtte oss på og holde oss i, slik at vi ikke så lett blåses av banen fra dem som bærer på en forsteinet, men offensiv totalitær ideologi, og som periodevis er mer retningsstyrte og målbevisste enn oss selv. De søker seg inn blant våre unge for å rekruttere nye sjeler til sine kadre. Vi har mat, olje og penger nok, og kan gå til NAV om det fortsatt kniper. Slike selvfølgeligheter kan imidlertid gi en sløvhetstilstand isolert sett, som er farlig. En begynner å ta det meste som en selvfølge i en tilbakelent tastatur- og joystick-generasjonen; og det kan skorte fælt på visjoner. Slik blir en snart veldig sårbar, i en tid som bærer i seg store forandringer, ikke minst ute i distriktene.

Ideologisk mobilisering

Vi bør føle oss forpliktet til å opparbeide et rammeverk over identitetsmerker og synlige verdier som trekkes så høyt oppe i bevisstheten og erkjennelsen at den enkelte responderer på usunne politiske impulser. Vi må nok bli langt bedre i stand til å gi fra oss politiske signaler om hva vi egentlig føler, også på det ideologiske og politiske feltet. Ut fra dette opparbeides ryggmargsreflekser og vi blir automatisk mer energiske og villige til å forsvare våre preferanser og verdier i det vi blir utfordret, ikke et halvt år senere, – eller når det er for sent.

Det lyder nesten litt patetisk, men den demokratiske bevissthetstilstand bærer i seg en egen energi og styrke; i det stadig flere blir i stand til å lokalisere behov for å holde på ankerfestet i demokratiets grunnsteiner – mens iskalde vindkast ligger over Kongeriket og nå er følbart for alle dem som fortsatt måtte ha noe å føle med. Den bevissthetstilstanden som den danske teologen Hal Koch viser til er egentlig helt avgjørende i en ideologisk opplading. I formidlingsprosessen kan vi ikke bare strø om oss med akademiske fraser og fremmedord. Det er høyst vanlige folk i alle yrkes- og aldersgrupper som befinner seg nedslagsfeltet, og det er og blir de som bestemmer demokratiets retning, om demokratiet overlever. Akkurat det er ikke lenger noen selvfølge. La meg legge til: Det begynner å haste med lansering av lesbare forståelsesbilder. Og den prosessen er vi i gang med her.

Ikke bare islamistene er ute og marsjerer, men også kommunistene og de nært beslektede fascistene slanger seg frem, like under den politiske overflaten. Ikke fordi en ny runde med kald krig ennå er så merkbar på overflaten der ute. Men fordi det er mange av oss som nå helt samtidig føler at det bærer galt av gårde her hjemme, så helt på innsiden av vårt eget demokrati. Igjen: Begrepsapparatet og basiskunnskapen mangler, og så blir alt for mange sittende alene, forvirrede, fremmedgjorte, deprimerte og passiviserte bakom gardiner og flatskjermer, mens psykosomatiske lidelser faktisk blir en funksjon også av økende politiske frustrasjoner. Så langt et ubeskrevet somatisk fenomen. Dette elementet kan faktisk være betydelig underkommunisert og mer utbredt enn vi aner: Veldig mange kjenner på en frustrasjon som slår inn i kroppen. De dette gjelder blir ikke sett som individer og medmennesker. De ressurser den enkelte sitter på matcher ikke det stivbente nærmiljøet – hvor private initiativ nesten ikke lenger er verdsatt som et samfunnsgode. Det å drive privat næringsvirksomhet og samtidig ansatte folk er nesten et uoverkommelig løft i en oppbyggingsfase. Altså – må vi over i en aktiv, offensiv, konstruktiv prosessorienterting på demokratiets og nasjonens grunnvoll for å utfordre totalitære krefter av alle avskygninger, hvor den påtrengende politiske korrekthet egentlig er en light-utgave, og en forfekting. Igjen: Vi må skaffe oss et begrepsapparat som også er hentet fra viktig historisk landskap og som engasjerer dem som nå sitter rundt med frustrasjonene langt inn i kroppen. Entusiasme og engasjement kan ikke vedtas.

Avgrensning

En utfordring knyttet til kommunist-begrepet er at vi gjennom ukritisk tilnærming og fortolkning av fenomenet risikerer å favne for bredt, – eller kanskje enda verre – alt for smalt. I forsøk på å få balansen i dette skal vi i denne passasjen se på en del kjennemerker og veimerker for å identifisere subversiv, sosialistisk/kommunistisk strategi som finnes i flere forkledninger og kanaler. Det vi ser er som et isfjell, kommunismens reelle kanaler ligger for det meste under overflaten, og ikke minst gjennom sinnrike omveier. Blir den for synlig er den ikke lenger salgbar. Det finnes spektakulære variasjoner i samme temafelt, oftest levert fra Moskva i små og store doser tvers gjennom den kalde krigen og tvers gjennom Arbeiderpartiet og nå – enda litt til. Uten at vi kan stemple alle aktører som kommunister. For å hjelpe oss med avklaringen i et komplekst politisk bilde blir igjen tvunget til å ta et sveip innom russisk historie for å repetere (!) og favne dimensjonene i dette som fortsatt fortoner seg som uoversiktelig landskap for de fleste. Men la meg samtidig minne om den ekstra katalysatoren som kom med mot-kulturen i siste halvdel av 1960-årene, under Vietnam-krigen, hvor smarte aktører på venstresiden langt på vei lykkes i å sette den politiske og marxistiske dagsorden over tid. Stadig hjulpet av naiviteten som uavlatelig gir totalitære, subversive prosesser betydelig næringsgrunnlag. Naiviteten er et stikkord som blir en rød tråd i denne passasjen.

Dersom 1% av Norges befolkning orienterer seg i retning av kommunismen, i den grad vi skal tro meningsmålingene, betyr det at 49 000 mennesker har et samfunnssyn som er mer eller mindre lojalt til kommunismen. Tidligere var kommunistene sentrale som premissleverandører i mot-kulturen. Det er de ikke lenger, nå har de sine i regjeringsposisjon, som statssekretærer og byråsjefer i departementene.

Mange av de nevnte 49 000 er det nok ikke mulig å organisere, men la oss si at vi sitter igjen med 25 000 – 30 000 som et potensiale for politisk mobilisering. Siden kommunismen er så militant og elite-orientert vil bare en del av denne massen være innvidd i strategisk, prosessorientert virksomhet gjennom dekkorganisasjoner, fronter og ikke minst i flere sentrale medier som er et satsningsområde. NRK, NTB, Dagbladet, VG Nett og journalistenes fagblad, ”Journalisten” er stadig i et attraktivt målområde. Det er først og fremst media og miljø som er i temafeltet i disse nettverkene nå. Som en ser, en skal ikke undervurdere deres oppløp, når de sikter inn nøkkelposisjoner i media, miljøorganisasjoner og i fagforeninger. En overveiende del av de som er sentrale i den pågående prosessen er imidlertid godt over 50 og gjerne også over 60 år. Derfor vil de i årene som kommer iverksette flere tiltak som sikrer nyrekruttering; nye dekkorganisasjoner, fronter og nye infiltrasjoner i eksisterende, ideelle organisasjoner.

Nå er det stadig mange på venstresiden i norsk politikk som slett ikke vil godta at de var eller er ”kommunister”, om de ofte gikk og går under røde faner og ble/blir pådyttet slagord og symbolspråk utenfra og innenfra som åpenbart – og gjennom flere år – var veldig nært beslektet med kommunismen, dens uttrykk og samtidige preferanser. ”Sosialisme” er et litt penere utrykk, men kritisk sett peker prosessen i samme retning. Alt for få har nok reflektert kritisk over grenseoppgangene mellom sosialisme og kommunisme. Akkurat det skal vi la ligge i denne omgangen, men vi konstaterer at trojanske esler har lett for å lunte etter trojanske hester. Selve oppskriften, sluttfasen og målet, er kommunismen. Sosialismen er tradisjonelt en prosess på vei til slike mål, selv om aktørene lett snakker seg bort fra nettopp det. Så lenge sosialismen ikke synliggjør sitt endelige mål, mangler det uttalte uttrykket både historisk og demokratisk troverdighet. Vi ser og føler at Staten stadig får mer makt og eter seg innpå gjennom flere ledd i vår hverdag.

Tvetydigheten – et kjennemerke fra Stalin

Hva som er den nakne kommunismen og hva som er Moskvas interesser gir umiddelbart en historisk og filosofisk tvetydighet som bare bekrefter en ideologi – som i sine anvendte former ikke kan løsrives fra dem som til nå har vært de klart sterkeste premissleverandørene i anvendte, politiske uttrykk. Denne dobbeltheten tok av under Stalin og har også fått sitt navn i anvendt politikk over landegrensene, av de russiske historikerne Vladislav Zubok og Constatine Pleshakov: ”Det revolusjonær-imperialistiske paradigmet”, i boken ”Inside the Kremlin’s Cold War: From Stalin to Krushchev” (1997). Forfatterne peker på det kyniske maktspillet fra Kreml som ligger under overflaten fra Stalin-tiden, bak tilsynelatende revolusjonære prosesser, som ofte har hatt nasjonalistiske islett og hvor begrepet ”frigjøringsbevegelser” har blendet av for kritiske analyser. Den revisjonistiske og postrevisjonistiske, samfunnsvitenskapelige dominansen har blendet av for kritiske konsekvens-analyser knyttet til de marxistiske frigjøringsbevegelsene som spratt opp av intet helt samtidig i en rekke land gjennom 1960-årene. Vår hjemlige pensjonerte politiker, Thorvald Stoltenberg, var blant dem som var særdeles fascinert av marxistiske frigjøringsbevegelser i siste halvdel av 1960-årene; og han hadde en nær venn gjennom flere år som var spesialist på nettopp dette: KGB-major Vasili Toropov hadde nettopp frigjøringsbevegelser i Afrika, Asia og Midtøsten som sitt spesiale, og skolerte Stoltenberg i en egen leilighet ved Fornebu flyplass. Dette kommer jeg tilbake til mer konkret under kapittelet om KGB. Dette, for å illustrere det ideologiske slektskapet østover, som har historiske røtter også i Arbeiderpartiet. Igjen en glemt dimensjon i politisk og ideologisk analyse.

Hvor ble 60-årenes frigjøringsbevegelser og deres predikerte frihet av, i Sørøst-Asia, i Latin-Amerika, i Afrika og i Midtøsten? Hvorledes er det å leve i de land de angivelig skulle frigjøre og som skulle bli så mye bedre etter (sic.) revolusjonen?

Som vi har vært inne på i del 2 og 3 av denne serien: Revolusjonære svermere i Vesten var ikke alltid like bevisste. Den systematiske terroren som ble utøvd av frigjøringsbevegelsene som spratt opp i kjølvannet av vestlig tilbaketrekking fra koloniområder ble institusjonaliserte i fronter som hadde rot i Moskva (Bl.a. Verdensfredsrådet, WPC, og Afro Asiatiske Folks Solidaritetsorganisasjon, AAPSO) – og var betjente av et KGB på flere plan. Hverken mer eller mindre.
Et KGB som gjennom alle sine forkortelser siden Lenins kupp i 1917 representerer det klart motsatte av frihet. Dagens sterke mann i Kreml, Vladimir Putin, er løftet til maktens tinder av det samme KGB, som kom inn bakdørene mens vi ble underholdt av Boris Jeltsin. Putin har på sin side kart over polare områder og Norge på sine store bord i Kreml nå. Han forbereder maktspill i Barentshavet.

Når farlig naivitet vokser

Hvordan kan så forslitte og mislykkede politiske prosjekter som sosialismen overleve inn i en ny tidsalder? Stikkordet er i første rekke – naivitet. En farlig heksebrygg, en cocktail blandet med nært beslektede begreper som likegyldighet og historieløshet. Og tro meg: Noen vil ha det slik, og de opptrer ikke slik at de alltid er synlige på overflaten. Deres prosesser er ofte en del av den avglemte politiske undergrunnen.

Totalitære krefter henter alltid næring fra naiviteten og passiviteten. Det gir større handlingsrom for den politiske undergrunnen, som helst vil arbeide i fred. Det finnes flere arenaer: Vi må ikke glemme en stadig mer sentralisert, fortettet skolekultur hvor politisk etikk, identitetsbygging, egne kulturtradisjoner og historiefaget har blitt relativisert, minimalisert og utvasket til en avlang kjedsommelighet – i en arena som ikke må undervurderes. Det dreier seg om en sterkt statlig styrt, holdningsorientert læringsvirksomhet, fremført som identitetsløse messer over 16 000 grunnskole-timer, stadig under Statens merke, og ofte med dårlig utlufting, i mer eller mindre bokstavelig forstand. Er det noen som kan huske en morsom eller spennende time fra ungdomsskolen?
Den nye politiske korrekthet siger umerkelig inn i klasserommene. Slik er tema utdanning som fluepapir på ortodokse marxister, utopister og kommunister. Tilsvarende er skolebok-forlagene blitt strategiske mellomledd for å skrive inn ny ’politisk korrekt’ historie. Også dette en avglemt politisk arena for de som måtte se alternativer til en marxistisk verdensanskuelse.

Nobelpris-vinner Elie Wiesel har pekt på likegyldigheten som en av de største farer i vår tid. I en historieløs epoke mister vi hukommelse og begrepsapparat til å peke på frihetens banemenn, og deres ånder som nå svever videre og kaster lange skygger inn i et nytt århundre. Islamistene er de mest synlige akkurat nå, men se bare hvem som mer eller mindre åpent ”forstår” dem, så mye mer enn toleransen rekker frem til Jødedom og Kristendom, som faktisk ligger i bunnen av den frie, vestlige samfunnsorden. Det kreves at vi skal forstå Islam, selv etter elver av blod under dens Jihad-merke, men vi skal ikke forstå den identitetsbyggende religionen i vår egen kultur. For, som jeg har vært inne på tidligere: Dette handler slett ikke om å gradbøye hvor kristen du og jeg er, det handler om en sivilisert, normativ innramming som gjennom prosesser over noen tusen år har gjort den jødisk-kristne kulturarven til et fundament både for samfunnsbygging og konsolidering av demokratiet som system, som samfunnsorden. Nå er slike realiteter i ferd med å bli intellektualiserte i hjel, og det er et symptom på den modellmakt vi nå finner i norske akademia og i media helt samtidig, hvor takhøyden er så lav nå at du meget snart kun kan spise flatbrød og pizza.

Gulag og voldshistorikk fra mongolene

Men la oss igjen, for ordens skyld ta et lite historisk sveip: Vladislav Zubok og Constantine Pleshakov peker på at kommunismen også er en kopi av ortodoks, russisk messianisme og tasarisme. Med tsarismen peker de to dristige russiske historikerne (de kan bli drept for slik kritisk analyse i dagens Russland) på at voldskulturen i det russiske imperiet er arvet gjennom flere hundre år, før den blir legemliggjort av Lenin og Stalin og industrialisert inn i et system kalt kommunisme og GULAG-leire.

Andre Glucksmann nevner i sin bok, ”Avskrekkingens filosofi”, den russiske dikteren Sjalamov. Han overlevde hele 25 år i Gulag-leire i det ytterste Sibir. Sjalamov fortalte historien om ”Nistemennesket” i isørkenen, et groteskt fenomen som utspant seg da konsentrasjonsleirfanger vågde seg ut på en flukt i det sibirske isødet, i grupper på tre og tre. Den som først sakket akterut ble ”nistemannen”. Han skulle spises som nistemat til de to andre! Glucksmann nevner dette for å vise til systemer, tilstander og episoder som er verre enn døden. En annen bok som forteller om iskalde dager i Sibirs konsentrasjonsleire, er Menachem Begin i boken ”Hvite netter”. En annen god bok som skildrer leirlivet er ”En amerikaner i Gulag” av Alexander Dolgun, og for ikke å glemme ”Moskva kjenner ingen tårer” av Osvald Harjo. Den opprinnelige kommunister Harjo fra Finnmark intervjuet jeg selv mens han ennå levde, da han bodde på Lambertseter i Oslo. Da var han ikke lenger noen kommunist. Virkeligheten var slett ikke i overensstemmelse med teorien, hevdet han, ut fra smertelig personlig erfaring. Harjo tilbragte flere år i Gulag-leire. Men på grunn av den nære forbindelsen mellom Gerhardsen-familien og Moskva løste det seg etter hvert for Harjo. Så noe godt kom det tross alt ut av de tette og naive forbindelsene med KGB i Oslo.

Som vi har vært inne på tidligere, når det gjelder kommunismens iboende brutalitet og voldsforherligelse: Vi kan ikke se kommunismen uavhengig av 500 års elendighetshistorie i Russland, fra den første despot, Ivan den Grusomme (Ivan den 4., regjerte 1533–1584) fikk tsaren absolutt makt. Men under kroningen til tsar kom også en høytidelig anerkjennelse fra kirken som ”keiser”.
Theophilus av Pskov (828-842), som rådet i Byzants, er blant dem som har hevdet at siden Konstantinopel hadde falt for Det osmanske (tyrkiske/muslimske) riket i 1453, ble den russiske tsaren den eneste lovlige (!) ortodokse herskeren. Moskva var nå automatisk blitt til ”Det tredje Roma”, i all beskjedenhet. Tsaren, den ortodokse hersker, var følgelig den siste – velsignede – etterfølgeren til Roma og Konstantinopel som jo var senter for Kristendommen i tidligere tider. Selv i dag ynder Vladimir Putin å bli avbildet sammen med den øverste kardinal for den ortodokse kirken i Moskva. Dette sakrale momentet bør slett ikke undervurderes i en dybdeanalyse av kommunismen, som i dette perspektivet tilføres religiøse islett, i det vi hekter på tung russisk historie; i møtepunktet hvor tasarisme blir strukturert inn i marxismen, leninismen, trotskismen, sosialismen – og sluttproduktet – kommunismen. Religiøsiteten er altså stjålet fra gammel russisk-orotoks messianisme. Et nytt postulat ble omformet fra Johannes Åpenbaring: ”Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler!” ble til ”Proletarer i alle land, foren eder!”

Neste gang du ser en marxist og kommunist blir glassaktig i blikket i sin arrogante forkynnelse av den ultimate politiske korrekthet, så ikke glem at han eller hun kan være mer religiøs i sin tro som deg selv! Når kommunismen fremstår som ateistisk er det også fordi alternative trosretninger automatisk reduseres dens styrke, og fordi den er så rent lite religiøst betinget selv. Du må tro på kommunismen for å bli betraktet som en ærlig kommunist.

Vi kan faktisk strekke historien enda lenger tilbake, for å finne røttene til den iboende politiske volden i kommunismen: Vi må tilbake til den svarte lærdom som ble høstet under mongolenes herjinger i Russland på 1200-tallet, hvor terroren kom inn som et lammende våpen. Massedrap og utbrenning av boligområder var en fast del av mongolenes fremferd. I russiske krøniker ble det om mongolene skrevet at de var onde og at man ikke visste hvor de kom fra og hvor de dro. Men de kom tilbake, like brått som de forsvant.
De svidde av Moskva og Kolomna, før de rykket videre frem mot Vladimir. Den 4. februar 1238 ble byen beleiret, og terrorens ansikt festet seg med voldsom styrke i den russiske sjel, og ble blandet med frykt – og ført videre i vond arv frem til dagens ”mafia”-metaforer som maskerer en forlengelse av gamle voldskulturer; under nok en periode med bandittregimer i Kreml.

Hverken i historisk eller i samtidig perspektiv kan terroren måles, vurderes og evalueres bare på basis av de fysiske tragedier den skapte og stadig skaper i utsatte nedslagsfelt, men – enda viktigere – terroren som politisk våpen må også måles ut fra frykten dette politiske uttrykket stadig utløser. Folk flest reagerer ofte med tilbaketrekking, apati og underkastelse om frykten blir for trykkende og overveldende i deres hverdag. Det er i denne atmosfæren despotene etter hvert bygger sine palasser, i Iran, i Saddam Husseins Irak, i Hitler-Tyskland, i Mussolinis Italia og i Russland – gjennom 500 år. En må ikke glemme Moskva som arnested opp i dette. Uten at det derved er sagt at japanernes konsentrasjonsleire under andre verdenskrig var å betrakte som noe feriested. Japanerne hadde som kjent også selvmordsflygere, kamikaze-flygere som styrtet seg ned mot sin fiende, i Keiserens navn. Terroren har et asiatisk islett, og følger mongolene til Russland og Moskva, hvor det hele industrialiseres under kommunismens bannere og under KGBs administrasjon.

Altså: Kombinasjonen terror og frykt ble adoptert og institusjonalisert som uttrykk av hele tsar-rekken, fra og med Ivan den Grusomme. Men terrorismen ble systematisert i langt større omfang etter Lenins kupp i 1917. Aleksander Solsjenitsyns monumentalverk ”GULag-arkipelet” gir et innblikk i konsentrasjonsleir-kulturen, som ble forvaltet av det hemmelige politiet KGB.

Pedagogikk

Fortsatt aner ikke verden hvor mange liv som har gått tapt i GULAG, det kan være 50 millioner, og det kan være 100 millioner, om vi tar med sult-ofrene etter den massive og groteske tvangskollektiviseringen over det store riket etter Lenins kupp. Et kupp vi har lært å kjenne under det forskjønnende begrepet ”Den russiske revolusjon.”

Når dette er nevnt, i det 500 års russisk historie strekker seg fremover, er det dessverre slik at en bråstopp i 1991 egentlig ikke ble spesielt realistisk, slik toneangivende norske politikere så gjerne ville tro, i det man bombastisk slo fast at landet nå var uten fiender. Slik la nasjonen ned det meste av forsvaret på rekordtid. Demokratiet begynte snart å vise sykdomstegn i møte med en annen virkelighet. Naiviteten stakk igjen av med seieren i et politisk vakuum. Også der har vi tradisjoner!

Fienden kom marsjerende – med musikk foran!

En øredøvende funksjon av norsk naivitet kom marsjerende taktfast opp Karl Johans gate i hovedstaden med tyske uniformer, trommer og basuner i front, 9. april 1940. Som et kjempesjokk for de fleste gode nordmenn og deres toneangivende politikere. Dagen før, 8. april, hadde Stortinget i ekstraordinære møter brukt det meste av tiden på å diskutere reaksjoner overfor Storbritannia på grunn av britenes minelegging av norskekysten! Det brukne gevær var nemlig et betydelig politisk symbol på mange jakkekrager da krigen kom, og Arbeiderpartiets fanebærer satte nøytralitetsprinsippet høyt. Det viste seg imidlertid noe anstrengt i politisk praksis etter den tyske hornmusikken nedover Karl Johans gate. Mobiliseringsvåpnene lå innsauset med smurning og manglet for en stor del sluttstykker da krigen brøt ut, i følge Bjørn Bjørnsen i ”Det urolige døgnet”. Men her er det fortsatt mye uskrevet historie. Hovedtrekkene i resten av krigshistorien burde de fleste kjenne. Men veldig mange bryr seg ikke noe om denne historien heller. Naiviteten i dette er farlig.

Det var en politiker med jødiske røtter, Carl Joachim Hambro som var våken: Det ble først og fremst denne mannen (samme familie eier Hambros Bank i London) som varslet og fikk improvisert og organisert evakuering av stortingsrepresentanter, regjering og ikke minst kongefamilien ut av Oslo. Det var ikke statsminister og passivist Johan Nygaardsvold, men den samme Hambro som også utformet ”Elverumspakten”, som formelt gav regjeringen fullmakt til å handle på Stortingets vegne frem til neste møte i Stortinget som ble holdt etter en pause på fem dystre krigsår, etter frigjøringen – 14. juni 1945. Regjeringen ble under krigen utvidet med noen personer også fra borgerlig side. Men mye av historien kunne vært annerledes om naiviteten hadde vært mindre.


foto: regjeringen på flukt

I det ordspill, begreper, paroler og kampanjer forplanter seg utover gjennom flere formidlingskanaler med imponerende samtidighet har det gjerne islett av et begrepsapparat ladet med sinnrik retorikk som ofte peker helt tilbake til Moskva-kommunismens første tiår. Her er det nemlig snakk om iskalde tradisjoner knyttet til maktspill som helt systematisk kjøres under den politiske overflaten.

Fra bunnen måtte det gå oppover

Et krigstrett Norge skulle bygges opp fra null i 1945. Det måtte nødvendigvis bety vekst, og samtidig vekst i Statens makt på alle områder. Der er til nå ikke skrevet en eneste hvitbok som kritisk tar for seg oppbyggingen av Norge etter krigen. Det er nesten utrolig, med tanke på at vi tross alt har trykkefrihet i dette landet.
Landsfaderen, statsminister Einar Gerhardsen, var tidlig blitt inspirert av Stalins planøkonomiske modeller. Sønnen, Rune Gerhardsen, strever med sin egen problematisering rundt følgende spørsmål: Var faren Einar kommunist? Et ”tja” blir liggende igjen over et par, tre sider i Rune Gerhardsens biografiske bok, ”Du er faren min likevel?” Men i boken ”Unge år” skriver Einar Gerhardsen selv om en prosess han kaller Den lange revolusjonen. La oss si det slik: Einar Gerhardsen hadde neppe ambisjoner om å føre det politiske Norge over mot høyre. Og prosessen, sosialismen, hadde hele tiden et uklart mål. Hvor var denne arbeiderbevegelsen på vei i Gerhardsens øyne? Arbeiderbevegelsen var med andre ord, nødvendigvis, en bevegelse mot nærmere definerte, mer sosialistiske enn demokratiske mål der fremme. Vi lar spørsmålet henge i luften, til videre refleksjon og ettertanke.

Det mest brukte symbolet var et rødt flagg, så mye mer enn et norsk flagg. Einar Gerhardsen var selv så definitivt å finne i kommunistenes rekker før krigen. Dette har selvsagt også noe med Arbeiderpartiets historie å gjøre, fra tiden da partiet var med i Den tredje kommunistiske internasjonale, Komintern i 1920-årene.
Men da Arbeiderpartiets ledere med Johan Nygaardsvold i spissen fikk statsministerposten i 1935, skulle ikke lenger statens makt knuses, den skulle gjøres til eiendom for Partiet og Arbeiderbevegelsen. ”De harde tredveåra”, streikene og den forgjettede klassekampen ble til metaforer å surfe på, kommunistbegrepet ble tonet ned. Deler av Arbeiderpartiets ledelse har alltid hatt et bevisst forhold til marxistiske linjer, og en samtidig sans for Moskva. Dette er historiske og politiske realiteter. Og enda er ikke reisen slutt.

KGB satt barnevakt!

Statsminister-familien Gerhardsen bodde i mange år i Sofienberggate 61. Det hemmelige russiske politiet KGB kjøpte like gjerne en leilighet i nr. 55 i samme gate, midt på 1950-tallet. KGB satt opp gjennom årene ofte barnevakt hjemme hos statsministeren, mens landsfaderen og kona Werna var på møter rundt om. (Kilde: Rune Gerhardsen, ”Du er faren min likevel?”, s.141 – 148). KGB-mannen Jevgeni Beljakov bygde opp et intimt forhold til statsministerfruen Werna Gerhardsen. KGB hadde tidligere ført henne i sine armer, i bokstavelig forstand, under et besøk i Moskva i 1954. Et spesielt forhold som varte i flere år, og som gav KGBs slu teamleder, Viktor Grusjko, spektakulær menneskelig kapital og (som en kan tenke seg) et samtidig jerngrep på den norske statsministeren – og Norge – i en følsom og viktig gjenoppbyggingsfase etter krigen. Dette elementet er helt klart underkommunisert i norsk politisk historie. Og vi tar det med her fordi det nå er mye upublisert, tilgjengelig materiale rundt om, som bekrefter status i forhold til KGB og Moskva; og som mildt sagt gir et bilde av en noe spesiell og eiendommelig politisk atmosfære i et kongerike hvor den politiske integriteten i flere perioder hang i en syltynn tråd for enkelte sentrale politikere. I en kombinasjon av ideologisk slektskap – og store doser naivitet – fikk KGB veldig mye å spille på, over lang tid.

Viktor Grusjko var i Norge i flere perioder, og avrundet den formelle delen av sin Oslo-karriere med EF-kampanjen i 1972. Før han reiste hadde han for lengst hilst på Thorvald Stoltenberg, som allerede var på stjernelaget i Arbeiderpartiet, som Einar Gerhardsens øyensten. Fra 1966 hadde KGBs Vasili Torpov – fra Grusjkos team – hatt en lang serie møter med Stoltenberg senior, i en dekkleilighet som KGB hadde i mange år i Martin Linges vei ved Fornebu i Oslo. Dette går frem av boken ”Den hemmelige krigen” bind 2, av historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen. Ved siden av Stoltenberg troner Gunnar Bøe (statsråd i Lønns- og prisdepartementet i 1959-62), Einar Førde, Thorbjørn Jagland og Reiulf Steen høyt på listen over KGBs faste forbindelser i Oslo gjennom 15 – 20 år. Hverken Jens Stoltenberg (KGB-kode ”Steklov”) eller Sigbjørn Johnsen (KGB-kode ”Rick”) går fri ved inngangen til 1990-årene, men deres kontakt synes å ha fått en bråstopp våren 1990. For ordens skyld: Her skal vi ikke automatisk gjøre Arbeiderparti-toppene til spioner, men momentet som anskueliggjøres hører med i en kontekst hvor det er snakk om direkte og indirekte innflytelse fra en avglemt politisk undergrunn. En undergrunn som går utenpå den vi her primært tar for oss, kommunistene som fenomen betraktet.

Gjennom KGBs kanaler kom ofte oppløp som lå parallelt med det som kom av ”Aktive tiltak”gjennom de store internasjonale frontorganisasjonene, som også var kontrollert fra Moskva. (Se del III i denne serien). Men også mer spesielle kampanjer kom gjennom KGB: Nobels Fredpris irriterte russerne grenseløst gjennom 1970-årene. Flere av tiltakene som ble iverksatt overfor faste forbindelser i Arbeiderpartiet er tilgjengelig i dokumentkopier fra KGBs arkiv. Det samme gjelder stenografiske utdrag og referat fra samtaler daværende statsminister Gro Harlem Brundtland bl.a. hadde under besøk i Moskva i Glasnost-perioden. Selv Brundtlands mer personlige samtale med Gorbatsjov, som bl.a. omhandlet Midtøsten og Israel, har havnet utenfor Russland. Gorbatsjovs egen arkivar hoppet nemlig av til Storbritannia i 2006.
Tidligere hadde en av KGBs topparkivarer, Vasili Mitrokhin, hoppet av med detaljer fra mer enn 200 000 KGB-dokumenter. Men ingen nordmenn er å se på dokumentjakt i Storbritannia. Så langt er det bare et par VG-journalister som har snust innom, over et par formiddagstimer; men det var i utgangspunktet mest for å prate over et kjøkkenbord. Retningssansen var der nok, og tampen brant en stund. En redaktør der hjemme hadde trolig gitt rimelig bra anvisning. Men det skortet fælt på interessen. Når alt kommer til alt er det godt fødde, godt betalte og tilbakelente nordmenn som er ute på tur. KGB og Stasi-dokumenter er for øvrig de minst påaktede historiske kildematerialene en kan tenke seg i Norge for tiden. Det har også med usunne politiske kulturer å gjøre, ikke minst i media. Bare det å få en norsk redaktør med på å finansiere opphold i Stasi-arkivene i Berlin og USA blir raskt redusert til et sterkt teoretisk opplegg. Ut fra de samme politiske preferanser uteblir også kritiske reportasjer fra dagens Russland, der ”oligark”-begrep og andre bevingede ord skjuler det som bærer i seg indikasjoner på en ny runde kald krig.

I 1981 ble leder i Gerhardsen-teamet, Viktor Grusjko, nestleder for hele KGB, og fikk i denne perioden tittel som general. Han var den første av fire til å gå helt til topps i KGB, etter stor suksess i Norge; alle fra avdelingen for politisk etterretning (Internt omtalt som ”Linje PR”) i KGBs seksjon ved den russiske ambassaden. Til sin død hadde Grusjko et stort, belyst maleri-kopi av ”Brudeferden i Hardanger” (Tidemand og Gude) hengende på veggen over en romstor sofa i stua. Men Viktor Grusjko var slett ingen romantiker: Han var en hardliner, edsvoren tilhenger av Stalin, og en av lederne for KGBs kuppforsøk i Moskva i 1991 – som egentlig ikke var noe annet enn en snarvei for dystre dinosaurer som likevel skulle finne tilbake til Kreml, bak ryggen på Jeltsin. Nå er dinosaurene tilbake i Kreml. Det gjør krav på årvåkenhet. Historien om Viktor Grusjko og hans Gerhardsen-team forteller om tunge tradisjoner med norsk naivitet, og en kommunisme som antar mange variasjoner når det kommer til praktiske, politisk uttrykket. Norsk politisk etterkrigshistorie er enda ikke skrevet ut, på ærlig vis. Den politiske korrektheten har rådet også på dette området.

Roy Vega

Den glemte politiske undergrunnen (I)

Den glemte politiske undergrunnen (II)

Den glemte politiske undergrunnen (III)

Del 5: Vietnam-krig og smarte kannestøpere