-Jeg tror at Sovjetunionen kommer til å bryte sammen om et års tid, sa en bekjent av meg vinteren i 1987-88  etter at han i en tid hadde pleid nære kontakter med folk i nomenklaturen i Sovjetunionen.

-Sprøyt, sa jeg, CIA har sagt at Sovjetunionen kommer til å bestå i overskuelig framtid. CIA mener at kommunistpartiet har full styring og kontroll. Dessuten er Mikhail Gorbatsjov i gang med økonomiske og politiske reformer. Nei, Sovjetunionen kommer til å bestå i lang tid framover.

Men min bekjente min fikk rett. I 1989 begynte systemet for alvor å knake i sammenføyningene, og i 1991 ble avtalen som beseglet Sovjetunionens skjebne, underskrevet av Boris Jeltsin og de politiske lederne i Hvite-Russland og Ukraina.

Kjennskap til og møter med folk i det sovjetiske kommunistpartiet var grunnlaget for spådommen som min bekjente kom med denne midtvinterdagen i 1987-88. Og det var næringslivsspørsmål som var grunnlaget for de kontaktene han knyttet i Sovjetunionen. Den økonomisk utarmede sovjetstaten trengte kapital og teknologi for bedre å kunne utnytte oljefeltene i Baku, der de hadde pumpet opp olje i et hundre års tid, med en like gammel teknologi. Utnyttelsesgraden, det vil si hvor mye olje de fikk opp av feltene, lå på 10 prosent. Med moderne teknologi mente sovjetrusserne at de kunne få opp utnyttelsesgraden til 35 prosent på gamle felt, og de ivret etter samarbeid med norske selskaper og kapital. Men i Norge var interessen for et sovjetisk ”olje-eventyr” heller laber, vel ikke til stede i det hele tatt. I den kalde krigen var, naturlig nok, skepsisen til Sovjetunionen godt utviklet i Norge, som i resten av den vestlige verden.

Hva var det som gjorde at min bekjente var såpass sikker på sin prognose om et sovjetisk sammenbrudd? Flere ting, men det som overbeviste ham var møtet med folk i  kommunistpartiet, som da de ble alkoholberuset, utvetydig ga uttrykk for at de skjemtes over hele systemet. Den sovjetiske økonomien lå så å si i ruiner. Det var varemangel, og industrien var sterkt svekket av bedriftsledere som løy om oppnådde produksjonsmål og som la fram forfalskede regnskaper. Og arbeidere ga blaffen, enten på grunn av alkoholmisbruk eller som følge av andre former for demoralisering, framkalt av systemet.

-Jeg snakket med en sovjetisk ingeniør fra Moskva som fortalte om en dag da det spurtes at det var elektriske hjulvisper til salgs i en butikk i utkanten av byen. Han kastet seg på sykkelen og tråkket den lange veien til butikken der det stod en enorm kø av folk utenfor som ventet på å slippe inn for å kjøpe hjulvisper.

-Var det ikke elektriske hjulvisper å få kjøpt i Moskva?

-Jo, men ingen kjøpte dem fordi de virket ikke. Dette var hjulvisper produsert i Estland (den gang en sovjetisk republikk), og hjulvisper fra Estland fungerte, fortalte ingeniøren.

Russland i dag er noe annet enn Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, men styret under Vladimir Putin ser ut til å ha beholdt en god del av de autoritære og totalitære trekkene til sovjetstaten. Fra tsarenes tid er det i Russland en tradisjon for å ha et ukritisk og tilbedende forhold til den politiske makten. Tsarene ble kalt ”Lille far” fordi de ble oppfattet som en sikkerhet og trygghet av folket. Når folk led overlast, var det ikke feil med tsarene, undertrykkelse og urettferdighet ble skyldpålagt korrupte embetsmenn eller en moralsk forsoffen adel som holdt bøndene som slaver i stavnsbånd.

Den samme holdningen kunne man se hos bøndene i Norge i dansketida, som under feider med griske og korrupte fogder henvendte seg til ”han far” (kongen) i København for å få slutt på den uretten som danskestyrets embetsmenn påførte bøndene. Denne holdningen til den øverste makten var et vanlig trekk ved det feudale Europa, der man så på kongen som innsatt av Gud (den store far).

Til tross for revolusjonen i 1917 beholdt Russland mange av trekkene fra det førrevolusjonære samfunnet og holdninger som preget det forgagne Russland. Vladimir Lenin, og ikke minst Josef Stalin, videreførte arven fra tsarene som ”Lille far”. Ifølge denne tradisjonen respekteres og æres den øverste leder til tross for at regimet kuer, herser med og dreper folk over en lav sko. Stalin-styret drev denne arven til eksesser ved å sende folk til dødsleire i Sibir og likvidere millioner av landets innbyggere. Likevel var det noen som overlevde leiroppholdet og som fortsatte med å se opp til ”den lille far” i Kreml. De lot bilder av Stalin henge på veggen etter at de var kommet hjem, ødelagt på både kropp og sjel, slik det går fram av Svetlana Aleksijevitsj’s bok om ”Slutten for det røde mennesket”.

Den russiske lojalitetskulturen nådde et ”høydepunkt” under Moskva-prosessene i 1930-årene da folk sa seg skyldig i og ble dødsdømte for forbrytelser de ikke hadde begått, tro mot kommunistpartiet og Stalin-regimet. Den beste beskrivelsen av Moskva-prosessene og den russiske ”loyalitetetsgalskapen” tør være den fransk-russiske ”yrkesrevolusjonære” Victor Serge’s roman, ”Mordet på Tulajev”, utgitt på norsk i 1980. Serge hadde førstehåndskjennskap til Moskva-prosessene som han opplevde innenfra og med straffedom og forvisning til Sibir som følge.

Det er en dimensjon i Russland’s historie, etter erfaring med flere invasjoner og svært blodige kriger, som går på ønske om stabilitet og lojalitet til det rådende regimet. Under sovjetregimet og i vår tid har denne dimensjonen fått et tilfang der økonomi og skam over det sittende regimet er elementer. Reaksjonene på det systemkaoset og den fattigdommen som gikk sammen med oppløsningen av Sovjet-unionen, er indikasjoner på dette dimensjonstilfanget og gjør blant annet den russiske frykten for økonomiske sanksjoner i dagens situasjon mer forståelig.

Under sammenbruddet rundt 1990, da Vesten på mange måter sviktet Russland, ble det en fornyet lengsel i landet etter stabile forhold og en vending til autoritære krefter, ledsaget av en form for kommunistisk og tsaristisk nostalgi. I en tale av Vladimir Putin, i samband med en av hans første presidentperioder, sa Putin at han ønsket å være en sterk president, basert på nedarvede, tradisjonelle, russiske verdier: ”For russerne er ikke en sterk stat noe fremmed. Tvert imot, en sterk stat er en kilde til og garanti for orden……    Det er et faktum at i Russland har tendensen til kollektive former for aktivitet alltid dominert over individualisme. Det er også et faktum at paternalistiske holdninger er rotfestet i det russiske samfunnet. De fleste russere er vant til å regne med at forbedringer i deres liv ikke kommer som følge av deres egne initiativer og innsats, men ved hjelp og støtte fra samfunnet og staten.”

Med et slikt bakteppe; kan det være noe håp om at Vladimir Putin blir den siste ”Lille far” i Kreml?

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!