Kommentar

Leder av SOVA-senteret under en pressekonferanse i Moskva i anledning av at det danske Jehovas Vitner-medlemmet Dennis Christensen ble dømt til seks års fengsel for å ha organisert en ekstremistgruppe, 8. februar. Foto: Tatjana Makejeva/Reuters/Scanpix

Europarådets menneskerettighetsorgan, Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI), har nylig avgitt sin rapport om status for det antirasistiske arbeidet i Russland. Aftenposten har i den forbindelse et positivt vinklet oppslag, der det fremgår at Putin nå får skryt fordi han tar grep for å bli kvitt nynazistene i landet. Artikkelen etterlater inntrykket av at Russland er helt på linje med de øvrige europeiske landene når det gjelder innsatsen mot ekstremisme og farlige holdninger.

Mens nazistene kan marsjere fritt i Sverige og i Fredrikstad, til stor ergrelse for alle demokratisk innstilte mennesker, er Putin en handlingens mann:

I Russland overvåker det anerkjente Sova-senteret ekstremistiske, kriminelle handlinger, og det er dette instituttet som anses for å ha de beste tallene på området.

Sovas tall viser en svært positiv utvikling. I 2008 ble 630 personer utsatt for hatkriminalitet og rasistisk motivert vold. 116 mennesker ble drept. De fleste av ofrene kom fra de tidligere sovjetiske republikkene i Sentral-Asia.

Et tiår senere – i 2017 – var det 77 slike overfall, og ni mennesker ble drept. I fjor var det bare tre drap.

Årsaken til at det nå går bedre skyldes en mentalitetsendring hos det russiske politiet. I motsetning til hva som var tilfellet tidligere, tar russiske myndigheter nå høyreekstremisme på alvor:

På begynnelsen av 2000-tallet brydde ikke politi- og påtalemyndighet seg noe om den høyreekstreme volden, men de siste årene har president Vladimir Putin og myndighetene gitt tydelige signaler om at dette problemet skal prioriteres. Blant annet blir politiet nå jevnlig kurset i å identifisere hatkriminalitet, forteller Aleksandr Verkhovskij, sjef for Sova-senteret.

Det minner om Norge. Russisk myndigheter følger samme linje som den norske Politihøgskolens nye studie om hatkriminalitet, hvis formål er «å gjøre politiansatte og samarbeidende etater i bedre stand til å identifisere, forebygge og bekjempe hatkriminalitet». Det er ikke lenge siden lederen for Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, gikk ut i Dagsavisen og advarte nordmenn om den nye risikoen for straffereaksjoner. Skal vi tro Aftenposten, har Russland kommet enda lenger enn Norge i den samme kampen:

Lederne for flere av de høyreekstreme organisasjonene er dømt til lange fengselsstraffer.

Russiske myndigheter får skryt for sitt arbeid mot rasisme og intoleranse, melder Aftenposten:

Svensken Christian Åhlund, som har vært med på å utarbeide rapporten, skryter av russiske myndigheter for denne utviklingen. – Siden denne trenden er ganske ny, kan man bare spekulere i hva årsaken er. Vi håper at grunnen er bedre opprettholdelse av lovverket, og at det viser seg å være en varig trend, sier han til Aftenposten.

Så langt alt vel. Det er først helt avslutningsvis i Aftenpostens artikkel at det finnes noe som får det til å skurre når det gjelder Russlands innsats mot rasisme og intoleranse:

Europarådet gir Russland kritikk for å anvende paragrafene i straffeloven mot ekstremisme altfor bredt, og at dette misbrukes for å slå ned på opposisjonelle og religiøse dissentere.

Aftenposten kunne med fordel ha forklart sine lesere hva dette egentlig handler om. Et nærmere blikk på Europarådets rapport og hjemmesidene til Sova-senteret, som Aftenposten selv lenker til, gir en pekepinn om at den felles europeiske innsatsen mot «hatkriminalitet» har en side som sjelden problematiseres i norske medier.

Man trenger ikke ha lest langt i rapporten for å se at den russiske innsatsen virker selektiv. Homofile synes for eksempel ikke å nyte spesielt godt av den beskyttelsen som Putin tilbyr. Særlig forholdene i den russiske republikken Tsjetsjenia synes å være ille:

The most frequent victims of racist violence are Central Asians and others of non-Slav appearance, Roma and Black people. In April 2017, reports emerged that over 100 men, perceived to be gay, had been arrested and detained in the autonomous republic of Chechnya. Victims were allegedly mistreated, tortured and forced to disclose the identity of other LGBT persons.

Sova-senteret, som altså overvåker russisk ekstremisme, har på sine hjemmesider funnet det nødvendig å dele erfaringsmaterialet inn i to ulike kategorier: riktig («rasisme og fremmedhat») og galt («feilaktig anti-ekstremisme»). I førstnevnte kategori finnes eksempler på personer som har blitt bøtelagt for å ha publisert «hvit makt»-relatert materiale, som omfattes av ekstremismelovgivningen i landet.

I sistnevnte kategori finnes imidlertid ganske mange eksempler på regimets innsats mot annerledes tenkende og religiøse minoriteter. Her kan vi blant annet lese om vedtakelse av straffelovgivning knyttet til «uanstendig oppførsel» og spredning av «falske nyheter» på Internett. Her finnes også flere eksempler på straffeprosesser mot ulike opposisjonelle blogger og personer som har fremmet «fremmedfiendtlige» ytringer eller ytringer som krenker religiøse følelser – i dette tilfellet kristne.

Særlig hard medfart synes Jehovas Vitner å være utsatt for. I Europarådets rapport står følgende:

On 20 April 2017, the Supreme Court declared the Jehovah’s Witnesses Administrative Centre in the Russian Federation an extremist organisation and ordered its liquidation together with all 395 local organisations of Jehovah’s Witnesses, as well as confiscation of their property.

Derfor virker det underlig at ikke Aftenpostens korrespondent i Russland, Per Kristian Aale, setter den «positive» innsatsen mot ekstremisme inn i et litt bredere perspektiv. Kort tid etter oppslaget om Europarådets rapport publiserer Aftenposten en ny artikkel av samme journalist. Her kan man lese at Russland nå vedtar en lov som straffer manglende respekt for politikere og myndigheter.

Aftenpostens korrespondent betoner selv rimeligheten av russisk innsats mot nynazisme ved å vise til det faktum at millioner av russere mistet livet på grunn av nazismen. Det bør imidlertid ikke være et helt ukjent stoff at den nye motstanden mot nazismen samtidig inngår i en ideologisk kamp som Russland stadig fører mot Vesten og de nabostatene som sympatiserer i den retningen.

Den tidligere Moskva-korrespondenten og utenriksredaktøren i Jyllands-Posten, Flemming Rose, skriver opplysende om denne sammenhengen i sin bok «Hymne til friheden» fra 2016, der han kommer med en kraftig advarsel når det gjelder utviklingen av hat-lovgivning i Europa (og Norge).

Roses viktige poeng i denne forbindelse, som det virker som om norske medier har bestemt seg for å ignorere, selv når man snakker om Putin, er at innføringen av et slikt regime vil bli misbrukt. Når Europarådet skryter av Russlands innsats mot hat og ekstremisme bare bekreftes dette poenget.

I følge Rose vedtok det russiske parlamentet en lov våren 2014 som kriminaliserte forsøk på å rehabilitere nazismen. Loven var motivert ut fra to ulike fortellinger om den andre verdenskrig, der Russland og nabostatenes ulike versjoner av historien kolliderte med hverandre:

Fra Estland, Latvia, Litauen, Polen og særlig de vestlige Ukraina og andre deler av Øst-Europa så historien ganske annerledes ut. Sovjetunionens seier innebar at en okkupasjon og undertrykkelse, den nazistiske, ble avløst av en ny okkupasjonsmakt, den sovjetiske. Når de østeuropeiske land fordømte den sovjetiske okkupasjon etter Andre verdenskrig, ble det i Kreml oppfattet som et ønske om å rehabilitere nazismen, for det var jo Hitlers tropper som den sovjetiske hær hadde fortrengt fra Øst-Europa.

Rose forteller at denne loven er grunnen til at den britiske historiker Antony Beevor ikke lenger vil besøke Russland – han har gitt detaljerte beskrivelser av sovjetiske soldaters brutalitet og overgrep, og er redd for å bli arrestert eller utsatt for andre overgrep.

I følge den russiske historiker Nikolaj Koposov kan enhver kritikk av Stalin eller av det sovjetiske regimets forbrytelser under krigen resultere i flere års fengsel. Det gjelder også kritikk av den hemmelige avtale fra 1939 mellom Hitler og Stalin om delingen av Øst-Europa og den sovjetiske okkupasjon av de baltiske stater i 1940 og igjen i 1944.

I boken sin peker Flemming Rose også på et ubehagelig likhetstrekk mellom EU og Putin: Begge tviler på friheten som en forutsetning for en stabil fred! Europeisk integrasjon er altså ikke et frihetsprosjekt, men et fredsprosjekt. Mens Putin tråkker på friheten på en mer direkte og brutal måte, pakket EU sine angrep på den samme inn i ønsket om å bekjempe hat og fremme sosial harmoni.

En annen parallell består i at russiske myndigheter har skjøvet EUs hatlovgivning foran seg når de selv vedtar lover som innebærer urimelige begrensninger i friheten. Rose har gjort en interessant observasjon:

Selv om det lyder som et dårlig alibi, gjorde opphavsmennene til den russiske lov oppmerksom på at de var inspirert av EUs rammeavgjørelse av 2008 om Holocaustbenektelse og bekjempelse av rasisme og xenofobi.

EU har med sin hat-lovgivning gjort det vanskeligere for de som kjemper mot begrensninger i ytringsfriheten i autoritære regimer. Europarådets overvåkningsorgan står overfor det samme dilemmaet. Selvsagt er det vanskeligere å kritisere Russland for å være ivrig i tjenesten, så lenge Europarådets medlemsstater samtidig oppfordres til å gjøre det de kan for å bekjempe ulike former for hat og ekstremisme.

I Europarådets rapport synes kritikken å være forsiktig uttrykt. Hat-lovgivningen er tross alt et gode, det er bare bruken som kan være litt problematisk:

The anti-extremism legislation and its application should be revised. The authorities should ensure that the various responses to offences of extremism, including hate speech, are not used to suppress legitimate criticism of official policies, political opposition or religious beliefs.

Rose velger en annen vei. I boken sin hevder han tvert imot at EUs lover mot hatefulle ytringer er motivert av en utopi. EU drømmer om å utrydde alt hat i denne verden, slik av vi en dag kan leve i en verden uten krenkelser, skriver han. Det er denne drømmen som nå underminerer ytringsfriheten vår. Det skyldes ikke bare at det ikke finnes noen presis definisjon på hat og krenkelser, sier han, men også fordi alle forsøk på å forvandle en utopi til virkelighet har friheten som sitt første offer.

Dette er tanker som man kunne tro ville vinne gehør hos noen prinsipielt anlagt demokrati- og frihetstenkere. Slik har det ikke blitt. I Norge har kritikken mot det statsdrevne arbeidet mot hat vært minimal og fragmentarisk.

Verken en borgerlig avis som Aftenposten eller andre hovedstrømsmedier synes å se noen større problemer med det strafferegimet som nå er i ferd med å bre om seg i Norge og EU, noe som kan henge sammen med at man i stedet har valgt å forsvare det.