Kommentar

Om man skal tro Europarådet, må det vrimle av rasister gatelangs i Norge. Foto: Terje Pedersen / NTB

En ny rapport fra Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse (ECRI) anbefaler Norge å innskrenke ytringsrommet både for politikere og majoritetsbefolkningen, mens minoriteter oppfordres til å delta mer i medier og offentligheten generelt.

I diskrimineringsrapporten fra ECRI, som er et organ under Europarådet, bes Norge spesielt om å styrke innsatsen mot hatefulle ytringer, intoleranse og rasisme. Det anbefales lover mot «rasistiske partier og organisasjoner», en handlingsplan for LHBTI-personer, forbud mot hatefulle ytringer i og utenfor politiske institusjoner, samt et barnevern som tilrettelegger for religiøs og kulturell praksis for barn fra minoritetsfamilier.

Rapporten, som ferdigstilles hvert femte år, ble publisert tirsdag.

NTB omtaler også rapporten i en artikkel samme dag. Denne handler primært om ECRIs avsnitt om barnevernet, men også de øvrige temaene.

Ofte finnes den mest interessante informasjonen nederst i NTBs artikler. Også denne gangen:

Myndighetene bør også innføre lover for å oppløse rasistiske organisasjoner eller partier, skriver rådet.

Hva det innebærer, utredes ikke ytterligere av NTB, men i rapporten står det følgende:

Ekstremistiske organisasjoner, i særdeleshet Den nordiske motstandsbevegelsen, bidro også til å spre hatefulle ytringer. Flere av ECRI- delegasjonens samtalepartnere pekte også på at stiftelsen “Human Rights Service”, som mottar statlige midler på rundt 180 000 euro per år, er med på å fyre opp under antimuslimsk hat. Etter den første høyesterettsdommen som ble omtalt i § 43, offentliggjorde stiftelsen en bildemontasje av Sumaya Jirde Ali og en kakerlakk.

Det kan synes som om HRS står i fare for å bli definert som en rasistisk organisasjon, og dermed kan rammes av de anbefalte tiltakene, dersom Norge skulle følge opp Europarådets anbefalinger.

Den offentlige innvandringsdebatten i Norge er polarisert som følge av den økte innvandringen i 2015, ifølge rapporten, men det er ikke innvandrerne selv som er skyld i dette. Norge beskrives som et kaldt og avvisende samfunn, og det er ytre høyre som får skylden.

ECRI noterer at den offentlige innvandringsdebatten i Norge dessverre har blitt stadig mer polarisert de senere årene, og spesielt etter at det kom et stort antall asylsøkere til landet i 2015. Mens Norge før ble ansett som et fredelig og harmonisk samfunn, og mangfold som en berikelse, blir innvandrere ifølge sivilsamfunnet stadig oftere omtalt som en byrde i et samfunn som har blitt kaldere og mer avvisende.

Dette skiftet i den offentlige debatten er hovedsakelig drevet frem av den anti-innvandringsdiskursen på ytre høyrefløy som også har spredt seg til mange medier. Denne xenofobiske diskursen, som også regjeringsmedlemmer har gitt uttrykk for, er skremmende for minoriteter og spesielt muslimer, som ikke lenger føler seg som en del av samfunnet, og som opplever at innvandringsvennlige politikere overlater arenaene til krefter på ytre høyre fløy.

Muslimer nevnes spesielt. Rapporten ser derimot ikke helhetlig på årsaker til «polariseringen» av debatten, men trekker fram saker som passer narrativet, for eksempel Sumaya Jirde Ali-saken, samt det at muslimer føler seg krenket. Manglende språkkunnskaper oppgis som årsak til utenforskap, og ansvaret legges på norske myndigheter.

Ønsker muslimske fosterforeldre

Barnevernet stilles også til veggs i rapporten, spesielt i arbeid med minoriteter.

«Kommisjonen mot rasisme og intoleranse sier barnevernet må styrke innsatsen for å hjelpe familier med minoritetsbakgrunn», skriver NTB.

Minoritetgruppers manglende tillit til barnevernet påvirker forholdet til barnehage, skole og helsevesen, som er pliktig til å melde ifra til barnevernet.

Ved omsorgsovertakelse oppfordres barnevernet også til å plassere barn i familier med tilsvarende kulturbakgrunn. Kommisjonen påpeker at dette er i tråd med forpliktelsen om å jobbe for å gjøre familiegjenforening mulig.

Det vises blant annet til en sak der en gutt ble plassert i en kristen familie, selv om moren var muslim og ønsket at sønnen skulle oppdras i tråd med hennes religion. En annen sak som nevnes, er et tilfelle der samvær måtte foregå på et skandinavisk språk i stedet for barnets morsmål.

Hva om religionen er en del av problemet? Nordisk kultur og kultur fra Midtøsten er ulik, og med det også barneoppdragelsen. At barnevernet bygger på norsk kultur og verdisett, bør ikke overraske. Fysisk irettesettelse anses som normalt i noen kulturer, men ikke i Norge.

Oslo tingrett: Egypter fikk kun 5 måneders fengsel for sadistisk mishandling av sin norske datter

Det andre eksempelet, hvor samværet måtte foregå på et skandinavisk språk istedenfor morsmål, fremstilles også som problematisk. Men hva er problemet med at samværet foregår på norsk i Norge? Skal ikke barna primært snakke norsk i Norge? Dersom manglende språkkunnskaper skaper utenforskap, er det vel utelukkende positivt at samværet foregår på norsk?

Innskrenking av ytringsfriheten 

Til tross for at rapporten fremmer og anmoder minoriteters uttrykk i norsk offentlighet og medier, er det ingen tvil om at Europarådet vil innskrenke ytringsrommet for majoriteten og ytringsfriheten generelt sett. Det stadfestes også at ytringsfrihet har grenser. Begrensning av ytringsfrihet nevnes gjentatte ganger i forbindelse med hatprat-lover:

Politi og påtalemyndigheter kan vise til bedre statistikk for hatkriminalitet. Politiske ledere har undertegnet en politisk erklæring og utarbeidet en strategi mot hatefulle ytringer, og gjentatte ganger tatt til motmæle mot hat. Høyesterett har slått fast at ytringsfrihetens grenser også gjelder på internett, og regjeringen har etablert en kommisjon med mandat til å anbefale tiltak for forebygging og bekjempelse av hatefulle ytringer på nett. Politiet har laget en nettside for innrapportering av hatefulle ytringer og etablert en egen nettpatrulje.

Ytringsfrihetens begrensninger gjelder ikke lenger bare trusler og oppfordring til vold, men også hatefulle ytringer, dog vil ikke hatkriminalitet bli registrert som rasisme med mindre offeret selv føler at diskrimineringen er rasistisk motivert. Akkurat hva hatefulle ytringer defineres som, nevnes ikke.

Rapporten sier også at politiet registrerer seks ganger så mange hatefulle ytringer som for få år siden, noe som overhodet ikke er underlig med tanke på at politiet ble trent i «hatprat-kriminalitet» i 2019.

Høsten 2019 fikk flere tusen politiansatte opplæring i registrering av hatkriminalitet og hatefulle ytringer. Alle disse tiltakene ser ut til å gi resultater, gitt den vesentlige økningen i registrert hatkriminalitet.

Tross økningen, mener politiet at det potensielt er en vesentlig underrapportering av hatkriminalitet, spesielt «i en tid hvor nasjonalistiske, høyreekstreme, ekstremistiske kristne og innvandringsfiendtlige, homofobe og kvinnefiendtlige holdninger kommer stadig sterkere til uttrykk»:

Myndighetene mener at det økende antallet registrerte tilfeller av hatkriminalitet skyldes mer kunnskap i lokale politidistrikter om hatkriminalitet og mer effektiv registrering. Ifølge politiet er det samtidig god grunn til å tro at det fortsatt er en vesentlig underrapportering, og Oslo-politiet ventet i 2018 en økning i hatkriminalitet “i en tid hvor nasjonalistiske, høyreekstreme, ekstremistiske kristne og innvandringsfiendtlige, homofobe og kvinnefiendtlige holdninger kommer stadig sterkere til uttrykk”. Samme år uttrykte FNs menneskerettighetsråd bekymring for underrapporteringen og den lave andelen domfellelser som følge av manglende bevis.

Ikke bare skal offerets følelse definere hva som er motivert av rasisme eller hat, men ECRI ønsker at Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda skal gis myndighet til å «anbefale saker for gratis rettsbehandling, slik at ofre ikke må betale domstolsavgift og får gratis juridisk representasjon.»

Rammer politikere 

Kommisjonen ber også om regler som eksplisitt forbyr medlemmer av regjeringen og Stortinget å benytte hatprat i eller utenfor politiske institusjoner.

ECRI anbefaler at Stortinget og den norske regjeringen utarbeider og innfører regler som forbyr medlemmene å komme med hatefulle ytringer i sin virksomhet i og utenfor statlige institusjoner, og i særdeleshet på internett og i samspill med andre medier. Reglene bør åpne for suspensjon og andre sanksjoner for brudd på bestemmelsene, og for effektive rapporteringskanaler, som anbefalt i § 6a i ECRIs generelle anbefaling nr. 15.

Politikere eller andre som jobber i statlige instutisjoner skal ikke ytre seg fritt, hverken på jobb eller på fritiden. Eksempelet som trekkes fram, er blant annet Sylvi Listhaugs Facebook-post om at Arbeiderpartiet setter terroristers rettssikkerhet foran nasjonal sikkerhet, samt at tidligere ministere ikke slettet «hatefulle» kommentarer på sosiale medier.

The fact, that former government ministers published and refused to delete hateful comments points to the need that also the government adopts a clear prohibition of hate speech also for its members,

At tidligere ministere publiserte og nektet å slette hatefulle kommentarer, peker på behovet for at også regjeringen vedtar et klart forbud mot hatytringer også for sine medlemmer,

står det i den engelske rapporten, hvilket mangler i den norske versjonen.

Videre utdypes det med følgende:

I oktober 2016 ble det lagt ut hatefulle kommentarer på Facebook-siden til to regjeringsmedlemmer fra Fremskrittspartiet. Den daværende innvandrings- og integrasjonsministeren slettet disse kommentarene, mens fiskeriministeren verken har slettet eller svart på dem. En tidligere justisminister fra samme parti måtte forlate sin post i 2018 etter å ha offentliggjort et fotografi hvor det ble hevdet at Arbeiderpartiet ville vektlegge terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Muslimske representanter mener at slike hatefulle ytringer banet veien for Philip Manshaus’ forferdelige angrep på en moské i 2019.

At politikere ytrer seg kritisk til andre politikere om politikken som føres, er altså en åpen dør for dem som vil utføre vold mot muslimer, ifølge muslimske representanter.

Heller ikke i integreringsspørsmål gjør Norge en god nok jobb.

Når det gjelder den generelle tilnærmingen til integrering, vil ECRI oppfordre norske myndigheter til å ta denne ett steg videre og i integreringspolitikken innarbeide et inkluderende element, slik at majoritetsbefolkningen åpner seg enda mer for ulike kulturer og inntar en tverrkulturell innstilling som verdsetter det rike kulturelle mangfoldet som innvandrere har brakt til Norge. Myndighetene kan for eksempel kjøre en bevisstgjøringskampanje for å fremme verdien av mangfold.

Majoritetsbefolkningen skal anse mangfold som verdifullt.

Å beskytte minoriteter har ingen grenser, uavhengig av om beskyttelsen diskriminerer majoriteten, smuldrer opp verdigrunnlaget eller tilsidesetter andres rettigheter. Splittelsen i samfunnet, som rapporten er meget opptatt av, er et politisk verk i første omgang. Alt fokuset på subjektive følelser, lavere individuell toleranse og spesialordninger for enkelte minoriteter, minner mer om de lave forventingers rasisme. Det kan synes som Norge ikke gjør en god jobb med hverken integrering, innskrenking av ytringsfriheten eller tilretteleggingen for immigranter.

Skal man tro ECRI, må det være skrekkelig å være en del av minoritetsbefolkningen i Norge – så hvorfor strømmer folk hit i hopetall?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!