Kommentar

Statsminister Erna Solberg og kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande etter lanseringen av regjeringens handlingsplan mot rasisme og diskriminering på grunn av etnisitet og religion på Rommen SceneFoto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

SIAN’s forsøk på Koran-brenning i Kristiansand for noen uker siden nørte opp under ordskiftet om den såkalte rasismeparagrafen (Str.l. §185) uten at debatten kom inn på det grunnleggende spørsmålet i all debatt om ytringsfrihet i det liberale, borgerlige demokratiet: Skal staten bestemme hvilke meninger, hvilken tro og hvilke følelser samfunnsborgerne offentlig skal kunne gi utrykk for? Eller formulert på en annen måte: Er det staten som skal bestemme hvilke meninger og følelser som samfunnsborgerne skal utsettes for?

Det klare svaret på spørsmålet er nei. De som skal bestemme dette, er individene selv. En stat som bestemmer hva man offentlig kan mene om en sak, en gjenstand og en person, undergraver demokratiet og legger grunnlaget for en meningsstyring som går i retning av det totalitære samfunnet. Hendelsen i Kristiansand viser at det norske samfunnet ikke har tatt inn over seg den grunnleggende rettigheten til å ytre seg fritt og uavkortet i et liberalt demokrati.

Politiet stanset brenningen av Koranen og begrunnet det med henvisninger til ro og orden, med frykten for brannskader og med Straffelovens § 185, den såkalte rasismeparagrafen. Den forbyr, som kjent, å fremme hat, forfølgelse eller ringeakt for noen på grunn av deres religion.

Demonstrasjonen og forsøket på å brenne Koranen var, ifølge demonstrantene, rettet mot boken som de finner avskyelig. Det er ikke lenger forbudt å uttrykke avsky for religion siden blasfemiparagrafen ble fjernet fra norsk lov i 2015. Og § 100 og 101 i Grunnloven gir rett til å uttrykke sine meninger og demonstrere i det offentlige rommet. Politiets henvisning til § 185 i Straffeloven for å stanse Koran-brenningen, kan virke som en slags erstatning for den avskaffede blasfemiparagrafen.

Før demonstrasjonen i Kristiansand beordret politidirektør Benedicte Bjørnland politiet å stanse den tillyste brenningen av Koranen. Bjørnland har i ettertid fått kritikk for at politiet grep inn mot en lovlig demonstrasjon og ytring. Hun har erkjent at inngrepet ligger i en juridisk gråsone, og at Koran-brenningens lovstridighet må vurderes ut fra den sammenhengen handlingen skjedde i. I NRK Debatten erkjente hun at § 185 er vanskelig å tolke og håndheve. Det er en oppfatning hun deler med lagtings- og høyesterettsdommere, som mener at paragrafen er upresist formulert, og med Riksadvokaten og politijurister, som  mener paragrafen er vanskelig å håndtere juridisk. Til tross for de påpekte vanskene gikk Riksadvokaten i vår ut og ba politiet om å slå hardere ned på hatefulle ytringer. Han begrunnet det med at hets og hatefulle ytringer skremmer folk fra å delta i den politiske debatten og i styre og stell. Men påstanden om at hatefulle ytringer mot folk i grupper, som er nevnt i § 185, skremmer folk fra å delta i politikk, er en myte skapt av politikere og andre geskjeftige samfunnsaktører, stort sett på den politiske venstresiden.

Den egentlige grunnen til at politiet stanset demonstrasjonen i Kristiansand, er politiets (og statens) frykt for islamsk vold og terror. At frykten for vold er berettiget, viste islamske motdemonstranter som gikk til fysisk angrep på SIAN- lederen Lars Thorsen, som kom uskadd fra det fordi politiet fikk avverget angrepHistorien om Koran-brenningen bredde seg raskt globalt. Den norske ambassadøren i Pakistan ble innkalt av regjeringen i landet og bedt om å forklare seg. I Karachi ble norske flagg brent av pakistanske advokater i protest. Alle disse reaksjonene må betegnes som forholdsvis milde, og ikke vel ikke det norske myndigheter frykter mest. Den største frykten framkalles av den islamistiske terroren som har preget de siste decenniers Europa.

Frykten for motreaksjoner er reell, og all erfaring viser at den må tas på alvor. Men samtidig betyr det å gi etter for trusselen om gjengjeldelsaksjoner, at man lar islam sette grenser for hva som kan ytres og menes om islam i det norske samfunnet. Og det er et inngrep i den norske ytringsfriheten og i det norske samfunnet som ikke kan godtas. Derfor må foten settes ned til et kontant nei. Norsk lov om ytringsfrihet bestemmes ikke fra Karachi, og det bør det norske samfunnet gi utvetydig beskjed om.

Norge er ikke alene om å ha en lovparagraf av § 185’s støpning. Paragrafen er en del av en politisk trend som går over den vestlige verden. Vi ser en utvikling i retning av forbud mot visse meninger og ord, og det settes fram krav om å fjerne pensumdeler i fag som oppfattes som mentale overgrep mot visse samfunnsgrupper. Politisk ukorrekte lærere og fagpersoner stenges ute fra undervisning, fratas talerett eller mobbes vekk ved universiteter og høyskoler. I samme åndedrag fjernes monumenter og minnesmerker over personer som med ettertidens blikk defineres som overgripere og rasister. Norge er kommet forholdsvis kort i denne utviklingen, men er på ”god” vei. Det blir bekreftet blant annet av at § 185 stadig mer aktiveres og brukes til å straffe ”rene ” meningsytringer.

I Storbritannia, som vel er nådd lengst i det vestlige krenkelseshysteriet, risikerer man å bli anmeldt på grunn av blikk, slik en bussjåfør ble da han skulle ha gitt fornærmede et rasistisk blikk. I februar 2019 ble Kate Scottow arrestert og varetektsfengslet for å ha kalt en transkvinne med dennes tidligere mannsnavn. Det angivelige hatske ”klimaet” i landet resulterte i 103.379 anmeldelser (reports to police) i England og Wales i 2018-2019. I The Metropolitan Police (London) skal det være 900 politifolk som jobber på heltid med å bekjempe hatkriminalitet. Torsdag la kulturminister Trine Skei Grande (V) fram en handlingsplan mot rasisme som innebærer at politiet skal opprette egne grupper for å forhindre hatkriminalitet, dvs. som skal sørge for at § 185 skal aktiveres og brukes i enda større grad. Norge følger altså med i en utvikling med stadig økt overvåkning og kontroll med ”uriktige” meninger, og et stadig større press mot befolkningen for å begrense ytringsrommet og fjerne ”onde” uttalelser.

I en kronikk er det bare plass til å skrape litt i en tilstand som i flere land har passert grensen til det absurde. Og myndighetene har lydige tjenere i de store internettselskapene som med sine tusenvis av moderatorer effektivt renser nettet for uønskede meninger med stadig trangere kår for ”ytringsfriheten” som resultat. Ikke noe av denne utviklingen bekymrer politikerne, som tolker den som en styrking av ytringsfriheten. I en slik situasjon er det også skremmende å notere at Trine Skei Grande skal sette ned en ny ytringsfrihetskommisjon. Skei Grande er en politiker som aldri har vist at hun skjønner noe som helst av utviklingen som er skissert foran. Og vi som skremmes av utviklingen og politikere som Skei Grande, har ikke noe alternativ enn å skrive under på oppropet som 18 personer la ut på nettet i sommer, der de krever at Str.l. § 185 blir fjernet, en paragraf som er et demokrati uverdig.

.

 

Oppropet: https://www.opprop.net/fjern_rasismeparagrafen

.

Les også