Kommentar

Justisminister Jøran Kallmyr ble tatt på sengen av politidirektørens forholdsordre om koranbrenning. Da han fikk summet seg, ble Bjørnland tvunget til å beklage. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Politidirektør Benedicte Bjørnlands forholdsordre til politiet i Kristiansand om å gripe inn mot koranbrennende demonstranter er nok et eksempel på hvordan små, men voldelige grupper kan innsnevre andres ytringsfrihet.

Den muslimkritiske organisasjonen SIAN (Stopp islamiseringen av Norge) fikk politiets tillatelse til å holde en demonstrasjon i sørlandsbyens gater, og annonsere senere at det under opptoget ville bli satt fyr på et eksemplar av Koranen. Politiet i Kristiansand forhørte seg med Politidirektoratet, som utferdiget en operasjonsordre om å gripe inn hvis Koranen ble brent. Begrunnelsen var at dette ville være et brudd på straffelovens § 185 om forbud mot «hatefulle ytringer», og følgelig være en straffbar handling. Da Koranen ble påtent, grep politiet inn, og det lovlige opptoget ble stanset og oppløst.

Mange reagerte umiddelbart mot politiets inngripen, som fremsto som en krenkelse av ytringsfriheten gjennom forhåndssensur. Ytringsfriheten er grunnlovsfestet. Hvorvidt ytringer er krenkende eller straffbare, får en ta opp og avklare i ettertid gjennom tilsvar, søksmål eller offentlig tiltale. Sensur på forhånd er grunnlovsstridig. Politidirektørens manglende grunnlovsrefleks er bekymringsfull.

Politiet begrunner sin handling med at en ville hindre ulovlige handlinger, men dette er jo blant politiets hovedoppgaver uansett. Poenget er i denne saken bare det at koranbrenning ikke er ulovlig. Stortinget opphevet straffelovens § 142 om forbud mot gudsbespottelse for fire år siden. Blasfemiparagrafen er historie.

Vi kan fort bli enig om at det er kritikkverdig og krenkende å ødelegge noe som for andre er hellig, og vi har liten sans for å brenne hellige skrifter. På den annen side er dette ingen «hatefull ytring» rettet mot personer. Religionskritikk retter seg mot religioner, ikke mot religiøse mennesker. Troende mennesker har rettsvern, men ikke de religionene de tror på. Slik må det være i frie og liberale samfunn.

Det er dette nokså innlysende forholdet politidirektøren ikke forsto. Hun ga feil instruks på grunnlag av feil jus og sviktende rolleforståelse. Nå er det ryddet opp i dette. Justisministeren har satt skapet på plass, og politidirektøren har gjort avbikt. Koranbrenning er kritikkverdig, men er ingen hatefull ytring rettet mot muslimer. I et liberalt samfunn kan en ikke forby alt en ikke liker.

Men vi frykter likevel at det kan bli spetakkel om noen brenner Koranen. Det kommer av at mange muslimer, men langt fra alle, ikke har tatt til seg at de lever i Norge, ikke i Pakistan. De har ikke tatt skikken dit de kommer. Trusler om aksjoner kan meget vel lede til inngrep fra politiet ut fra frykt for voldelige motaksjoner.

Det vil være en uakseptabel begrunnelse og innebære at hatefulle muslimers premisser blir godtatt: at frykt for voldelige aksjoner prioriteres foran ytringsfriheten. Det vil bety at myndighetene kapitulerer ved å godta at vold nytter. Aksjonister kan presse frem en situasjon hvor fullt lovlige ytringer og handlinger blir undertrykt.

Vi frykter derfor at siste ord ikke er sagt. Ytringsfriheten er allerede under press. I samfunnsdebatten kommer det knapt noe innlegg på trykk i avisene hvis det stilles innvandringskritiske spørsmål. Og vi vil gjerne utfordre leserne til å tenke etter om når de i avisene sist så et leserinnlegg som målbar noe annet i klimadebatten enn det som myndighetene og statsfinansierte organisasjoner har autorisert.

Norge utvikler seg mer og mer i retning av et samfunn hvor ytringsfriheten blir en rett bare for de rettroende.

Les også