Kommentar

Noen ganger griper nyhetene over i hverandre på måter som er litt overraskende. En NTB-melding sent onsdag kveld kunne opplyse at utgående EU-president Donald Tusk tar over som leder for EPP-gruppen av «konservative» folkepartier i EU-parlamentet. I den forbindelse forkynte Tusk:

– Ikke under noen omstendigheter kan vi overgi sfæren av sikkerhet og orden til politiske populister, manipulatorer og autokrater, som leder folk til å tro at frihet ikke kan forenes med sikkerhet, sa Tusk.

Uttalelsen er pussig, for sikkerhet er en forutsetning for frihet, så hvem er det som tror de to ikke kan forenes? Adressen for uttalelsen er visstnok folk som Ungarns statsminister Viktor Orbán, som leder et land hvor fraværet av aggressive muslimske parallellsamfunn bidrar til former for både frihet og sikkerhet vi ikke lenger er vant til i Vest-Europa.

Leder for Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) Lars Thorsen føres bort av politiet i håndjern under demonstrasjonen på Torvet i Kristiansand den 16. november 2019. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB scanpix.

Med politiets håndtering av SIANs demonstrasjon i Kristiansand sist lørdag ser vi derimot at norsk politi nå er villig til å ofre friheten for å oppnå en slags sikkerhet:

– Det er riktig at PST de siste månedene har vært bekymret for konsekvensene en koranbrenning kan ha. Vi ser på det som en triggerhendelse til voldelige aksjoner, og har gitt en beskrivelse av situasjonen til politiet, sier seniorrådgiver Martin Bernsen i Politiets sikkerhetstjeneste.

Det Bernsen her meddeler uten å si det rett ut, er at de nidkjære muslimene i Norge nå er blitt så mange at de utgjør et sikkerhetsproblem, og at vi derfor ikke må provosere dem. Det er ensbetydende med å si at det er all grunn til å være redd for muslimer som er hevnlystne på en brent korans vegne.

Bare så synd at norsk politi etterstreber en slags sikkerhet ved å håndheve islams lov.

I et normalt land ville denne sikkerhetstrusselen fra muslimers side ha blitt motarbeidet fra myndighetenes side med infiltrasjon og overvåkning for å identifisere koranbataljonens frontfigurer, og med en ideologisk konfrontasjon der man vil ha seg frabedt krav om spesialbehandling av islam.

Men vi er ikke lenger noe normalt land. I stedet ser vi derfor det motsatte: Den underkastede politidirektør og tidligere PST-sjef Benedicte Bjørnland finner i stedet et rettslig grunnlag for å beskytte koranbataljonen:

– Det å skjende koranen vil kunne være, i en gitt kontekst, brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer, sier Bjørnland.

Denne loven er ikke særlig gjennomtenkt, og fungerer som Nina Hjerpset-Østlie påpeker i praksis som en blasfemiparagraf.

Men paragrafen presiserer i det minste at det med en «diskriminerende eller hatefull ytring» menes å «true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen» på grunn av for eksempel deres religion.

Hvem er denne «noen» Bjørnland tenker på her? Det er åpenbart ikke noe individ, siden adressen for SIANs aksjon var en koran. Tenker de på alle som blir krenket av en brent koran? Er det noen av disse som er personlig truet av SIAN? Neppe. Eller tenker de kanskje på alle muslimer, under den antagelse at alle muslimer er koraner på to ben som føler seg personlig brent av aksjonen?

Det politiet her legger for dagen, er en form for dobbelttenkning som ikke er mulig å leve med for mennesker som er logisk skrudd sammen. Bernsen kommuniserer at det er grunn til å være redd for muslimene, mens Bjørnland antyder at muslimene har grunn til å være redde, og derfor må beskyttes.

Vi er i ferd med å få et skuespill der norske myndigheter later som om de må beskytte det de fremstiller som en sårbar gruppe, men som egentlig er farlig.

Vår egen godhet brukes som instrument for vår egen undertrykkelse. Er det ikke en fin offentlig atmosfære vi har fått?

Parallellen mellom SIAN og Tommy Robinson er like klar som parallellen mellom Norge og Storbritannia. Heller ikke hos vår nabo over Nordsjøen klarer de å håndtere sameksistensen mellom muslimer og den opprinnelige befolkningen.

Når skikkelser som Robinson blir kansellert fra offentligheten, handler det om at britiske myndigheter, som også er redde for islam, er enda reddere for sin egen befolkning. De frykter at islambegeret en dag renner over, og at resultatet blir en massiv forfølgelse av muslimer. Derfor tenker de at det er best å kvele en skikkelse som har erklært islam ideologisk krig.

Det er veldig dumt resonnert, for på den måten risikerer de å demme opp for enda mer av den innfødte aggresjonen de frykter.

I Europa skal ideer brytes fritt, slik at den beste ideen vinner. Islam er en forferdelig dårlig idé, og vinner bare hvis ideer ikke brytes fritt.

Det går en linje fra Rushdie-saken fra 1988 via karikatursaken i 2005–06 og til dagens situasjon. Underveis er stadig mer av friheten tapt, og sikkerheten med den.

En rød tråd gjennom denne historien er den manglende ideologiske konfrontasjonen med kravet fra ayatollah Khomeini om universell gyldighet av islams lov. Han lo visstnok ikke så ofte, men kanskje han ville ha ledd hvis han hadde sett at Norges politidirektør gjør jobben for ham.

 

Forhåndsbestill Samuel P. Huntingtons «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» til 149 kroner her!





Les også