Kommentar

Hadia Tajik (A) under trontaledebatten. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Netthets er det største ytringsfrihetsproblemet i Norge i dag, mener i Amnesty i Norge. Organisasjonen signaliserte tidligere i år en offensiv med sikte på å bli kvitt netthets da de presenterte 21 forslag for å stagge hatefulle ytringer på nett.

Blant forslagene er å utvide redaktøransvaret til å gjelde ledere av diskusjonsgrupper på Facebook og gjøre dem straffansvarlig hvis de ved grov og bevisst skjødesløshet unnlater å fjerne hatefulle ytringer fra sine nettsider. Et annet forslage er å gi kjønn et vern mot hatefulle ytringer i henhold til § 185 i Straffeloven. Hele åtte av forslagene er tiltak som skal styrke politiets innsats mot slike ytringer.

Amnesty går også inn for å opprette et hjelpeapparat for politikere som utsettes for netthat, opplysning om netthets skal inn på læreplanen i grunnskolen, og den statlige mediestøtten skal brukes for å støtte såkalt redaksjonell innovasjon mot hatprat på nettet. I samme åndedrag går organisasjonen inn for å nedsette en ny ytringsfrihetskommisjon som skal vurdere ytringsfriheten i forhold til de nye nettmediene, noe som ikke var tema da den forrige kommisjonen la fram sin utredning på slutten av 1990-tallet.

Amnesty er selvsagt ikke alene om å bry seg om ytringsfriheten. Før kommunevalget i høst foreslo Arbeiderpartiet at politiet skal få adgang til å bøtelegge folk som snakker stygt om og sverter andre med hatefulle ytringer på Facebook. Ifølge forslaget skal man bare kunne sende politiet en skjermdump med hatprat for at politiet skal kunne gi ei bot på samme måte som trafikkpolitiet  (UP)  gir folk trafikkbøter for å bryte fartsgrensene på landets veier.

Det har også vært lagt et press på Regjeringen fra politiske aktører, som SV og LO, for å få utarbeidet en handlingsplan mot det de kaller islamofobi. Og regjeringen hadde tydeligvis mer enn lånt øre til forslaget da kulturminister Trine Skei Grande i august erklærte at handlingsplanen mot muslimhat skal være klar før nyttår. Mange oppfatter de to begrepene som tilnærmet synonyme og slik vil det trolig fungere i praksis.

Vi ser med andre ord en sterk satsing fra det politiske og sivile etablissementet for å komme de mener er en demokratitruende utvikling i møte. Men implikasjonene av disse forslagene, som er ment å styrke ytringsfriheten og demokratiet, er det motsatte. Forslagene vil nemlig begrense ytringsrommet i samfunnet og følgelig bety en svekkelse av demokratiet. Det som av forslagsstillerne oppfattes som en styrking av demokratiet og ytringsfriheten, vil svekke ytringsfriheten og demokratiet og videreutvikle totalitære tendenser som man observerer også i vestlige stater.

Tiltak som begrenser ytringsfrihetsrommet, anses altså som en utvidelse av ytringsfriheten. Dette minner mistenkelig om nytalen i George Orwells roman, ”1984”, om et totalitært samfunn der begreper som frihet og demokrati er snudd på hodet, en snuoperasjon som også er på gang i dagens Norge. At verden slik stilles på hodet, er blitt det normale i et samfunn der den politiske korrektheten nærmest er enerådende, der motstanden mot politisk ukorrekt kritikk øker, og der det offentlige menings- og konformitetspresset bringer samfunnet stadig mer i retning av totalitære tilstander.

Å protestere mot begrensninger av folks rett til å ha meninger om alt og alle, blir av det meningselitære etablissementet definert som alarmisme, rasisme og en trussel mot likhet og demokrati. Ved hjelp av slike politisk korrekte prokuratorknep og lover, som paragraf 185 i Straffeloven, er netthets gjort til samtidens alvorligste trussel mot demokratiet, en offentlig vrangforestilling som bør gås nærmere etter sømmene.

Skremmes bort fra politikken?

En viktig begrunnelse for etablissementets satsning mot hatefulle ytringer, er at slike ytringer skremmer folk fra å delta i den politiske debatten. Folk, og ikke minst, politikere, blir redde av hatefulle ytringer og trekker seg tilbake fra eller lar være å engasjere seg i politikken. Til støtte og belegg for skremselsvirkningen av hatefulle ytringer, trekker man fram et par meningsmålinger som er gjort tidligere i år, blant annet fra organisasjonen No hate og av Ipsos (Hat og trusler mot folkevalgte) laget for KS (kommunesektorens organisasjon), som ser ut til å være den mest vederheftige og profesjonelle av disse undersøkelsene.

Studien fra Ipsos viser at 4 av 10 av de spurte politikerne har vært utsatt for hatefulle ytringer og trusler. Det er tre ganger så mange som har vært utsatt for hatefulle ytringer enn de som har vært utsatt for trusler.  Unge politikere, politikere i Nord-Norge og Frp’ere er mer utsatt for hatefulle ytringer og trusler enn andre politikere. Hatefulle ytringer og trusler blir satt fram gjennom indirekte kontakt, dvs. gjennom telefon, sosiale medier, internett og brev, og direkte kontakt på jobb, hjemme, på offentlig sted og på politiske møter og arrangementer. Hatefulle ytringer gjennom indirekte kontakt er det som er vanligst. De fleste politikerne oppgir fronting av enkeltsaker og partitilhørighet som utgangspunkt for hets og trusler. 18 % sier de er blitt skremt av ytringer og trusler.

Hets og trusler kan føre til at politikere endrer atferd og endrer mening om politiske tiltak, og  37 % av de spurte sier de har endret atferd. 52 prosent sier at de har vurdert å slutte i politikken, mens 15 % sier de har bestemt seg for å slutte. Hvor mange som faktisk har sluttet i politikken, sier undersøkelsen til Ipsos ikke noe om, all den stund det bare er aktive politikere som er spurt og som sier de har bestemt seg for å slutte, ikke om de har sluttet. En ting hva man sier, en annen hva man gjør. At man ikke har tall for hvor mange som faktisk har sluttet i politikken på grunn av hatefulle ytringer, er en svakhet ved rapporten fordi dette er et viktig parameter når man skal kartlegge faktisk atferd på grunn av hets og trusler.  Da mediene i vår hadde oppslag om undersøkelsen, ble det i mange medier utlagt som om 15 prosent faktisk hadde sluttet, noe som ikke er riktig. Undersøkelsen viser for øvrig at det er 14 prosent som har politianmeldt hets og trusler, mens 18 % har vurdert å gjøre det.

De gjengitte prosentandelene i undersøkelsene er gjennomgående høye, nok høyere enn hva man kunne tenke seg på forhånd. Det er flere årsaker til de høye tallene uten at det her skal gis noen detaljert fortolkning av undersøkelsens resultater. En årsak til de høye prosentandelene ligger i utformingen av spørsmålene og i de definisjonene som Ipsos har lagt til grunn for utspørringen.

I rapporten fra Ipsos slås det fast et det ikke finnes noen universell definisjon av hatefulle ytringer. Det vises til at det ikke er enighet om hvordan den såkalte rasismeparagrafen (§ 185 i Straffeloven) skal forstås juridisk. Ipsos har lagt til grunn Likestillings- og diskrimineringsombudets normative forståelse av hatefulle ytringer i undersøkelsen fordi den, etter Ipsos sin mening, bedre fanger opp de sosiale, kulturelle og psykologiske sidene ved fenomenet. Det er under 5 % av de spurte som sier at de er blitt utsatt for hatefulle ytringer og trusler på grunn av de gruppeidentitetene som er angitt i § 185. Rase, etnisk tilhørighet, religion, livssyn, seksualitet og funksjonshemninger betyr med andre ord lite når lokalpolitikere i Norge utsettes for hets og trusler.

Uten at undersøkelsen spesifikt tar opp spørsmålet, ser det ut som om at det først og fremst er lokalpolitiske spørsmål som gjør at folk kommer i harnisk og forbanner politikere med skjellsord og mer eller mindre dulgte trusler på nettet og andre steder. Det er altså spørsmål om nedlegging av skoler, sykehus, utflagging av offentlige tjenester og høye bompengeavgifter som gjør folk så forbannet at de ber politikere ryke og reise og dra lenger enn dit pepperen gror.

Og de høye prosenttallene for hets og trusler må ses i sammenheng med den kommune-, fylkes- og tjenestesentraliseringen som har vært kjørt fram av den sittende regjeringen i de siste årene. Vi står nok her ved hovedforklaring på de høye prosentandelene av politikere som har vært utsatte for hets og trusler. Et illustrerende eksempel på dette er ordføreren i Vågsøy i Sogn og Fjordane, Kristin Maurstad, som ble sykmeldt etter opprivende stridigheter om kommunesammenslåing og skolenedlegging. Det er også det eneste tilfelle av ”politisk” sjukemelding etter hets som har vært mulig å spore opp i databasen Retriever fra de siste årene.

Politikere som har ”lagt inn årene” etter hets og trusler, har det ikke vært mulig å spore opp et eneste tilfelle av. Men det kan jo skyldes undertegnendes mangel på oppfinnsomhet og begrensninger når det gjelder nettsøk. Likevel er det grunnlag for å si at vi befinner oss i mytenes verden når hersker en forestilling om at politikere slutter på grunn av hets og trusler, en myteskaping der organisasjoner som Amnesty, No hate og mediene har vært sentrale, og der mediene selvsagt har vært med på å fyre opp under mytespredningen, blant annet ved å ikke kunne lese forskningsrapporter på en skikkelig måte.

Tre «klassiske» rettssaker

Amnesty er ikke bare en debatt-skapende aktør i det norske samfunnet, men en tung politisk aktør for å få gjennomslag for sine politiske idealer, idealer som er forankret i den politisk korrekte venstresiden. Organisasjonen er en av de sivile tungvekterne i kampen for å opprettholde og utvide den politisk korrekte meningskontrollen som i dag er den førende ideologien i kongeriket. Og rollen som partipolitisk aktivist og aktør er ikke noe man i organisasjonen legger skjul på.

Amnesty’s kommunikasjonsleder, Sindre Stranden Tollefsen, gikk for eksempel i september ut i Dagsavisen og påpekte at statsråd Sylvi Listhaug er en politiker som i særlig grad er ansvarlig for netthets. Det er et ansvar hun har fordi hun kommer med nedsettende karakteristikker og mistenkeliggjøring av store folkegrupper gjennom uttalelser og utspill i mediene.  Det var særlig uttalelser om båtmigrantene på Middelhavet som Stranden Tollefsen mente var ”ekstra polariserende og som bensin på bålet”. Og en spørreundersøkelse som organisasjonen har fått gjennomført av Respons Analyse, viser at 70 % mener det er blitt et hardere debattklima i sosiale medier siden 2015:

-Det som går igjen, er hets av islam og muslimer. Det burde alarmere politikerne og få  dem til å iverksette nye tiltak for å verne samfunnsdebattantene, sa Stranden Tollefsen, uten å nevne om vernet skal gjelde alle eller bare noen av samfunnsdebattantene. Listhaug måtte, som kjent, gå av som statsråd etter at hun på Facebook beskyldte Ap for å ta mer hensyn til terrorister da partiet gikk mot forslaget om å ta statsborgerskapet fra terrorister med dobbelt statsborgerskap. På den andre siden ble Venstre-politiker Abid Raja nærmest en folkehelt da han karakteriserte Listhaugs uttalelser om snikislamisering og båtmigranter, som brune (nazistiske).

En av de Ap-politikerne som i sommer frontet forslaget om at politiet skal kunne bøtelegge folk på nettet som sprer hatefulle ytringer på samme måte som de bøtelegger trafikkforseelser, var Ap’s nestleder Hadia Tajik. Hun er kanskje den politikeren i Norge som har vært utgangspunkt for flest dommer i henhold til Straffelovens § 185, den såkalte rasismeparagrafen.

I 2016 ble en mann i 60-årene fra Sør-Helgeland i Brønnøy tingrett dømt til 16 dagers fengsel og ei bot på 10.000 kroner for på Facebook å ha kommentert et NRK-oppslag der han skrev at: ”Jeg vil ha henne skutt. Skuddpremie utbetales om jeg får griseørene hennes tilsendt. Skal koke muslimsuppe på dem.”

I 2017 fikk en 57 år gammel mann, som tidligere var dømt for hatefulle ytringer, 30 dagers ubetinget fengsel for på Facebook å ha skrevet om Tajik og AUF’nestleder, Mani Hussaini: ”Og to av de som ikke er norske engang: hu en pakistansk terrorist og han iraner som tror han er en norsk Ape”. Sør-Østerdal tingrett kom til at mannen hånte politikernes etniske bakgrunn, og at ytringen var diskriminerende.

I januar i år ble en 62 år gammel mann fra Trøndelag dømt til 18 dagers betinget fengsel og ei bot på 5.000 kroner for på Facebook å ha skrevet om Tajik at: ”Måtte du råtne i helvete din drittkjerring. Hun er og blir muslimsk. Vil hun rette våpen mot sine muslimske brødre eller skyte på oss om vi kommer i konflikt med folket hennes. Før driten til giljotinen, ær drar gledelig i snoren så øksen faller”. -Uttalelsene er utelukkende hatfremmende og hån framsatt på grunn av en annens religion, heter det i dommen fra Inntrøndelag tingrett.

Disse eksemplene viser strafferettslige følger av § 185 og er en god illustrasjon av den norske rettsvirkeligheten som paragrafen har vært med på å skape. Hvis lignende uttalelser hadde falt om norske politikere, ville det ikke vært grunnlag for en rettssak, fordi nordmenn ikke trenger slik beskyttelse. For folk flest og for vanlig folkevett er disse uttalelsene om Tajik så tåpelige og usaklige at man i beste fall tar dem som dårlig spøk, og slett ikke på alvor, men det gjør altså norsk rett. Disse ”hatefulle” ytringene kan best forstås som følelsesmessige utslag av forbannelse og sinne, noe som ofte er grunnlag for folkelig, verbal oppfinnsomhet for å karakterisere samfunnsautoriteter. Ingen av de tre straffedømte erkjente, så vidt det vites, straffskyld. Det tilsier at de ikke har forstått ytringene sine på samme måte som retten, men at de har sett på dem som en protest med en språklig form som de har prøvd å gi et fordømmende, vittig, retorisk og karnevalistisk preg.

I dagens krenkelsessamfunn, der bare politisk ukorrekte kan krenkes ved for eksempel å kalle dem nazister og rasister, og der de andre ikke skal lide verken verbal eller fysisk overlast, blir altså slike uttrykk for sinne, folkevittighet og forbannelse straffet med tukthus og bøter. Mens en kvinnelig pensjonist på 70 år blir dømt for å ha kalt den muslimske aktivisten Sumaya Jirde Ali for en kakerlakk, kan advokat Jo Wessel-Aas bekymringsløst kalle leserne av nettstedet Resett for kloakkrotter.

Og det er ingen som løper noen strafferisiko ved å kalle redaksjonene i document.noresett.no og rights.no for fascister, nazister og islamofobe rasister. Dette burde ”normalt” føre til tanker om hva slags samfunn den politiske korrektheten egentlig etterstreber og refleksjoner over hva som er følgene av etablissementets engasjement for å luke bort det de anser for å være uønskede tanker og meninger.

For det er dette saken dreier seg om, å luke bort folkelig sinne, følelser, språk og aggresjon, uønskede tanker og ukorrekte meninger, og å begrense meningsuniverset og meningsmangfoldet, slik at man i det fjerne øyner politistaten, antitesen til det borgerlige demokratiet som de politisk korrekte så gjerne vil forsvare og hegne om, men som de ytringsfrihetsmessig et i ferd med å kjøre i grøfta.

Absurditeter i Alstahaug tingrett

De tre nevnte rettssakene, med Hadia Tajik som fornærmet, har sine mer eller mindre absurde sider, men disse sakenes absurditeter blir nærmest som intet å regne sammenlignet med det som utspant seg for et par år siden i Alstahaug tingrett i Nordland. I sin nidkjærhet etter å få ta i bruk § 185, kunne politi og rettsvesen, etter tre rettssaker, endelig få en mann i slutten av 50-årene dømt til 14 dagers fengsel for å ha kalt en afrikansk tenåring for forbanna svarting som burde skytes fordi tenåringen ikke ville drikke av alkoholen som han ble tilbudt i er venterom på kaien i Sandnessjøen.

Saken kom opp for retten første gang som en enkel tilståelsessak, siden tiltalte ikke ville bestride det som faktisk hadde skjedd. Men da den tiltalte ikke erkjente straffskyld, måtte rettssaken foregå på vanlig måte med hovedforhandling.

Under rettsmøtet ble det klart at den fornærmede i saken ikke var til stede, at det var en helt annen person enn fornærmede som satt i vitneboksen. Det satt ingen afrikansk 17-åring i vitneboksen, men en utlending i trettiårene. Da han beskrev tiltalte som en vennlig mann som hadde tilbudt ham penger og alkohol i venterommet, skjønte man i retten at det var feil mann og ikke fornærmede som vitnet. Rettssaken ble øyeblikkelig avbrutt, og det måtte altså en tredje rettssak til før tiltalte ble dømt, men også da uten fornærmede i saken til stede.

Han var forsvunnet, og politiet visste ikke hvor og hvem han var. Den tiltaltes forsvarer kalte rettssaken en farse og politiarbeidet et havari, mens påtaleansvarlig for politiet på Helgeland sa at denne typen atferd er et samfunnsproblem med store mørketall, som det er viktig å få dømt og belyst i mediene. Aktor i saken, Jalal Khan (sic) sa til VG at selv om fornærmede i en slik sak ikke ønsker kontakt med politiet, og selv om folk hører hatefulle ytringer om noen de ikke kjenner, så kan den som kommer med slike ytringer, dømmes. Slike straffbare situasjoner kan oppstå der hvor mange er samlet, for eksempel på buss eller trikk, påpekte han.

Saken i Alstahaug tingrett vitner om at politiet og påtalemyndigheten i sin geskjeftige iver etter å få dømt utøvere av såkalte hatefulle utsagn, er villig til å strekke seg opp mot, og kanskje endog ut over lovens grenser. En full rettssak med hovedforhandling uten fornærmede til stede og uten at fornærmede er avhørt, er ikke i samsvar med reglene for god rettsførsel her i landet.

Med en våken og oppegående advokat som forsvarer, burde denne siden av rettsaken blitt anket til en høyere rettsinstans for å få en prosessrettslig avklaring. Så vidt undertegnede vet, var heller ikke Hadia Tajik som fornærmet til stede i de tre rettssakene som gjaldt krenkelse av henne. Siden bevisene i disse rettssakene var så klare (Facebook-sider)  var vel ikke hennes nærvær påkrevd, men det etterlater likevel et inntrykk av slike saker som en form for standrett. Hvordan det skal bli etter et Riksadvokaten i vår ga uttrykkelig beskjed om at politi og påtalemyndighet skal prioritere etterforskning av hatefulle ytringer etter § 185, kan man jo spørre seg om.

Handlingsplan

Det bør være håp om at rettssaken i Alstahaug tingrett forblir et engangstilfelle. Men om etablissementet får igjennom de lovforslagene og tiltakene som er lagt fram i ”kampen” mot hets og stygge uttalelser på nettet, så kan man nok vente seg flere rettslige absurditeter. I Storbritannia, hvor lovene mot hatefulle ytringer og krenkelser er kommet lengre enn i Norge, skal det bare i London være 900 politifolk som jobber med slike saker. Der kan man, ifølge et oppslag på resett.no i fjor, bli anmeldt for å ha sett på noen på en rasistisk måte. En hvit mann kan risikere å bli anklaget for å røyke på en rasistisk måte, og en hund er blitt anklaget for rasisme etter å ha gjort fra seg utenfor feil hus.

Ifølge professor i historie ved NTNU i Trondheim, George Chabert, er det i Frankrike over 400 lover som begrenser det som kan sies i offentligheten. I 2018 kom det en lov som forbyr ”fake news”, og i sommer kom en lov som forbyr ”antimuslimske” uttalelser og ”homofobi” og et par andre ”fobier.

Chabert advarer Norge mot å følge i de franske sporene ved å vedta en handlingsplan mot islamofobi. Før man vet ordet av det, kan det bli straffbart å komme med kritikk av de demografiske og sosiale endringene som Norge har gjennomgått gjennom de siste tiårene, skrev han i Adresseavisen 1. oktober.

Og i forlengelsen av denne advarselen kan man vel si at det er nettopp dette de politiske og kulturelle elitene legger opp til med den politikken de har ført og de føringene de nå legger for framtiden.

Når det gjelder den norske handlingsplanen mot muslimhat og høyre-ekstremisme, kan man jo spørre seg når det kommer en handlingsplan mot radikale muslimer og islamisme?  Men spørsmålet er ikke en gang verdt å stille. For hva man i etablissementet anser som den store faren, går for eksempel fram av forslaget om en handlingsplan mot islamofobi som SV la fram for Stortinget i vår. Der heter det at det må opprettes varslingstjenester for hatkriminalitet (islamofobi) og bekymringsmeldere om radikalisering (radikal islam). Radikal islam er for syns skyldt tatt med, virker det som, men i slike tilfeller trengs det bare bekymringsmeldinger og ikke en offentlig varslingstjeneste.

Med § 185 og den rettslige presedens som er skapt på ytringsfrihetsområdet, har man befestet en samfunnsorden der det er forskjellige standarder for ulike grupper i samfunnet. Tilhører man etniske, religiøse, livssynsmessige, seksuelle eller funksjonshemmede minoriteter, har man et ekstra rettsvern, noe som er i strid med prinsippet om likhet for loven. Når man skjermer minoriteter ved å stemple kritikk av dem som rasisme, nazisme osv. har man på en måte innført et slags minoritetenes diktatur. Men det er ikke bare spørsmål om å skjerme noen framfor andre, det er også spørsmål om å hindre bestemte grupper og personer i å uttrykke sine meninger i samsvar med Grunnlovens § 100 og §101. Det er slikt partiet Rødt og deres ideologiske stormtropper driver med når de aksjonerer mot torgmøter til en organisasjon som SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), som på Hamar tidligere i høst, da partiet anmeldte en fredelig demonstrasjon for hatkriminalitet og også anmeldte politiet for å ha forholdt seg passivt under møtet.

Den doble standarden som er skapt (en lov for Tor og en for Loke), gjennomsyrer hele samfunnet, også kravet til leserinnlegg i en avis som VG. Da undertegnede i september sendte et debattinnlegg til VG og etter en del purringer fikk svar, var beskjeden at jeg måtte legge ved en kildeliste som dokumentasjon av påstandene i innlegget og kappe det ned til 2.000 tegn. Å legge ved en kildeliste, var overhodet ikke noe problem. Det var verre å få innlegget ned til 2.000 tegn. Når det ble et krav til leserinnlegg å legge ved en kildeliste, vet ikke jeg, men det er første gang jeg har opplevd at et slikt krav stilles til debattinnlegg i avisene. I tillegg til personlige idiosynkrasier hos debattredaktøren hadde dette selvsagt noe å gjøre med meningsinnholdet i artikkelen som var et svært kort svar på påstanden fra Amnesty om at netthets er det største ytringsfrihetsproblemet i Norge og en begrunnelse på hvorfor § 185 må fjernes fra Straffeloven.

Barnebok-sensur

I Norge er antennene hos de politisk korrekte, rettet mot det de oppfatter som rasisme, blitt så store og forgreinede at de også ser ut til å ha vokst inn i hodene på deler av  i innvandrerbefolkningen og skapt misforståelser om hva ytringsfrihet er for noe. Tidligere i høst klaget legen Mina Adampour barneboka ”Sitronlemonaden” inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet for rasisme. I NRK-Dagsrevyen framstod hun som lamslått av at denne typen tekst kan være pensum for skolebarn. Det var særlig mora til hovedpersonen i boka som, etter Adampours mening, ble utsatt for den ”hvite” rasismen, når forfatteren beskriver hvordan sønnen synes det er ugreit at mora bruker hijab.

Og det har Adampour  tydeligvis fått gjennomslag for, siden setningen om hijab er fjernet i det nye opplaget av boka. Det er ikke vanskelig å tolke klagen som et forsøk på å få fjernet og inndratt boka, noe som førte til en reaksjon fra lederen av Litteraturutvalget i Norsk PEN, Dag Larsen. Han påpekte at ytringsfriheten i barnelitteraturen er presset fra mange hold. I land som Kina og Russland er det statlig sensur av barnebøker, mens det i USA er foreldre og interessegrupper som fører kampanjer for å få bort bøker fra biblioteker og bokhandler, noe som også har bredt seg til Skandinavia.

I tillegg til en manglende forståelse av hva ytringsfrihet er for noe, er det forsøket på å stemple realistiske beskrivelser av hverdagsliv som rasistiske, som er skremmende ved reaksjonen til Adampour. Hvis man skulle følge en slik tankegang, ville det knapt vært mulig å åpne kjeften uten fare for å bli hanket inn av politi og påtalemyndigheter. Og det er egentlig det som er forståelsen til aktivistene på venstresiden, nemlig at de vestlige samfunnene er dypt rasistiske og styrt av et hvitt patriarkat som må bort dersom det skal være mulig for Adampour og hennes likesinnede å ha meninger her i landet.

Fra utlandet hører man stadig om stansing av bokutgivelser av kjente fagfolk fordi bøkene inneholder krenkelser av personer og grupper. Såkalt scenenekt er blitt en dagligdags sak på universiteter i den angloamerikanske verden. Den verdenskjente psykologen Jordan Peterson er i interne Google-dokumenter definert som nazist, noe som får negative følger for ham som foreleser og foredragsholder verden rundt. Nylig ble det kjent at ansatte i en kino i Toronto i Canada ikke likte den nye filmen om Petersen, og filmen ble følgelig tatt av plakaten. Med slike historier klistret til seg får han avbud på avtaler om å holde foredrag og forelesninger rundt omkring. Og det neste blir kanskje at han blir kippet ut av sitt eget universitet? Facebook har ansatt tusenvis av moderatorer som skal luke vekk hatefullt prat fra sine sider. Stortingspolitikere Per-Willy Amundsen fikk for ikke så lenge siden, slettet en Facebook-side etter at han hadde foreslått å gi den britiske anti-islam-aktivisten Tommy Robinson asyl i Norge fordi Amundsen mener Storbritannia har sviktet ytringsfriheten.

I staten New York i USA risikerer man en bot på 250.000 dollar dersom man kaller en ulovlig innvandrer for ”illegal alien, kunne man nylig lese på nettstedet Document. Eksemplene på at ytringsrommet i den vestlige verden stadig begrenses, er legio, og med alle de foreslåtte tiltakene ”for” ytringsfriheten kommer nok ”bølgen” også til å vaske over Norge.  Og en forsmak på det som kommer, kan være historien om Øyvind Eikrem ved NTNU i Trondheim som lot seg intervjue i forbindelse med drap i ”barneasylantmiljøet” i Trondheim.

Den venstrevridde ”asylantforskeren” Berit Berg rapporterte saken til Eikrems instituttledelse der han måtte stå skolerett, et av de verste inngrep i den akademiske friheten her til lands på lang tid, ifølge professor Kristian Gundersen.

Det er ikke tåpelige, usaklige og nedsettende uttalelser på nettet som representerer trusselen mot ytringsfriheten og demokratiet i Norge, men den organiserte venstresiden som med sin anti-intellektualisme og sin emosjonelle prinsippløshet burde få alarmen til å gå. Det er  dobbelstandarden på ytringsfrihetsområdet innført av det politisk korrekte etablissementet og deres stormtropper på den ekstreme venstrefløyen som er den største trusselen mot det borgelige samfunnets kjerneverdier. Det er venstresiden som mest iherdig kjemper for få bøtelagt og fengslet sine meningsmotstandere, fordi de mener å se fascismens framvekst i kritikere av islam og usakligheter på nettet.

Og venstresiden tar fatalt feil når de går til angrep mot vanlige folk som i sinne og forbannelse ikke kan eller vil formulere seg ”dannet” nok, og som i følelsesladde utbrudd og forbannelse kaller politikere for dumme kjerringer som burde sendes i galgen. Det er ikke disse folkene som er trusselen.

Trusselen kommer fra store selskaper som Facebook og Google, fra etablissementets statsfinansierte partier og deres allierte og hopen av statsfinansierte og venstreradikalt infiserte NGO’er som mener de forvalter den sanne moral. Det er de som i sin uendelige toleranse overfor andre religioner enn kristendommen, andre kulturer enn de vestlige, andre etnisiteter enn de europeiske og andre seksualiteter enn den heteroseksuelle og som i forakt for sine egne tradisjoner og egen bakgrunn er i ferd med å kjøre den norske ytringsfrihetsskuta på grunn.

 

 

Kjøp Mesteren og Margarite av Michail Bulgakov fra Document Forlag her.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.