Kommentar

Selvsensur av egne meninger er så utbredt i den norske befolkningen at det svekker demokratiet. Det er den viktigste oppsummeringen man kan gjøre av rapporten ”Status for ytringsfriheten i Norge” fra Institutt for samfunnsforskning og Fritt Ord. Ytringsfrihetsforskerne knytter den utbredte selvsensuren i befolkningen til frykt for reaksjoner og sanksjoner fra andre, noe som hindrer folk å gi uttrykk for egne meninger og skremmer dem bort fra å delta i det offentlige ordskiftet. Resultatet av denne meningssensuren er blant annet at enkelte temaer forblir udrøftet og dermed mindre belyst enn nødvendig, går det fram av rapporten, uten at det blir klargjort hvilke temaer som risikerer å forbli udrøftet i den norske offentligheten.

En av rapportens tabeller viser at folk i stor grad unnlater å si sin mening i saker som er viktige for dem. De meningsarenaene det her er snakk om, er i heimen, på arbeidsplassen, på nettet og i sosiale medier. De sterkeste ”meningshindrene” er frykten for å bli oppfattet som mobber, frykten for å såre folk man bryr seg om og frykten for å bli oppfattet som rasistisk. Mens det for eksempel bare er 5 prosent som sier at de på nettet er villig til å gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som rasistiske, er det 51 prosent som ikke vil gi uttrykk for slike meninger på noen av arenaene.  Grunnen til tausheten er altså frykt for reaksjoner og andre forbehold som forskerne velger å kalle selvbegrensning, en evfemisme for selvsensur, et begrep som ikke egner seg så godt i en beskrivelse av ”verdens beste demokrati”.

En annen tabell i rapporten viser hvor mange som godtar nedsettende ytringer om religion og om bestemte religioner som islam og kristendom og om grupper som innvandrere, homofile og politikere. I tillegg til de fire arenaene som er nevnt foran, har man i denne undersøkelsen ført opp to tilleggsarenaer, nyhetsmedier og kunst, hvor folk kan eller ikke kan uttrykke seg nedsettende om de nevnte gruppene. Tabellen viser at folk er minst villig til å uttale seg nedsettende om homofile og muslimer. Henholdsvis 71 og 61 prosent er ikke villige til å si noe nedsettende om disse to gruppene på noen av de nevnte arenaene, mens det er henholdsvis 7,7 og 9,3 prosent som kan tenke seg å komme med nedsettende uttalelser om dem i sosiale medier.

De to tabellene gir grunn til å reflektere over hva ytringsfrihetsforskerne egentlig har undersøkt. Er det noe godt mål på ytringsfriheten i det norske samfunnet å finne ut hvor mange som er villig til å uttale seg nedsettende om muslimer og homofile?  Eller om det er viktig for ytringsfriheten at folk kan gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som rasistiske?

Ord og begreper som ”nedsettende” og ”rasistisk” tilfredsstiller neppe kravet til  operasjonalisering (konkretisering) som er nødvendig i spørreundersøkelser. Og definisjonene av begrepene som er brukt i undersøkelsene, er overlatt til dem som har blitt spurt, respondentene. Selv om det i det meningskonforme, norske samfunnet for eksempel er en ganske standardisert forståelse av et begrep som rasisme, er begrepets mening ikke entydig.  Og Fafo-forsker Jon Rogstad virker litt plaget av metodologiske anfektelser når han i sin artikkel om religionsfrihet og ytringsfrihet lurer på om ordet «hån» i en av spørreundersøkelsene har virket inn på hva respondentene har svart. Lars Gule og Olav Elgvin har forøvrig vært konsulenter for Rogstad, to personer som med et ståpunkt på venstresiden har engasjert seg sterk og misjonerende i den norske samfunnsdebatten. Det er ikke kritikkverdig  i seg selv, men det kan gi signaler om budskapet bak «forskningen» til Rognes og kanskje også hans kolleger.

Med en slik mangel på entydighet, som er nevnt foran, risikerte man at noen av respondentene har svart på et ”annet” spørsmål enn det forskerne mente å stille. I en av artiklene i rapporten skriver Kari Steen-Johnsen og Bernard Enjolras at man kanskje kunne ha anvendt begrepet ”kritisk” i stedet for nedsettende. Men uten en operasjonalisering ville også bruk av ”kritisk” vært problematisk. Og en slags innrømmelse av problemene gir de to forskerne når de skriver at spørsmålenes abstrakte karakter gjør at undersøkelsen er mest egnet til å sine noe ”om overordnede tendenser” (i det norske samfunnet). Og til tross for åpenbare metode-svakheter virker det som om forskerne likevel har klart å skissere en norsk ”meningsgeografi” som mange vil kjenne seg igjen i.

En annen og mer alvorlig innvending mot rapporten er at dens slumsete og upresise omgang med begreper som ”rasistisk”, bekrefter den manglende forståelse for kritikk i det norske samfunnet. Her er jo det, i tråd med den politiske korrekthet, ofte en tendens til å forveksle kritikk med uanstendig argumentasjon. Hvis man til dømes er kritisk til asylinstituttet eller innvandring, er man, ifølge den politisk korrekt forståelsen, rasist eller fascist. Med sine upresise begreper impliserer rapporten en benektelse av skillet mellom kritikk og nedsettende bemerkninger, mellom kritikk og rasisme og mellom kritikk og fordommer. Rapporten stadfester altså den rådende, politisk korrekte ideologien her i landet som via sitt arsenal av hegemonisk definerte begreper utdefinerer politisk kritikk som moralsk forkastelig og fordomsfull. Det er en taktikk som det politiske etablissementet og dets stormtropper på den ekstreme venstresiden med stort hell har anvendt mot FrP og mot landets kanskje eneste mediekritiske organ, document.no, som Ap-leder Jonas Gahr Støre i sin bok søker å kople til en tradisjon som går tilbake til mellomkrigsårenes fascisme. Det sier noe om debattens elendige kår i det norske samfunnet at lederen for landets største parti og trolig den framtidige statsministeren i Norge tyr til en slik form for venstreradikal taktikk for å sette grunnleggende politisk kritikk ut av spill.

Den politiske korrekthetens nettverk av normer for hva som kan og ikke kan sies, ligger som en skjult premiss bak rapporten, og blir overhodet ikke tematisert eller kartlagt. Forskerne er altså mer eller mindre ubevisste ofre for sin egen politiske korrekthet. Det kan også være svaret på hvorfor rapporten ikke gir noen skikkelig forklaring på begreper som selvsensur og på det norske debattklimaet som, ifølge Kari Steen-Johnsen på en konferanse i Oslo nylig, gjør at betente temaer blir mindre belyst enn det som trengs for å skape nødvendig rasjonalitet i det norske demokratiet.

”Status for ytringsfriheten i Norge” bærer bud om at den politiske korrektheten nærmest har seiret her i landet. Om lag halvparten av befolkningen sier ikke det de mener offentlig i spørsmål som er viktig for dem selv. Et lite mindretall sier de vil gi uttrykk for meninger som kan oppfattes som politisk ukorrekte, helt ned i 3,4 og 5,1 prosent i noen spørsmål. Tabellene i rapporten gjør det nærliggende å konkludere med at de som ytrer seg i den offentlige debatten, stort sett er de med politisk riktige meninger. De løper ingen risiko ved å gi til kjenne meninger som er i samsvar med den hegemoniske forståelsen i samfunnet, men høster i stedet applaus fra de politisk korrekte klakører i det politiske etablissementet, i mediene og i meningseliten. Man kan derfor si at den norske staten har realisert en av de vestlige  demokratienes største ambisjoner, å gjøre innbyggerne til politisk korrekte individer, via selvsensur.

 

Kronikk i Aftenposten lørdag 13. desember, som ble tatt av nett. En noe lengre versjon.