Gjesteskribent

En spørreundersøkelse fra TNS Gallup viser at ungdommer i videregående skoler i Oslo er minst like meningskonforme og preget av konsensus som de voksne. Resultatet av undersøkelsen er ikke oppsiktsvekkende. Ungdommens meningskonformisme er, i likhet med de voksnes, i stor grad en følge av det rådende, politisk korrekte ”meningstyranniet” i det norske samfunnet. Ungdommer holder seg unna debatter om kontroversielle emner på nettet og unnlater å drøfte spørsmål der det å hevde kritiske synspunkter er forbundet med fare for å bli utstøtt av ”det gode selskap”. Å være kritisk til innvandring og asylpolitikk, for eksempel, gjør at man utdefinerer seg selv i forhold til de rådende meningene og dermed også i forhold til jobb, karriere og anseelse, ser ut til å være en gjengs oppfatning blant de utspurte ungdommene. De vil ikke forarge andre, skade sin egen sosiale framtoning og bli oppfattet som tullinger. Det kan indikere at det norske demokratiet er kommet dithen at kritikk av den bestående orden og den rådende forståelsen blir sett på som tullskap.

Det stykket norsk virkelighet som dokumenteres av TNS-Gallup på vegne av Fritt Ord, samsvarer forbløffende med observasjoner man har gjort seg som voksent medlem i det norske samfunnet gjennom en mannsalder. Samtidig slår undersøkelsen hull på myten om at ungdommer er mer radikale enn andre aldersgrupper. Sannheten er nok at ungdommen ikke er mer radikale enn andre, men at de i mye større grad underlagt motesvingninger og andres meninger enn øvrige aldersgrupper.  Og den ”elevrådsradikalismen” som preger de unges politiske talsmenn og –kvinner, virker enda mer politisk korrekt og virkelighetsfjern enn det man finner hos de mer modne representantene for den norske meningseliten. Påtroppende leder for Institutt for Journalistikk, Eivind Lid, kommenterer TNS-undersøkelsen slik: ”Så de (ungdommen) debatterer altså ting som de ikke vet så mye om og ønsker ikke å provosere noen. Hva blir det igjen da? Hva er verdien av debatten?

Lid mener at meningskonformismen hos de unge utgjør et demokratisk problem på sikt. Nå er det vel heller slik at spørreundersøkelsen avslører et akutt problem i demokratiet. For Norge mangler motstemmer med kunnskaper som kan vitalisere og styrke det offentlige ordskiftet, og dermed demokratiet, slik at den pågående menings-indoktrineringen ikke får herje uhindret og legge grunnlaget for et samfunn der kontakten med sosiale, kulturelle og økonomiske realiteter er så svekket og sinnelagsetikken så fastgrodd at man ikke øyner de uheldige følgene av de ”gode menneskers hensikter”. Se:(http://www.document.no/2014/05/hensikt-og-konsekvens/ ).

Motstemmer i NRK

På bakgrunn av et intervju i Dagens Næringsliv virker det som om Lid mener det er mangel på stoff i avisene med appell til ungdom som er problemet og at mer ungdomsstoff i avisene kan bøte på fraværet av meningsmot hos de unge. Dette viser at Lid har forstått lite av problemet, og det er jo noe han deler med det politiske etablissementet og den politisk korrekte meningseliten i landet. Problemet er kort sagt at det finnes få motstemmer i den norske opinionen, og i de tilfellene der motstemmene finnes, blir de ofte avfeid som tullinger og det som verre er, eller de blir tiet i hjel. Hvordan mediene svikter demokratiet ved ikke å slippe til motstemmer eller ved å felle moralistiske dommer over alternative stemmer og skyve dem ut i mørket, manifesteres daglig i de etablerte mediene uten at det får noen følger og ofte uten det minste pip av protest.

Jeg skal her ta for meg noen medieinnslag nylig som sier noe om forholdet mellom ytringsfrihet, taushet og indoktrinering i Kongeriket. Forrige torsdag sendte NRK en tv-debatt om fredsprisvinner Dalai Lama skulle få hilse på medlemmer av den norske regjeringen og stortingspresidenten. Noen av landets mest politisk korrekte stemmer var selvsagt innbudt til å delta, den flittige meningsytrer og kommentator i Aftenposten, den salvelsesfylte, politiske emissæren Harald Stanghelle som med sin landsfaderlighet alltid snakker på vegne av moralen og oss alle, og de to politisk korrekte ”telefonsvarerne”, Venstre-leder Trine Skei Grande og SV-leder Audun Lysbakken. De kjørte selvsagt hardt ut og anklaget regjeringen for menneskerettsfeighet og for å være styrt av økonomiske interesser siden ingen i regjeringen ville møte Dalai Lama. Overraskende nok var Christian Tybring-Gjedde (Frp) en av deltakerne i debattpanelet, og ikke mindre overraskende, ”på sidelinjen”, professor Arnulf Kolstad, som for noen år siden sto fram og kritiserte den politisk korrekte menneskerettskampanjen som ble ført mot Kina i forbindelse med OL i landet.

I forbindelse med Skei Grandes og Lysbakkens anfall mot regjeringen spurte Kolstad om det var noen av dem som visste hva Dalai Lama står for politisk, og om Skei Grande & co ønsket seg tilbake til forholdene i Tibet før den kinesiske erobringen av landet i 1950. Tibet var den gangen et samfunn der 90 prosent av befolkningen var slaver, et slaveri som var strengere enn slaveriet i USA for 150 år siden. Landet ble styrt av en overklasse på 5 prosent og et presteskap med tilhold i det enorme Potala-palasset i Lhasa. Faktum er, påpekte Kolstad, at tibetanerne har fått en betydelig bedring av både levestandard og menneskeretter etter at kineserne og kommunistene kom til makten.

Taushet og bifall

Det var helt tilfeldig at jeg sveivet innom NRK-debatten denne torsdagen. Jeg har for lengst sluttet å se på tv-debatter med all sin forutsigbarhet og alle sine politisk korrekte ”selvfølgeligheter” fra mer eller mindre hjernevaskede offentlighetspersoner. Det er omtrent like givende som å glane på glassruta i vaskemaskinen når den går på hvitvask. Men denne torsdagen var det akkurat da pause i en tv-sendt fotballkamp i Euro League, og tv-reklame er faktisk verre enn debattprogrammer i NRK. Dermed sveivet jeg over til statskanalen og kunne som sagt til min store forundring se at Tybring-Gjedde og Kolstad var blant debattantene. Og mens Kolstad var inne i sin utlegning om Dalai Lama og Tibet, snek den tanken seg innpå meg at Kolstad ville følge opp med opplysninger fra geografibøkene i min barndom der man kunne lese at munkene i Potala nærmeste konkurrerte om å få ete avføringen til Dalai Lama for å bli så hellig som mulig. Men Kolstad skjønte kanskje at d e t ville være å gå for langt i en ”kosestund” som ble tv-sendt fra Litteraturhuset i Oslo i en av de politisk korrekte mediehelligdommene her i landet, NRK, med ”tv-onkel” Erik Wold som programleder.

Det var selvsagt ingen fra ”menneskerettslauget”, representert av blant andre Skei Grande, Lysbakken og John Peder Egenæs i Amnesty International, som ville gå inn på hva Dalai Lama står for politisk. Mens disse representantene høstet heftig applaus fra publikum, var det helt stille etter gode og fornuftige innlegg fra Kolstad, Tybring Gjedde og en universitetslektor i kinesisk som sa at den norske regjeringen gjorde riktig ved å la være å møte Dalai Lama. Applausen til de politisk korrekte debattantene er en indikasjon på hvor sterk den politiske indoktrineringen er her i landet. Det var ikke ungdom som dominerte publikum, men folk nærmere pensjonsalderen som ikke skulle ha den samme frykten for å skille seg ut slik som tenåringene i undersøkelsen til TNS Gallup. Likevel var deres reaksjoner entydige. Nå vil kanskje noen innvende at publikum i NRK neppe er representativt for befolkningen, og at NRK sikkert skraper sammen politisk korrekte heiagjenger til slike anledninger. Jo, mulig det, men jeg tror likevel de som satt der var ganske så representative for den norske opinionen. Debattprogrammet viste altså norsk offentlighet på sitt mest autentiske og representative, og det er skremmende saker.

NM i moralisme

Kolstad har senere betegnet denne debatten som et norgesmesterskap i moralisme der skravleklassen viste sitt sanne ansikt. De ”har ingen kunnskap om Kina, Tibet eller Dalai Lama, kun følelsesmessige lovprisinger eller forsømmelser basert på annenhånds propaganda og hva enkelte i Vesten gjerne vil at Kina og Tibet skal være”, skrev Kolstad nylig i et avisinnlegg.

NRK-debatten viste at en av de viktigste mekanismene for å stanse fornuftige ordskifter i den norske offentligheten, tausheten. Det var også denne tausheten som var emne for sosiologiprofessor Ottar Brox i en artikkel i Klassekampen 22. april der han skriver at den sikreste måten å drepe et saklig, maktkritisk argument på, er å la være å svare. —” de som for eksempel prøver å argumentere mot en formulering i et partiprogram, i ei regjeringserklæring eller i utsagn fra en stor og sterk organisasjon, vil nesten alltid oppleve at ingen svarer. Det spiller ingen rolle om argumentet er aldri så saklig underbygd og dokumentert. Det blir et rop i skogen eller ei pil i det blå. Skal du sikre deg at du får svar, må du fremme et dumt, demagogisk eller ubegrunna synspunkt, skrev Brox, som gir hærskaren av kommunikasjonsrådgivere noe av skylda for tingenes elendige tilstand. Men Brox er en klok mann og vet at tausheten skyldes helt andre forhold, noe han med jevne mellomrom påpeker uten at han helt vil innrømme den rollen hans eget parti, SV, har i denne saken. Det er klare politiske interesser bak den storstilte, politisk korrekte indoktrineringen i det norske samfunnet, i barnehagene, i skolene, i mediene, i organisasjonene og i partiene som SV, med sin innflytelse i skoleverk, utdanning og medier, må bære en stor del av ansvaret for.

Et pustehull

TNS Gallups undersøkelse viser altså at det står dårlig til med ytringsviljen hos ungdom. Ja, det kan virke som om ungdommen føler begrensningene på ytingsfriheten sterkere enn godt voksne mennesker. Det er redselen for å miste sosialt omdømme, popularitet, karriere og ønske om å passe inn, som i stor grad ser ut til å styre folks ytringer i det offentlige rom. At folk lar være å ytre seg, er på en måte greit, men når det fører til at fornuftige argumenter ikke kommer fram i den offentlige debatten, blir det en trussel mot det politiske demokratiet, noe ikke minst Fritt Ord burde legge seg på hjertet. Og med tausheten og motviljen til å drøfte politiske tabuer som bakgrunn kan man ane en utgang slik den er skissert av George Orwell i ”Animal Farm” og i ”1984”, og slik folk erfarte det i de kommunistiske og nazistiske diktaturene som Europa har lagt bak seg. Sett fra et ytringsfrihetssynspunkt og ut fra behovet for en rasjonell og kritisk debatt i et levende demokrati, er det ikke tvil om at dagens ”meningspresteskap” med sine vidtfavnende tabufiseringer og fordommer er en viktig hindring for en fornuftig samfunnsdebatt.

Et nettsted som document fungerer som åndelige og politiske pustehull i en ideologisk størknet virkelighet. Men det er sørgelig at vi i år 2014, to hundre år etter opprettelsen av en grunnlov som skulle føre til det liberale demokratiet Norge, opplever at bidragsytere til document må skjule seg bak en anonymitet man bare trodde skulle være nødvendig i totalitære regimer.  Jeg mener at folk må tørre å stå fram og si at slik vil vi ikke ha det. Det kan koste dyrt å stå fram med politisk ukorrekte standpunkter i Norge, noe som også er dokumentert på document. Men skal man ha håp om å vinne gehør og samle folk mot den politisk korrekte undertrykkelsen i det norske samfunnet, er en av forutsetningene at man kjemper med ”åpent visir”. Vi lever tross alt i et demokrati, selv om det norske demokratiet på flere områder virker å være kun en formalitet. Og i et demokrati er man ikke  helt våpenløs når man av den politiske korrektheten blir plassert blant ”tullingene”.  Ett av disse våpnene er document.no som med sine 10 år på baken ikke er kommer tenårene ennå, men som har vist seg å vokse med oppgaven.