Gjesteskribent

Tusenvis av mennesker utenfor Grand hotell i Oslo hørte Dalai Lama tale om det gode buddhist-liv da han var i Norge nylig. Norske kvinner falt i gråt etter å ha tatt på mannen, og en studentleder beit seg i leppene av rørelse i møte med ham. KrF-leder Knut Arild Hareide (KrF) holdt den hellige mannen i handa nesten hele tiden under et møte i Stortingets kino-sal og erklærte at det var hans største opplevelse som stortingspolitiker.

Møtene mellom «lamaen» og nordmenn under Oslo-besøket nylig gir anledning til å se litt nærmere på dyrkelsen av denne skikkelsen i Norge. Dalai Lama fikk en mottakelse og en fagnad i Oslo som bare blir de største popidoler til del. Men til forskjell fra når pop-ikonene kommer til byen, var det ikke jenter i sine første tenår som gråt da de fikk ta på sin «gud», men godt voksne kvinner som man skulle tro hadde annet å gjøre enn å felle tårer utenfor Grand Hotell på en onsdag formiddag, eller betale flere hundre kroner for å høre ham tale om godhet, forståelse og respekt i et overfylt Chateau Neuf i Oslo.

Knut Arild Hareides og «lamaens lille hemmelighet» i Stortingets kinosal ble bivånet av tidligere Sp-leder, Liv Signe Navarsete, som fikk tatt et bilde av de sammenkoplede mannshendene. Og Navarsete fikk holde lamaens hånd på der han omgitt av et kobbel med livvakter (et følge på til sammen 35 personer ifølge Atenposten) vandret ut av Stortingets hovedinngang på vei til en sine mange andre seanser under Oslo-besøket. Et minne for livet, kunne Navarsete fortelle ledsagende medier, mens hun gjorde «lamaen» og pressen oppmerksom at også hun hadde deltatt på et buddhistisk mindfullness-kurs. SV-er Bård Vegard Solhjell erklærte at jubelen utenfor Grand hotell og «håndromansen» på Stortinget, viste at det norske folk hadde overprøvd regjeringen som ikke ville møte «lamaen» av frykt for en forverring av forholdet til Kina.

Med halleluja-pregede medier på slep fartet den geskjeftige religions-lederen rundt i den norske hovedstaden i tre dager og avleverte uttalelser som at: «Man må gå inn i menneskenes indre for å finne årsakene til alle menneskerettsbruddene i verden». Og han erklærte at klima-spørsmålet er i alles interesse og at alle har rett til å skaffe seg et lykkelig liv gjennom den indre fred som oppnås gjennom kjærlighet, tilgivelse og medfølelse.

Uten å ha fått med seg alle medieoppslagene om «lamaens» gjesting i hovedstaden, er det neppe feil å si at det ikke ble stilt et eneste kritisk spørsmål til og om den tibetanske  geistligheten der han beæret Oslo med sitt besøk og liret av seg verbale selvfølgeligheter på løpende bånd. Ståket rundt Dalai Lama kan minne om det som blir hovedpersonen til del i filmen «Velkommen Mister Chance» fra 1979, regissert av Hal Ashby. Filmen skildrer en isolert gartner, ansatt hos en magnat, som rykkes ut av sin isolasjon da magnaten dør. Han gjøres til en slags profet av samfunnets eliter som finner dypsindig visdom i gartneres naive talemåter og metaforer som han har hentet fra yrket sitt og fra fjernsynets evige budskapsstrøm. Peter Sellers, som spilte hovedrollen i filmen, ble for øvrig nominert til Oscar for sin gestaltning av den feirede gartneren.

Det virker som om halvguden Dalai Lama, dette episenteret av visdom (jfr. professor Nina Witoszek), har gått en lang åndelig vei, fra han forlot buddhistpalasset Potala i Lhasa i 1959 på flukt fra de kinesiske kommunistene, og fram til i dag. Han har til slutt havnet i et ganske rotete ideologisk landskap siden han som barn ble utpekt til Tibets åndelige leder på slutten av 1930-tallet, håndplukket til oppgaven etter å ha vist de nødvendige kvaliteter i samsvar med denne buddhistiske tradisjons mystiske tegn og ritualer. Fra å være religiøs leder i et samfunn der mesteparten av folket var slaver underkastet en liten elite av eiendomsherrer og munker, framstår Dalai Lama i dag som marxist med sympati for grønne miljøpartier i Vesten. Han er, ifølge egne uttalelser, endog mer sosialistisk enn det «kapitalistiske» partilederskapet i Beijing, uten at noen ser ut til å spørre ham om hva dette eventuelt ville bety hvis han skulle få oppfylt sitt ønske om nasjonal og religiøs selvstendighet for Tibet i en føderasjon med Kina.

Før Dalai Lama kom til Oslo, var spørsmålet om regjeringen ville møte ham under besøket, en stor mediesak. Spørsmålet ble drøftet i NRK’s debattprogram fra Litteraturhuset i Oslo der Venstre-leder Trine Skei Grande og SV-leder Audun Lysbakken deltok. I strid med det som er vanlig praksis når politisk korrekte problemstillinger døftes i NRK, var det hentet inn motstemmer til dette debattprogrammet, blant annet professor Arnulf Kolstad. Han ga en beskrivelse av det «før-kinesiske» Tibet-samfunnet som har lite å gjøre med et samfunn som menneskerettene impliserer. Kolstad spurte Skei Grande og Lysbakken om hvordan de forholdt seg til denne delen av Dalai Lama-tradisjonen, uten å få noe svar. Mens publikum klappet velvillig for politikerne, ble Kolstads innlegg møtt med taushet. Det er jo er en vanlig reaksjon fra et meningsdressert, norsk publikum og fra norske politikere, som når de blir stilt overfor kritikk, snakker om noe annet enn gjeldende sak.

Mye tyder på at eksilprofeten Dalai Lama inkorporerer sterke lengsler i den politisk korrekte middelklassen i Norge. Den smilende og publikumsvennlige «lamaen» står fram som en ubesmittet og ukorrupt skikkelse med moralsk integritet, forvist fra sitt land og sine helligdommer. Og han er en skikkelse som faller i god jord i et norsk samfunn som mer og mer framstår som en sosialpedagogisk, riktig barnehage, med ikke-voldelige leker, rollespill og politisk korrekte diskusjoner der man skal oppdra folk til den nye middelklassefølsomheten. Den tillater, som kjent, ikke kritikk av personer man har tillagt gode intensjoner. Dette er jo en tradisjon med solide røtter her i landet i den nære etterkrigstiden. Det var da meningselitene i Vesten introduserte de gode hensikter som forsvar for politiske og religiøse ledere fra land i den «tredje verden» med sosialistiske anfektelser, uansett hvor korrupte og maktsyke de måtte være. Og det er vel i denne tradisjonen man må forstå Trine Skei Grande, som på vegne av alle (sic) studentene i Trondheim har bedt Dalai Lama til neste års studentfestival. Han lovte å komme, og da vil vi ganske sikkert igjen få oppleve studenter som biter seg i leppene av rørelse over å få være nær «Hans Hellighet».