Nytt

VG sender il-melding: Jonas vant partilederdebatten.

Den første partilederdebatten gikk av stabelen i Arendal, og det ble variasjoner over velkjente tema. NRKs Ingunn Solheim og Jarle Roheim Håkonsen forsøkte å være litt ledigere og ikke fullt så pro-Ap som de pleier være, uten at de turde gå dypere inn i de vanskelige spørsmålene av den grunn.

Noen overrasker, noen skuffer. Den som overrasker mest, positivt, er Trine Skei Grande. Når hun skal forsvare regjeringens næringspolitikk, gnistrer det av henne. Da kvister hun Arbeiderpartiet og venstresiden for deres syting om «profitt». Uten profitt stanser Norge, det forstår man ikke hvis man arbeider i NRK eller i offentlig sektor. Men Erna Solberg forstår det. Hun har gjort modernisering til sin viktigste valgkampsak, i motsetning til Jonas, som satser på skatteøkning. Det er hans dummeste sjakktrekk og vil trolig koste ham seieren.

Skatt og red tape

Skatteøkninger har en dårlig klang. Velgerne vet hvem pengene går til: til dem som ikke har gjort noe for dem. Det er dessuten gørrkjedelig: Hvor lett er det ikke å foreslå skatteøkninger? Det er det minst kreative av alle forslag.

Mangelen på nytenkning er påfallende. Hvis vi skal omstille, hvorfor går da ikke regjeringen til valg på et program om å kutte «red tape»? Det er altfor mange bestemmelser og regler som hemmer nyskapning. Og stadig nye kommer til. At offentlig sektor har vokst i antall, er det dårligste skussmål regjeringen kunne få. Ikke noe land med en befolkning på 5 mill. har råd til å ha en offentlig sektor på rundt 850.000.

Politikk er ikke rocket science. Dét er det mulig å gjøre forståelig for de fleste. Erna har lært noen knep. Hun gjør hjemmeleksen sin. Når Jonas-gullgutten forsøker å latterliggjøre henne, og han var flink til det i den første halvdelen, da han følte at han hadde salen med seg, kunne hun ta ham i sak og sende ballen tilbake: Ap vil kutte 30 milliarder i samferdsel. Hvordan skal de da få bygget de veiene som transportplanen foreskriver?

Hareide et slags sammenbrudd

Jonas er en bløffegutt som vinner når han får dupere sine motstandere med retoriske stikkpiller som de andre ikke rekker å svare på. Han vinner på å skape kaos i deres argumentasjon.

Dårligst i forhold til for fire år siden var Knut Arild Hareide. Den saken som har ødelagt ham som politiker, er asyl og innvandring. Hareide er ikke i stand til å snakke rasjonelt, men tror han kjemper en rettferdig kamp mot Sylvi Listhaug. Mediene refererer ikke hvor far out han er blitt. I det famøse Politisk kvarter fra 9. august kvernet han ikke bare på asyl og innvandring, han kom også med en lang tirade om at Fremskrittspartiet har sviktet ytringsfriheten. Han gikk helt tilbake til Anders Lange og apartheid-regimet. Det er meget spesielt. Ingen sans for historiens gang. Kun moralisme.

Her er Hareide helt på linje med Jonas, som har slått knute på seg i alt som har med islam og ytringsfrihet å gjøre. Det er ikke et mindre felt i dag enn i 2005/06. Gahr Støre vil fortsatt ikke ta kritikk for sitt angrep på redaktør Vebjørn Selbekk. Det er dumt og kommer til å koste ham.

Siv Jensen klarte seg rimelig bra mot Hareide da spørsmålet var norske verdier. Jensen klarte å hale debatten ut av flisespikkeriet og få den til å handle om vesentlige spørsmål: at mennesker som flykter hit, må beskyttes; de må føle at det de flyktet fra, ikke kommer etter dem.

Fantasiland

Det skjer noe underlig med nordmenn når de snakker om innvandrere og migranter: De mister realitetssansen. Erna kunne med gråten i stemmen snakke om jentene som kommer hit og ikke får lov til å velge sine liv. I neste øyeblikk sier hun at troen må få større plass i våre sekulære samfunn, og det var ikke kristendommen hun mente.

Haifinnen i vannet

Slik kan en profesjonell politiker snakke. Da skjønner man at man står overfor et psykologisk fenomen: Kunnskap går ikke inn, det er faktisk slik at i forhold til alt som skjer, forstår statsministeren mindre og mindre.

Dette må føres opp som en norsk verdi: Ikke naiviteten, men en form for forstokkethet, en uvilje til å se verden i hvitøyet og se at den er en hvithai som flekker tenner.

På en eller annen måte har et segment av velgerne oppfanget haifinnen i vannet. De hører musikken fra «Jaws», og den forsvinner ikke.

Det er utenfor den verden disse politikerne beveger seg i, men ikke utenfor det segmentet av velgere som har god hørsel.

Den mest oppsiktsvekkende uttalelsen kom fra MDGs Bastholm, som hadde det travelt med å redde verden.

Hun var irritert på alle nordmenn som trodde at de representerte det norske og ikke forsto at alle som kommer utenfra, også tilfører det norske noe og er like norske som nordmenn. Hun gikk kongen en høy gang. De som kommer utenfra, representerer også det norske. Man lurer på: Hørte jeg riktig? Ja, du gjorde det. Bastholm var irritert over alle de selvgode nordmenn som trodde det bare er de som vet hva det vil si å være norsk.

Nordmenn har altså ikke eierskap til det å være norsk. Men da er det jo ikke noe å diskutere. Da er alle som kommer til Norge nordmenn – før de kommer.

Profitt og klima spiller samme rolle

Bastholm er en moderne, feminin utgave av den revolusjonære marxisten som sto ytterst til venstre. Bjørnar Moxnes så underlig ut, med en frisyre som så helt merkelig ut på tv. En aparte fremtoning og aparte meninger gled over i hverandre, og Jonas kunne ikke være på lag med en som ikke tåler privat profitt.

Partiet Rødt har utspilt sin rolle.

Det har også SV. Som vanlig i partilederdebatten briljerer Audun Lysbakken. Det er eneste gang han glimter til. Hvert fjerde år. Han er sosialist, som tror at privat er fy-fy og at det offentlige aldri søler, aldri er ineffektive eller korrupte.

Verden har gått videre, velgerne er blitt klokere. De begynner å skjønne at sosialisme er a thing of the past: Det kan være like mange betenkelige sider ved offentlig drift som privat. Folk har fått det med seg. Er det så galt om noen tjener penger hvis det de leverer er av bra kvalitet?

Jonas er sikker på at Journalistisk Venstreparti skal bære ham på gullstol. Riktig greit går det ikke. Ordene faller for lett, og han viser litt for tydelig at han nyter å briljere.

Det gjør ikke Erna. Hun jobber for hvert eneste poeng. Derfor vant hun seernes kåring. Hun var kveldens vinner.