Kommentar

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Svik, dolkestikk og totalt mageplask: I en ny bok avsløres spillet i KrF da partiet i fjor høst satte i scene et stort politisk drama om hvem man ville ha som statsminister, Erna eller Jonas. Det var preget av alt annet enn nestekjærlighet og varme. Den som startet det hele, ble også den store, store taperen.

I fjor høst holdt KrF-leder Knut Arild Hareide på å velte Solberg-regjeringen, og innsette Jonas Gahr Støre som ny statsminister. Dessverre for ham gikk det ikke helt som han hadde planlagt. Andre krefter i partiet hadde en helt annen agenda, og sørget for å vippe partilederen ned fra tronen og ut i det store mørket.

Bittert

Partene utvekslet vennlige smil og varme kjærlighetserklæringer i offentligheten. Men bak kulissene foregikk det en bitter og utspekulert strid der regjeringsmakten lå i potten.

Det hele beskrives i en bok som nå er utgitt, og som i dag er omtalt i Aftenposten :

«I boken «Hareides fall. 36 dagar som endra norsk politikk» kommer Hareides nærmeste rådgiver Emil André Erstad med oppsiktsvekkende opplysninger om en – til nå – ukjent og rå maktkamp mellom Hareide og hans to nestledere, Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad.

Forfatteren har som politisk rådgiver stått Hareide nær, og tar side med den tidligere partilederen i striden. Ifølge Aftenposten omtaler Erstad hendelsene blant annet slik:

  • Ropstad og Bollestad trenerte og motarbeidet at det ble laget voteringsregler som skulle sikre representative delegasjoner til landsmøtet.
  • Ropstad, Bollestad og Hans Fredrik Grøvan sa utad at Hareide kunne fortsette som leder selv om blå side vant, selv om de visste det ikke var riktig.
  • Kald, kynisk og svik er ord Erstad bruker for å beskrive Bollestad og Ropstads atferd.
  • Rogaland KrF, det største fylkeslaget, nektet Hareide å besøke fylkeslaget i fjor høst.
  • Ropstad og Bollestad brøt aktivt flere ganger avtalte spilleregler om at andre partier og aktører ikke skulle blandes inn.

«Forbanna» 

Det er liten tvil om hvem forfatteren Emil André Erstad oppfatter som «skurkene» i denne historien. Partitoppene Kjell Ingolf Ropstad og Olaug Bollestad skal ifølge boken ha stått for et spill man må tilbake til de mest dramatiske deler av Det nye testamente for å finne maken til.

Han er også kritisk til statsminister Erna Solberg rolle i det hele. Han skriver blant annet at

« …det Erna gjorde levner henne liten ære».

Han sikter her blant annet til hvordan en mulig endring/innstramning i abortloven ble lagt på bordet for å sikre KrFs fortsatte støtte til en borgerlig regjering. «Ropstad spilte ut abortkortet», som det beskrives i Aftenposten.

«….vi forstod at Kjell Ingolf hadde bestemt seg for å vinne kampen om KrF. Han ville bli leiar sjølv, koste kva det koste ville», skriver Erstad, og går langt i å tegne et bilde av Ropstad som en svikefull person.

«Det var noko kynisk og kaldt ved det heile som gjorde meg forbanna», sier han om hvordan Ropstad manøvrerte.

Det virker som om Hareide her ble lurt trill rundt. Han ble utmanøvrert av smartere spillere, og hans plan gikk i vasken så det smalt.

Klandrer Erna Solberg

Erstad er generelt oppgitt over at Erna Solberg «blandet seg inn» i det han ser som en intern prosess i KrF. Man da overser han tydeligvis at striden til syvende og sist handlet om nettopp Erna Solbergs politiske skjebne.

Dette var et spill om hvem som skulle sitte i statsministerstolen med KrFs støtte. Det er kanskje ikke så underlig at det er en prosess Erna Solberg fatter en viss interesse for, og ønsker å påvirke det hun kan?

Hva med Hareides «svik» mot egne velgere? 

I sin jakt på svik og politisk umoral glemmer Erstad å gå inn på hvordan denne affæren startet. Det var ingen andre enn partileder Knut Arild Hareide som var arkitekten bak bruduljene. Det var han som hadde hatt hemmelige møter med Arbeiderpartiet, planlagt å kaste Solbergs regjering, og få inn regjeringen Støre.

Dette stelte han i stand mer eller mindre på egen hånd, uten å involvere sine to nestledere Ropstad og Bollestad. De to sistnevnte fikk bortimot sjokk da Hareide kunngjorde sin egenkomponerte plan i en tale 28. september i fjor.

Hareides nye, rødgrønne veivalg sto i klar strid med det faktum at KrF hadde gått til valg som et borgerlig parti. Man hadde lovet sine velgere noe helt annet enn det Hareide bare måneder etter valget drev på med å konstruere på kammerset.

Mange vil mene at det var et svik både mot velgerne og mot selve partiets borgerlige sjel og tradisjon.

Så hvem er egentlig den største svikeren i KrF?

Det er antagelig et spørsmål som besvares ut fra eget politisk ståsted.

I enden av en slik bitter prosess er det uansett ikke lett å få øye på noen klare vinnere, noen som står igjen på slagmarken med uplettet rykte og rene hender. Kastes det nok skitt opp i lufta, lander det litt på alle.

Men hvem som vil huskes som den største taperen, er det liten tvil om:

Knut Arild Hareide mistet det meste. Han gikk fra å være partileder og trolig blivende minister, til å havne langt ute i de politiske kulisser. Det var et mageplask av dimensjoner.

Det er mange velgere på borgerlig side som er kritiske til denne prosessen, og ikke minst oppgitt over KrFs rolle i firepartiregjeringen.

Da er det kanskje greit å minne seg selv om hva som her faktisk var alternativet.  Ville det blitt en mer borgerlig innstilt regjering med Støre og Lysbakken ved roret?

Det kan som kjent «alltid bli verre».

 

 

Kjøp Kjell Skartveits bok her!


Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.