Sakset/Fra hofta

Blir Kjell Ingolf Ropstad Norges svar på Ebba Busch Thor, leder av de svenske Kristdemokratene? Fra landsmøtet på Sola 26.-28. april. Foto: Carina Johansen/Scanpix/NTB

Helgens landsmøte i Kristelig Folkepartier vitnet om et parti som er i ferd med å gjenfinne seg selv. KrF har lenge vært på villspor, men har nå funnet veien hjem.

KrF har deltatt i samtlige borgerlige regjeringer etter 2. verdenskrig. De første fem årene av Erna Solbergs regjering var unntaket – helt til partiet orienterte seg inn i virkeligheten igjen etter en opprivende, men avklarende indre strid i fjor høst. Nå har brikkene falt på plass. KrF er i ferd med å gjøre seg gjenkjennelig.

Galluputviklingen det halve året siden landsmøtet stadfestet KrF som et borgerlig parti, viser at partiet står på stedet hvil. Linjevalget ble ingen katastrofe. Dagbladets måling lørdag viser 3,9 prosent. Det er bedre enn mot slutten av Knut Arild Hareides ledertid og bare 0,3 prosentpoeng under stortingsvalgresultatet.

KrFs svenske søsterparti Kristdemokraterna viser at det er plass for et parti med tydelig kristen profil og en klarttalende ledelse. Vi ser i Kjell Ingolf Ropstad omrisset av en tilsvarende partileder som svenskenes Ebba Busch Thor. En måling forleden dag ga KD en oppslutning på over 12 prosent – en dobling fra riksdagsvalget i fjor.

Mens Knut Arild Hareide var mest opptatt av å sette opp gjerder mot Frp, ønsker Ropstad derimot å trekke grenser mot Ap og venstresiden. Tidligere sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land skriver på en bok hvor hans konklusjon er at Hareides policy førte til at Fremskrittspartiet gjorde innhogg i KrFs velgerflokk. Simonnes peker på at Sylvi Listhaug splittet KrF – mellom bybaserte heltidspolitikere og partiets fotfolk. Det er en analyse som samsvarer med våre egne observasjoner. KrFs grasrot er konservativ.

Ropstad trekker frem familiepolitikken som arena for en grensedragning mot Ap.   – Å fjerne kontantstøtten, innføre heldagsskole og flytte fritidsaktiviteter inn i skolen, vil føre til at fellesskapene, familien og frivilligheten gradvis forvitrer, sa Ropstad i sin avslutningstale på landsmøtet. Han kunne godt også ha lagt til at venstresiden lar staten spise seg inn i den private sfære med detaljstyring av familiers liv. Stilt overfor en stat som vil regulere mer og mer, må familienes selvråderett være et av KrFs svar.

Kjell Ingolf Ropstad møtte nylig trønderske næringslivsledere. I et foredrag la han vekt på familien som samfunnets byggestein, at samfunnet må bygges nedenfra, om selveierdemokrati, familiebedrifter, forvalteransvar, nøysomhet og ansvar. Ifølge Adresseavisens rapport kunne det passe å skrive om et ord fra Skriften: «Han kom til sine egne, og de kjentes ved ham». Robstad ble tatt imot med trøndersk begeistring.

Men KrF har mye å rydde opp i for å gjenreise seg. Partiet risikerer daglig å bli rammet av alle politikeres verste ulykke: Å slippe opp for andres penger. Prioritering er en sterkt underutviklet evne i KrF.

KrFs muligheter ligger i å være KrF – ikke jatte med tidsånden. Partiet bør ha frimodighet til å vedkjenne seg sitt kristne utgangspunkt. KrF må være annerledes. Ellers lider partiet Ap’s skjebne: Å være så tafatt og utvannet at det ikke ligner på noe.

Det er etterspørsel i samfunnet etter kristne verdier. Kristne privatskoler utkonkurrerer de offentlige. Mange setter pris på prinsipper som fremhever enkeltmennesket fremfor kollektivet. Det er her KrF har et til nå uforløst potensial.

KrF må utgjøre en forskjell. Den som ikke står for noe, risikerer å falle for alt.