Gjesteskribent

Det er lang kronologisk tid mellom Lars Korvald og Knut Arild Hareide. Men den politiske tiden er mye større. Korvalg med Romanias diktator Nicola Ceauşescu. Året er 1978. Fotograf: Ukjent. Commons wikipedia.

KrF-leder Knut Arild Hareide lar i sin bok masken falle: Han er egentlig og dypest sett en sosialist i kristen-konservativ forkledning.

I boken «Det som betyr noe», som kom i handelen tirsdag, skinner Hareides lengsel etter forening med venstresiden tydelig gjennom. De verdier og politiske preferanser som partilederen gir uttrykk  for, har betydelig klangbunn i sosialdemokratiske salonger. Når Hareide fredag innleder til diskusjon i partiets landsstyre, vil nok flertallet støtte et linjeskifte, noe som vil bli vedtatt på et nytt møte i landsstyret oppunder jul. Hvis landsstyret ikke lar seg kommandere «Venstre om!», vil Hareide mest trolig gå av.

Men snuoperasjonen lar seg ikke gjennomføre uten indre strid. Det kan brygge opp til opprør i partiet. Når et parti som i sin tid ble stiftet for å demme opp for Arbeiderpartiets vekst og utvikling nå akter å gjøre seg til medspiller for Ap, sier det seg selv at mange i partiet vil heise opprørsfanen.

Lederen i Arendal KrF, Tormod Vågsnes sier til Klassekampen at partilederens rolle i partiets overlegninger om veivalg også blir en del av den interne debatten fremover. Vågsnes viser til hvordan partiet for 14 år siden vendte seg mot partileder Valgerd Svarstad Haugland og sier at han nå ser «mye av det samme».

Det er ikke bare i partiets grunnfjell på Agder og Vestlandet at Hareide får motbør. Partiets ungdom bifaller heller ikke en ny retning. På KrFU’s landsmøte forleden ble det med to tredjedels flertall vedtatt å anbefale moderpartiet å tiltre Erna Solbergs regjering. KrFU vil forankre moderpartiet der det alltid har hørt hjemme: I den borgerlige blokken.

Velgerne vil trolig heller ikke flokke seg under partiets venstrevridde fane. En måling i VG tidligere i år viste at 60 prosent foretrekker Erna Solberg som statsminister mens bare 22 prosent heller vil ha Jonas Gahr Støre.

Motsatt er det slik at det blant Ap-velgerne knapt er noe parti som er mindre attraktivt enn KrF. Et Ap med KrF som støttekontakt behøver ikke å bli noe vinnerlag blant velgerne. Da kan det oppstå en situasjon som er beskrevet i Matteusevangeliet 15,14: «Når en blind leder en blind, faller de begge i grøften».

Hvorfor KrF vil bryte ut av den borgerlige blokken, ga tidligere nestleder Einar Steensnæs rede for i Dagsrevyen forleden. Det er Erna Solbergs skyld ved at hun tok Fremskrittspartiet med i Regjeringen. KrF er manisk opptatt av Frp. KrF vet at Frp har beitet så kraftig på KrFs gressganger at det for eksempel i Karmøy trolig er flere bekjennende kristne i Frp-flokken enn blant KrF-velgerne.

KrF-folk forsøker nærmest å demonisere Sylvi Listhaug og stempler henne som en annenrangs kristen. Kristne er bare de som mener det samme som KrF i høyst profane spørsmål. Enkelte i KrF har glemt Mesterens ord: «Døm ikke for dere skal selv dømmes».

KrF er kommet i sterk strid med seg selv. Partiets grunnfjell er blitt utfordret av krefter fra områder østafjells hvor partiet står svakt.

Knut Arild Hareide har selv opplyst at folk i nærmiljøet på Rubbestadneset ba for ham da det ble kjent at han skulle studere ved Handelshøyskolen i Bergen. Folk i familiens venneflokk ble urolige for hva det skulle bli til med gutten.

Utviklingen tyder ikke på at bømlingene er blitt bønnhørt.