Det står dårlig til med Kristelig Folkeparti. Det har det gjort lenge. Slik partiet ter seg, er det lite håp om snarlig velgervekst. KrF er i ferd med å gjøre seg selv overflødig.

I vårt årtusen har partiet gått fra 12,4 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 2001 til 3,8 prosent 20 år senere. 72 prosent av velgermassen er blitt borte på to tiår. Partiet har for tiden tre stortingsrepresentanter mot 22 i 2001. Meningsmålingene siden valget i fjor høst er heller ikke oppmuntrende.  

Når mange sår berettiget tvil om partiet lar seg gjenreise såpass at det kan bli noe mer enn i høyden et stortingsparti for bare Agder, Rogaland og Hordaland, har det med partiets indre avklaring å gjøre. Hva skal partiet stå for – og hvor? Det er spørsmålene. 

Partiet var ved etableringen i 1933 et parti som definerte seg som å stå utenfor de politiske blokkene – et helt uavhengig parti mellom høyre- og venstresiden. Partiet var det tyskerne gjerne kaller Überparteilich. Dette endret seg etter krigen hvor partiet ble mer utpreget borgerlig etter hvert som Arbeiderpartiets makt vokste. Frem til 2005 deltok partiet i samtlige borgerlige regjeringskoalisjoner og Kjell Magne Bondevik er en av landets lengst sittende statsministere.

KrF betoner kristne verdier, men det er rollen som kristendemokratisk parti som gir partiet egenart og eksistensberettigelse. Kristendemokrater pleier å appellere til langt flere enn troende kristne. Søsterpartiene i Europa fyller denne rollen ved klart å tilkjennegi en borgerlig grunnholdning. Kristdemokraterna er i Sverige en eksempelvis en pådriver for å skape et regjeringsalternativ til venstresiden.

Det er nettopp her at KrF svikter sitt kristendemokratiske kall. KrF lot Frp lenge stå i veien for regjeringsdeltakelse – selv om det blant Frp’s velgere kanskje er et vel så høyt antall kirkegjengere og bedehusfolk som i KrF.

Uten en mer tydelig klargjøring av sitt borgerlige ståsted, har KrF lite å se frem til. KrF må være annerledes – slik partiet var det for 20 år siden hvor kontantstøtten bidro til å gjøre partiet til et mellomstort parti. Kontantstøtten markerte KrF som familiepartiet og klargjorde partiets grunnholdning om at samfunnet må bygges nedenfra med familien som grunnmur – ikke ovenfra, hvor staten dikterer hvordan folk skal leve sine liv. Men her har KrF sviktet egne grunnideer ved nå for tiden å støtte at staten skal bestemme hvordan familier skal anvende fødselspermisjonen – ikke mor og far selv.

KrF skaper uklarhet om politikkens følger for egne grunnverdier. Kjell Ingolf Ropstad hadde en tydelig konservativ profil. Han er ute av bildet nå. Forleden fratrådte også generalsekretær Geir Morten Nilsen. Vi holder det som mest sannsynlig at hans avgang har en politisk årsak – at vernet av kjerneverdier og borgerlig profil er svekket.

Partileder Olaug Bollestad har gjennom sine uttalelser skapt uklarhet om KrF vil stå kraftig opp mot enda mer liberaliserte abortrettigheter. Hvis ikke en gang KrF vil kjempe for fosterets menneskerettigheter – hvem skal da gjøre det?

Olaug Bollestad er uklar i sine kommentarer til forslaget om å forby såkalt konverteringsterapi. Regjeringen foreslår å gjøre det straffbart på linje med uaktsomt drap hvis en prest eller pastor går i forbønn for noen som føler det plagsomt å være homofil. Partilederen innser ikke at lovforslaget egentlig er et durabelig anslag mot den kristne forståelsen av menneskers samliv – og slik sett rammer en av KrFs hjertesaker.

Slik gjør KrF det vanskelig for seg selv i sak etter sak. Kjerneverdiene vannes ut og partiet opptrer slik at det skaper strid innad om hvor partiet hører hjemme.

Her bør partiet ta inn over seg og la seg advare av Skriftens ord om at et hus som er kommet i strid med seg selv ikke kan bli stående.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.