Gjesteskribent

Poster som feirer Moskva som OL-hovestad, 1979 av L. Nepomnyashchy.

 

Deltakerne i Kristelig Folkepartis interne debatt om veivalg forsikrer hverandre om at partiet uansett utfall av fredagens ekstraordinære landsmøte vil stå sammen og også i fortsettelsen fremstå som et samlet parti.

Det fremstår for oss som overfladisk retorikk. Alle med sine politiske sanser intakt ser jo at det er en dyp politisk splittelse i partiet. Det lar seg ikke dekke over med kamuflerende ordbruk. Splittelsen dreier seg om langt mer enn om partiet i Stortinget skal orientere seg regjeringsmessig mot den ene eller andre siden.

Knut Arild Hareide snakker om intet mindre enn «ny kurs». Smak på ordet: Ny kurs. Det er krevende ordbruk, men må tas alvorlig. Vi kan ikke forstå annet enn at dette må bety at partiet rigger seg til for å slå inn på en helt annen politisk retning.

Dette bekrefter Hareide selv når han taler. Han argumenterer nokså konsekvent på venstreorienterte premisser. Hareide snakker om fellesskap, om å øke skattenivået og om å la offentlige budsjetter ese enda mer ut. Israel nevner han ikke en gang.

Nestleder Kjell Ingolf Ropstad taler derimot i gjenkjennelige KrF-termer når han legger vekt på familien som samfunnets byggestein. Han vil gi familiene økt valgfrihet, noe Hareide knapt tar i sin munn. Nestlederen snakker om distrikts-Norge og de små bedriftene. Ropstad tror på Erna Solbergs vilje til å gjøre noe med abortlovens utvekster mens Hareide avfeier Høyre-lederens forsikringer som et utroverdig knep.

Partilederen bruker hele tiden Fremskrittspartiet som alibi for sitt sidesprang. Han hopper over det Kåre Willoch har påpekt – at Frp nå er noe ganske annet enn hva partiet var. For Knut Arild Hareide later det til at Sylvi Listhaug er selve Dyret i åpenbaringen. Hans omtale av Frp vitner om at hatretorikk ikke bare finnes i USA.

Knut Arild Hareide har en sterk stilling i KrF. Det er ganske forbausende – tatt i betraktning at KrF har tapt terreng i alle valg siden Hareide ble partileder i 2011.

Kristelig Folkeparti virker til politisk sett å være så kløyvd fra topp til bunn at vi under alle omstendigheter regner partiet som ferdig i norsk rikspolitikk. Holder partiet fast ved sin borgerlige forankring, vil mange medlemmer og velgere søke politisk asyl på andre hold. Det samme skjer om fredagens landsmøtevalg blir motsatt. Dette er beskrevet i en bok KrF’ere bør være fortrolig med: «Er et rike i strid med seg selv, kan det ikke bli stående». (Markusevangeliet 3.24).

Det er selvsagt ingen landsulykke om KrF går i trespann med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Problemet er bare at en slik regjering gjør seg avhengig av Sosialistisk Venstreparti for å få flertall i Stortinget. Velger KrF Ap, får partiet SV i medgift.

Vi stusser over mange KrF’eres lengsel etter sosialisme. Der lever KrFs kjerneverdier trangbodd. SV ønsker en annen samfunnsform ved at samfunnet skal bygges ovenfra, at menneskene er til for statens skyld, at offentlig sektor er samfunnets grunnstein – ikke familien. Kristendommen skal bort fra skolen og det åpne samfunn. SV representerer dagens versjon av Arnulf Øverlands slagord fra 1930-tallet: «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt».

Det er slike miljøer Knut Arild Hareide gjør seg avhengig av ved å skifte side og ønske seg en «ny kurs».

Vel bekomme!

 

Ragnar Larsen har lang fartstid i pressen, som redaktør i Arbeidets Rett, Røros, Nordlands Framtid, Bodø og til sist Haugesunds Avis. Innimellom Nordlands Framtid og Haugesunds Avis var han i ni år banksjef i Nordlandsbanken.