Kommentar

Norsk politikk har gått fra å være redelig politisk diskusjon til å bli en oppvisning i moralisme. Moralistene pumper seg selv opp ved å rakke ned på en motstander som de fremstiller som drevet av lavtstående instinkter grensende til ondskap.

Når Jonas Gahr Støre får misfornøyde eller halvfornøyde karakterer av pressen er det fordi han ikke helt klarer å spille det råpopulistiske spillet. Han skulle levert replikker som spikret Siv Jensen til låveveggen. I stedet blir det tamme forsøk som at regjeringen har en gjennomføringsevne på et så lavt nivå at det er uten sidestykke.

Men KrF-leder Knut Arild Hareide leverer. Han stråler i rollen som troskyldig naiv, idealistisk konfirmant som spidder den onde Siv Jensen med sin moralske lanse. Salen ler. Programleder Ingunn Solheim smiler fornøyd. Dette er hva NRK ønsket seg.

Men én ødelegger dramaturgien: Venstre-leder Trine Skei Grande leverer ikke replikkene som hun skal. Hun skulle stått skulder ved skulder med Hareide. I stedet retter hun et flengende angrep på Ap og Gahr Støre for å ha sittet på hendene i miljøsaken og økt bevilgningene til oljeindustrien med 60 prosent. To ganger stormer hun mot Gahr Støre med senket lanse. Han ser villrådig ut. Hva skal dette bety?

For at det moralske lærestykket skulle hatt full effekt skulle Venstre og KrF gått til frontalangrep på det onde FrP. Det skulle fått Høyre til å avstand fra sin egen regjeringspartner. FrP skulle blitt hundset og ydmyket.

Den andre siden av den høystemte moralismen er mobbing.

FrP oppviser slinger i valsen. Men selv de mest saklige seriøse argumenter ville blitt møtt med den moralske storslegga av KrF og de andre. Det finnes bare sort/hvitt, det finnes bare frelse og fortapelse i alt som har med asyl, flyktninger og båtmigranter å gjøre.

Ikke med ett ord nevnes ord som folkevandring, demografi, det moralsk tvilsomme ved å være avtakere for en enorm smuglermafia, flyten av svarte penger inn i Europa, og at det vi ser bare er begynnelsen. Alt handler om å komme gjennom Perleporten.

Dette er de samme politikerne som står for en oljeindustri med høyst tvilsomme moralske sider og som attpåtil påstår at de er miljøpolitikere. Her har Miljøpartiet De Grønne et poeng: Hvis politikerne mener noe med det de sier må de ta skjeen i en annen hånd. Men Rasmus Hansson viser at han er blant de siste dagers hellige, for han ser ingen motsetning mellom miljøomstilling og det at Norge skal ta imot nærmest ubegrenset med flyktninger. Også her var det ordet Ragnarok han benyttet. Men hvis det er Ragnarok burde man kanskje stille spørsmål ved realismen i at Norge skal stille opp. Er det kun moralisme som gjelder? Det lyder som endetidsforestillinger.

Konsistens vs moral

I den norske andedammen finnes ikke inkonsekvenser eller kognitiv dissonans. Der går det an å holde seg med standpunkt som er skjærende inkonsistente. Denne inkonsistens er faktisk blitt opphøyet til norm, og det normale.

Den tidligere minister uten portefølje ved statsministerens kontor, Karl Eirik Schjøtt Pedersen, sa nylig i Politisk kvarter at det var riktig å bygge ut nye felt for at det norske velferdssamfunnet kan bli enda bedre for enda flere. Innsigelser om miljøpolitikk avvises med at Norge har de høyeste standarder i verden og at norsk olje og gass erstatter kull.

Hvor mange selvfølgeligheter og selvmotsigelser kan man svelge før det gjør noe med de kognitive evnene? I stedet for et moralsk høydepunkt er innvandrerdebatten et krisetegn. Norge forsøker å kjøpe seg legitimitet, akkurat som man gjør i oljepolitikken.

Men moral er ikke noe man kan kjøpe seg med 8.000 syriske flyktninger. Moral er noe man har og det er intimt forbundet med forstand.

Hvis man gir avkall på forstanden kan det som er godt for andre vise seg å få negative konsekvenser. Politikere som handler ut fra hva som er godt for andre, sitter på oppsigelse. Det kan ta et stykke tid før velgerne reagerer, det politiske showet som partilederdebatten mandag var en del av, er ment å holde spillet gående. Men politikk redusert til spill vil over tid gi helt andre resultater, særlig når det «utspiller» seg på en så alvorlig bakgrunn. I går ble tre tilfeldige svensker knivstukket på åpen gate i Norrköping.

Har det noe med norsk politikk å gjøre? Ja, det har det. Velgerne aner det, og ved å tie det ihjel bekrefter mediene deres bange anelser.

De bidrar til økt frykt, i stedet for den beredskap som er demokratiets styrke ved å være opplyst.