Kommentar

Uthengningen av Per Sandberg er noe mer enn nok et eksempel på mobbing av en FrP’er som faller for fristelsen til å si at keiseren mangler klær. Knut Arild Hareides krenkede indignasjon er uttrykk for æreskultur på norsk.

Det er en hybrid, skapt i møtet mellom en utvannet puritanisme/pietisme, borgerlig hykleri og vekten av islamsk æreskultur. De trives i hverandres selskap.

Det er ikke mye kristelig igjen i Kristelig Folkeparti, men prektigheten og hykleriet består.


KnutArildHareide

Hareide trives med rollen som «vågmästare», som vippeparti. Han er overikikador som med opposisjonen og mediene i ryggen kan tukte regjeringen. Den danser nå etter hans pipe.

Rollen passer ham enda bedre enn den passer Trine Skei Grande. Hareide har dette kristelige dydsmønsterblikket: Hvordan kan Sandberg fornærme ham som vil alle vel?

Politikkens lover gjelder ikke KrF-lederen. Han er dydsmønsteret. Gromgutten. Grom i stemmen, snill. Slik alle gode KrF-gutter er definisjonen på snill. De er hevet over mistanke. At man kan bli aggressiv i møte med så mye godhet og snillhet, streifer dem ikke.

Per Sandberg er det stikk motsatte: Uregjerlig, uforutsigbar, stri. Alt som den provinsielle medie og politikereliten i Oslo føler seg høyt hevet over. Når de alle slutter rekkene som en kuflokk, blir Sandberg nødt for å gå ned på kne og be om unnskyldning. Han forsøkte seg stykkevis og delt, men det holdt ikke. Siv Jensen la seg flat for ham.

Anstendighet fremfor fri debatt

Slik er politikken blitt en oppvisning i ydmykelse og mobbing. Det har lite med demokrati å gjøre. Det er uverdig, simpelt, og viser at demokratisk debatt er erstattet med anstendighet.

Demokratiets «anstendighet» er en helt annen enn den bigotte, hyklerske. Det er en brutalt åpen, sannferdig debatt. Demokrati vil si kontinuerlig krenkelse. Noen vil til enhver tid bli krenket. Når noen på ramme alvor hevder det motsatte – at demokrati betyr å ta hensyn  – som Aftenpostens kunstanmelder Kjetil Røed eller prost Trond Bakkevig – har de ikke forstått hva demokrati handler om.

De skifter ut ytringsfrihet med anstendighet, og det er deres anstendighet.

Transaksjon

Muslimske talspersoner og det norske pene pyntelige politisk korrekte borgerskapet har inngått en transaksjon: de gjør beskyttelse av hverandres anstendighet til en dyd.

Hva muslimenes anstendighet betyr, vet vi. Nå viser tuktingen av Sandberg hva det norske borgerskapets anstendighet betyr.

Sandberg sa bare hva hvert barn kan forstå: Terroren er et produkt av masseinnvandring og oppgivelse av demokratiske idealer i bytte for en diffus flerkultur.

Alle program mot radikalisering er fånyttes så lenge man ikke står opp for og håndhever demokratiske prinsipper, hvorav ytringsfriheten er den sentrale. I stedet går det norske borgerskapet til angrep på den.

Juks

Besteborgeren tenker mer på seg selv, men han vil tvinge andre til å akseptere at hans anstendighet er identisk med samfunnets. Det er to forskjellige ting.

Borgerskap kan ha positive sider. Det kan stå for kultur og dannelse. Med besteborgeren er det annerledes. Han tenker bare på seg selv.

Hvis noe er galt må det skjules. Fasaden er viktigst. Nå har Hareide og KrF sammen med de andre partiene blitt enig med muslimenes representanter om å skjule det nye Norges skittentøy. Hvis noen – som Sandberg – forsøker å vaske det offentlig, roper Hareide: Stigmatisering.

Ordet har noe nærmest religiøst over seg. Sandberg hadde ikke noe problemer med å vedkjenne seg erklæringen fra Nydalen, der de to regjeringspartiene og vippepartiene underskrev en erklæring som hyllet flerkultur og mangfold i de mest panegyriske former. Jeg har sjelden hørt noe så svulstig. Innvandringen har beriket Norge på alle måter: økonomisk, kulturelt, gastronomisk.

Fenomener som parallellsamfunn, radikalisering, sharia, kriminalitet, kvinneundertrykking, blir omdefinert til «utfordringer» og kan skaltes og valtes med etter behov. De er underordnet det prinsipielle, som er blitt dogmer: flerkultur er per definisjon godt. Den som bestrider det begår blasfemi.

Ansvar pulverisert

Sandberg gjorde noe utillatelig. Han koblet terroren til dagens ansvarlige partier, spesielt Venstre og KrF som aldri kan få nok, og spurte: Er ikke dette noe dere må ta ansvar for?

Da begikk han majestetsfornærmelsen. Han krenket Hareide og KrF. «Nok er nok».

En unison presse deltar i hylekoret.

Offentligheten får ikke med seg det vesentlig: Den frie debatt er byttet ut med Hareide, Solberg, Skei Grande, Gahr Støre og Lysbakkens anstendighet. Kritiserer man politikken angriper man deres moralske og politiske autoritet. Det vil de ha seg frabedt. Da utlegger de det som om man angriper «fellesverdiene» som «vi alle er enige om». Det er i det siste leddet man finner majestetsforbrytelsen. Hareide kunne derfor anlegge den sorgfulle, bedrøvede minen, omtrent som han var redd Sandberg havner i helvete: – Hvordan kunne du?

Sandberg forsøkte å fortelle at han har flerkultur i sin inngiftede familie, han omgåes den hver dag, og møter mange flotte mennesker på sin vei. Daglig.

Det hjalp ikke. Hareide kunne bruke muslimers offerrolle som lanse: Han visste hvordan muslimer følte det. Han slengte på hudfarve for sikkerhets skyld.

Hareides indignasjon var den politiske elitens. Han opptrådte på deres vegne og kunne gjøre med Sandberg hva han ville. Sandberg var sjanseløs. Noen tar den ett skritt lenger: Det er FrPs holdninger som skaper terror.

Dette er det ok å mene i dagens Norge. Det har vært en gjenganger. Men forsøk ikke å plassere ansvaret for utviklingen på de som har sittet med makten! Da anfekter du deres moralske anstendighet, og hvem gav deg den retten? Hvordan våger du, Sandberg?

Nettopp på grunn av terroren ble justisen mot Sandberg så alvorlig. Han forsøkte å påpeke et ansvarsforhold. Men ble prylt i full offentlighet.

De som pryler representerer det nye kontoret for offentlig moral. Det har lite med det umælende folket å gjøre, og enda mindre med demokrati.

Det er den nye æreskulturen som gjør sitt inntog, og den som skal utfordre den skal ha tykk hud, rak rygg og klart blikk.

Når to eliter finner sammen i å beskytte hverandres ære, utgjør de en formidael maktfaktor. De har mange hester å spille på.

Introduksjonen av æreskultur hos den norske eliten og dermed nedover i systemet, er et vannskille i norsk politisk og kulturell historie. Mediene tjener som arena til å perfeksjonere den. Vi vil se mer.

Men de har en formidabel fiende: Sannheten.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også