Kommentar

Tegning: Karine Haaland.

Knut Arild Hareides nylig utgitte bok med undertittelen «Et KrF for vår tid» gir et interessant innblikk i hvordan han som leder av KrF oppfatter det politiske rommet, altså vårt politiske demokrati. Denne grunnoppfatning legger føringer for ham selv og partiet som politiske aktører.

Om man hadde ventet at Hareides bok hadde gitt en dypere forståelse av KrFs politikk ved hjelp av analyse, presiseringer av begreper og begrunnelser av politisk ideer, blir man nok skuffet. Hareide berører partiets bakgrunn og historie, men nokså summarisk. Men han markerer indirekte bruddet med fortidens KrF, når han slår fast at KrF er ingen «menighet» og heller ikke er «kristendommens forlengende arm inn i politikken». Det er et politisk parti. Hva er det da som «betyr noe» for Hareide når han i disse dager kjemper en lenge forberedt kamp for et nytt KrF, et parti som skal leve videre inn i fremtiden?

Knut Arild Hareide, «Det som betyr noe. Et KrF for vår tid» (2018), Aschehoug, 200 sider.

Den røde tråd i Hareides bok er hans relasjoner til og møter med enkeltpersoner. I slike møter er han gjerne emosjonelt engasjert. Dette skjer i de forskjelligste sammenhenger, men oftest i politikken. Han har sterke minner etter den avdøde stortingsmannen Jon Lilletun og en nær personlig relasjon til Jonas Gahr Støre; kona Lisa Maria har gjort et sterkt inntrykk fordi hun har åpnet en butikk for salg av brukte barneklær, Erna Solberg, Martin Kolberg, Trine (Skei Grande), Siv Jensen, dronning Sonja. Og mange mange flere. Hareide står sin mor særlig nær. Her felles tårer og her er nærkontakt inn i det private. Alle de han skriver om, er gode og snille mennesker. Selv Siv Jensen er et godt menneske, fordi hun har «varme relasjoner til andre». Han har opplevd Siv «med tårer i øynene». Og Trine er «lett å like».

Hva betyr vekten på følelsesmessig personrelasjon for Hareide som politiker? Jeg tror det har betydning i hvert fall på to måter.

For det første har Hareides politiske moralisme sin sin rot i denne følelsesbestemt personfokusering. For ikke alle er «gode mennesker etter Hareides smak. Én faller i hvert fall utenfor hans krets, og det er Sylvi Listhaug. Hun snakker snakker «stygt» og er «uanstendig». Hareide har sin bakgrunn i den borgerliggjorte lavkirkeligheten, der anstendighet er viktigere enn hellighet. Søndag (VG 21.10.) ble betydningen av dette tenkesettet ytterligere utvidet. Også religiøs tro ble trukket inn. Dermed oppstår det nye problemer. Hvilke kriterier har Hareide for at en bekjent religiøs tro skal telle som autentisk? Det er god skikk at vi ikke «gransker hjerter og nyrer». Det gjør Hareides henvisning til religiøs tro både meningsløs og usaklig, ja farlig.

For det andre medfører Hareides emosjonelt-moralistiske oppfatning av politikken at visse felt, som er avgjørende i det politiske ordskifte, blir tonet ned. Det er i første rekke der det kreves intellektuell klarhet, sammenheng mellom premisser og konklusjon og mellom gjennomsiktig og begrunnet ideologi og politisk konkretisering. I så henseende mangler det mye i Hareides tenkesett og fremstilling.

KrF er blitt et verdiparti, heter det. De kristne verdier holdes frem: «KrF er «et politisk parti med kristne verdier og kristendemokratisk tenkning». Og da er det grunn til å spørre: Hva menes da med begrepet «det kristne» som inngår i partiets «ideologiske fundament»?

Hareide viser til «menneskeverd, nestekjærlighet og forvalteransvar» som kristne grunnverdier. Disse utmyntes i «likeverd, rettferdighet, menneskerettigheter og demokrati, likestilling, solidaritet, folkestyre og rettsstat. Og til sist: Det sentrale i den kristne etikken er at menneskeverdet gjelder alle og nestekjærligheten er grenseløs.» (s.51–54). Dette ser Hareide forankret i et bestemt Jesusbilde:

«Fattiggutten Jesus forandret verden. De kristne verdiene endret Europa og Norge. (…) De radikale verdiene til snekkersønnen fra Nasaret fortsetter å skape forandring – i retning av mer likeverd og rettferdighet» (s.58).

Hareides Jesusbilde er en romantiserende kristensosialistisk variant av den borgerlig liberale Jesus som den liberale teologi utviklet på 1800-tallet.

Jesus var en rabbi med disipler rundt seg. Han levde svært spartansk liv, hadde forlatt et trygt yrkesliv, men vennehjem kunne han ta inn i. Disiplene ble opplært i hans lære. I mangt var den i konflikt med samtidens jødedom. Han bekreftet det 6. bud, men skjerpet forbudet mot hor og lettvint skilsmissepraksis. For Jesus var det gitt at seksualiteten leves ut mellom mann og kvinne. Apostelen Paulus markerer dette negativt ved å forkaste homofili som i strid med naturen.

På denne bakgrunn blir Hareides deltakelse i Pride-paraden for noen år siden ufattelig. Han begrunner det ut fra solidaritet med de forfulgte homofile. Når han overser at Pride-ideologien opphever objektive, naturgitte moralsk grenser på seksuallivets område og det totalitære drag i denne ideologien, må man spørre om han i denne bevegelsen ser realisert «de radikale verdiene til snekkersønnen fra Nasaret».

Politikken må «begrunnes allmennetisk», mener Hareide (s.50f.). En slik begrunnelse består ganske enkelt i å sikre at lovene har en «begrunnelse som er gyldig for alle mennesker i et samfunn». Legger man en slik utopi til grunn, betyr det at man i møte med et nesten ferdig sekularisert folk må tilpasse, ja oppgi de kristne sannheter enten ved å abstrahere dem vekk fra det konkrete ved honnørord fra den liberale tradisjon, eller ved å skjære vekk det som provoserer sekularismen. I KrF har man gjort begge deler. Det blir ikke mye igjen av Jesu ord og bud når de skal tilpasses det Hareides oppfatter som «allmennetisk».

Mange mennesker gir KrF sin stemme fordi de holder seg til og tror på KrFs prinsipprogram. Og i programmet reflekteres sannheter som kristendommen har holdt frem, fremfor alt at mennesket har rett til liv fra unnfangelse til naturlig død. Det er all mulig grunn til å glede seg over at KrF har et slikt syn nedfelt i programmet.

Men det man overser er at KrF som de fleste andre partier følger en bestemt prosedyre for sin politiske praksis. Partiet har sine representanter på Stortinget fordi de har en skare velgere bak seg. Men når det har fått sin plass nasjonalforsamlingen, er ikke velgerne av vesentlig interesse. Da kan partieliten tolke og omtolke, overse og legge til side deler av det program det er valgt på, om det tjener elitens posisjoner og integrering i det store politiske Vi. Partiets flaggsaker – den naturlige kjernefamiliens som fundamentet for samfunnet og menneskets ubetingede rett til liv – blir tilpasset og amputert vekk . Velgerne er nyttige så lenge de stemmer på partiet og eliten får etablert seg.

Det store politiske Vi, dvs. de etablerte partiene i norsk politikk, inngår i en sosial, kulturell og politisk helhet som kalles et kartell, elitenes kartell, der det rår en viss konsensus. KrF må forholde seg til det, om det skal være med å bety noe, hevdes det. Og Hareide har sin oppfatning av partiets plassering innen kartellet. KrF skal skyves til venstre og vel også tilpasses i samsvar med det.

Men noen må holdes utenfor kartellet. Fremfor alt skal FrP skyves ut, i hvert fall Sylvi Listhaug og de som står sammen med henne.

Men i disse dager er partieliten blitt utfordret. Man er blitt skremt av «Rogalandsmetoden», der velgerne på grasrota fulgte den vanlige demokratiske prosedyre at flertallet bestemmer. Slikt må ikke få bre seg. Folk med forskjellige syn må møte frem 2. november. Det er på denne bakgrunn at partitoppene nå kaller inn til et ekstraordinært landsmøte. Men om det blir et knapt flertall for venstredreining 2. november, hva gjør man da med mindretallet? Kommer man ikke da til å følge «Rogalandsmetoden»?

 

Støtt Document

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!