Kommentar

Det er snart både kirkevalg og lokalvalg, og det er paralleller mellom dem som berører oss alle: fraværet av sannheten.

Legg merke til hvordan media og de fleste som stiller til valg unnlater å diskutere om det finnes en sannhet eller ei, ingenting synes mer gammeldags enn troen på noe større enn oss selv, for det er det sannheten er, den eksisterer uten vår aktive deltakelse.

I lørdagens leder i Stavanger Aftenblad kommenterte avisen kirkevalget og spørsmålet vigsel av homofile, og den skriver blant annet:

Mangfold er alltid en styrke, og det er aldri farlig. Heller ikke i kirken. Det er derfor viktig å anerkjenne de som fortsatt mener dette er en ordning som bryter med kristen lære.

Et slikt utsagn er kun mulig i en tid der begrepet sannhet er forsvunnet fra det intellektuelle ordforrådet, det vitner om en fullstendig relativisering av moral og tro. For dersom mangfold alltid skal være en styrke, forutsetter det at ingen i mangfoldet hevder at deres tro er sannheten, i en slik kontekst er det ikke mulig å peke på Mesteren som hevdet at «jeg er sannheten og livet, ingen kommer til Faderen uten gjennom meg,» å si at ens syn på ekteskap er sant, blir i seg selv i strid med dagens forståelse menneskets rett til å definere seg selv. Men dersom det er slik at vi ikke lenger skal peke på sannheten som livet og samfunnets utgangspunkt, hva har vi da?

I 2013 fjernet KrF bekjennelsesparagrafen, ingen tillitsvalgte måtte heretter bekjenne seg som kristne, og partiets ledere hevdet at partiet med det skulle bli mer kristent, det var de kristne verdiene man skulle kjempe for, og konsekvensen av det kom tydelig fram i avisen Dagen den 10. september. Da kom det fram at kandidat nr. 2 på KrFs liste i Vestby i Akershus ikke er kristen, men at hun valgte KrF på grunn av verdier som menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet.

Men hvilken mening gir egentlig slike begreper når det kommer til praktisk politikk? Svaret gir muslimen Youssef Assidiq (som sammen med Faten Mahdi Al-Hussaini tok initiativ til å stifte organisasjonen JustUnity, som skal forebygge ekstremisme), til Dagen samme dag. Han ber KrF satse på muslimer, og sier:

Om partiet var bredere og fokuserte mer på verdiene enn hvor de kommer fra, kunne det gjort at flere med andre religioner og ikke-religiøse ville engasjere seg i partiet. KrF er en sterk pådriver for verdier som å hjelpe flyktninger og narkomane. Partiet tenker med hjertet, som Knut Arild Hareide ofte sier. Det er noe jeg mener mangler litt i politikken – ikke i religionen. Men mer av de menneskelige verdiene.

For hvem er det som tør å si om andre at de ikke ønsker menneskeverd, nestekjærlighet og solidaritet? Det hele er en tåketale der det absolutte er fullstendig fraværende, og som gir grunnlag for en despotisk politikk overfor meningsmotstandere: de som hevder at sannheten ikke trives sammen med løgn og falskhet.

KrF kastet vrak på bekjennelsesparagrafen, og opptrer som et parti fullstendig uten kurs, de fungerer som et speilbilde på det norske samfunnet, et samfunn som har gjort debatten om verdier til en religiøs øvelse, men som ikke klarer å se forskjell på muslimske terrorister og konservative kristne, der dialog med IS holdes frem som et ideal, og da er det ikke annet enn naturlig at Assidiq ber KrF satse på muslimer.

Konservative kristne kan ikke leve i et menighetsfelleskap som ikke ser forskjell på Allah og Treenighetens Gud eller som godkjenner vigsel av homofile, for dem strider det mot sannheten, men for de liberale opptrer de som usolidariske, intolerante og respektløse, alle de verdiene samfunnet vårt skal bygges på. Men det er troen på en sannhet som formet Europa og ga grunnlaget for vår frihet og velstand, ikke relative verdier.

Når sannheten er borte, og verdier er alt vi har, blir enhver politisk debatt en prøvelse, for du vet aldri hva de meningsmotstandere kan finne på å si. Det de sa i går gjelder ikke i dag. Hva som var solidarisk i går er usolidarisk i dag, enten det gjelder hjelp til flyktninger i nærområder eller spørsmål om surrogati.