Kommentar

Ivan Vladimirov: Russian clergy on forced labour (1919) Wikipedia

En vanlig innrømmelse hos moderne  mennesker som diskuterer og mener mye om islam, er at de ikke helt vet hva islam handler om. Men dersom de blir konfrontert med negative påstander om islam, trekker de ofte påstandens troverdighet i tvil, de nekter å felle en dom over religionen, og det hele ender ofte opp med en generalisering om mennesket; at vi alle er gode, at vi alle ønsker det samme i livet, og at alle religioner har både gode og dårlige sider. Kunnskap er de stort sett ikke interessert i, selv om de innrømmer at de ikke vet nok. De har troen på mennesket, og det holder.

Med en valgkamp der partiene kappes om å hedre de kristne verdiene, er det påfallende lite oppmerksomhet om hva vi tror på, eller hva vi ikke tror på. For det eneste man egentlig sier, er at man tror på mennesket, og at alle vil hverandre vel. Det hele er både fordummende og farlig, men det er et naturlig resultat av flere års åndelig forflatning, der politikere og presse, som hevder at de er religiøst nøytrale, egentlig tror langt mer enn noen gang før. For begrepene man kappes om å bruke er fullstendig meningsløse i en etisk debatt. Toleranse, raushet, inkluderende, menneskerettigheter, demokrati osv må først fylles med innhold for at det skal være fornuftig å anvende dem, men den debatten er død. Det er en berøringsangst overfor erkjennelsen av at alle ikke nødvendigvis vil fylle begrepene med det samme, at toleranse for en kristen ikke nødvendigvis er det samme som toleranse for en muslim eller sekulær humanist.

Den siste gang vi hadde en debatt om politikkens utgangspunkt var da forslaget til likekjønnet ekteskapslov var oppe til debatt i Stortinget. Da våget Inge Lønning å gi uttrykk for at den utviklingen man var vitne til ikke nødvendigvis var av det gode, noe som fikk Senterpartiets Ola Borten Moe til å reagere og si:

Han ( Inge Lønning) har tatt utgangspunkt i et tidssnitt og sagt at det representerer universelle, evige verdier, og det er det samfunnet vi forholder oss til her og nå. Det er jeg ikke enig i. Jeg tror at Inge Lønning har rett når han sier at dette ikke kommer til å være endestasjonen, for samfunnet kommer fortsatt til å utvikle seg også i tiden som kommer. Det kommer til å komme nye kamper, og det kommer til å komme nye spørsmål, som fortjener nye svar. Vi er en del av den dynamiske utviklingen, og det vedtaket vi fatter her i dag, er en del av en dynamisk samfunnsprosess. 

Ola Borten Moe sa noe denne junidagen i 2008 som er viktigere enn mange av oss liker å innrømme, nemlig at vi som nasjon ikke lenger tror på noe annet enn utviklingen selv, at vi derfor ikke har lov til å kjempe mot de krav om endringer vi står overfor. For det er ingen grunn til å tvile på at det er Ola Borten Moe og hans meningsfeller som har vunnet kampen om vårt samfunns etiske plattform. Men denne troen på den etiske dynamikk gjelder ikke bare i synet på samliv og seksualitet. For dersom det er slik at etikk ikke er mer enn resultat av en historisk utvikling, hvordan kan vi da protestere mot økt islamsk tilstedeværelse? Det er ikke for ingenting at det er to grupper som blir spesielt beskyttet i den diskrimineringslovgivningen som har utviklet seg over tid, nemlig muslimer og LHBTI-personer. Det hele handler troen på den etiske dynamikken, fraværet av de evige verdier.

Sekulærliberale mennesker som misliker økt islamsk påvirkning på samfunnet, kommer derfor i en stadig sterkere ideologisk skvis. På den ene siden ønsker de et livssynsnøytralt samfunn, men samtidig er de avhengig av en tro på noe mer for å argumentere mot en etisk dynamikk som bereder grunnen for islam. Debatten om denne ideologiske skvisen er fullstendig fraværende i offentligheten, man klamrer seg til troen på det gode i mennesket, og nekter for at det er noen grunnleggende spørsmål som krever avklaring. Troen på verdier som toleranse, raushet, menneskerettigheter osv blir til syvende og sist ikke annet enn en tro på samtidens rett til å fylle dem med hva man vil.

Dersom man imidlertid vil påstå at islam faktisk innebærer noen negative konsekvenser for samfunnet, er det vanskelig å gjøre det uten å nærme seg det åndelige, for det er ikke materielle krefter som får fedre til å ta livet av sine døtre, det handler om helt andre forhold. Derfor er det ingen større krise for Europa enn at klassisk kristendom mister stadig mer terreng, for uansett hvordan man snur eller vender på det, er det kun i den kristne tro at man finner en virkelighetsoppfatning som gir argumenter som holder i møte med vår tids største trussel. Slik det er nå, kjemper sekularistene sammen med muslimene mot våre kristne tradisjoner. Det er muligens et av historiens største paradokser.