Kommentar

William Blake: God judging Adam

Den nye statsråden for utdanning og forskning, Iselin Nybø, sa for få dager siden at hun ønsker at skole og offentlige institusjoner skal bli livssynsnøytrale. Hun vil også ha kristendommen ut av Grunnloven, sier at det handler om at vi lever i et samfunn der folk har ulik bakgrunn og religion, og at det må være greit.

Samtidig har Norge i løpet av kort tid fått en feltimam og vil snart få en sykehusimam. Begge er posisjoner som på en spesiell måte representerer det offentlige Norge, fellesskapet vårt. Men ingen spør hva dette fellesskapet skal stå for, bortsett fra noen selvmotsigende verdier som toleranse og raushet. Og jeg kommer ikke til å gi meg på dette; hvordan mener norske politikere at de skal forene religiøse retninger som har diametralt ulike svar på de mest opplagte spørsmål? Hvilket fellesskap vil dette gi oss?

Et av de største mysterier i vår tid, er hvordan vi nekter å ta troende mennesker på alvor. Selv de som underviser i emnet, helt opp til universitetsmiljøer, orker ikke å vurdere hvordan mennesket oppfatter seg selv i lys at det de tror på. Det var en periode vanlig å hevde at vi som samfunn hadde berøringsangst overfor religion, og det kan være riktig. Problemet er at vi har prøvd å løse denne utfordringen ved å ha mest mulig berøring med religiøse mennesker, uten å spørre hva deres tro går ut på.

Det er noe med dagens liberale som gjør denne debatten så fryktelig vanskelig, og det er deres egen manglende evne til å leve etter sin egen overbevisning. De lever som om det finnes et felles mål for alle, som om enhver muslim som hevder at Koranen er sannheten egentlig ikke vet sitt eget beste. Det er en bedrevitende paternalisme verden knapt har sett maken til.

Iselin Nybø understreker at religion skal ha plass i samfunnet og at staten skal bruke penger på religiøse samfunn, men at det skal ikke være en kobling mellom stat og en religion, og at staten ikke skal favorisere en religion over andre.

Det eneste argumentet som kan forsvare et slikt standpunkt, er en tro på at det ikke finnes kvalitative forskjeller på religioner, hvilket innebærer at man inntar enn fullstendig verdirelativ holdning til alle de spørsmål verdens ulike religioner forholder seg til.

Problemet er at i praksis gjør vi ikke det. Vi opptrer ikke som om alt er likegyldig og resultat av en tilfeldig utvikling. Vi er langt fra så nøytrale som vi hevder å være. Uten å reflektere særlig over det, har vi med oss svært mye kristent tankegods i vår kulturelle bagasje. Vi liker bare ikke å snakke om denne bagasjen, vi har døpt den om til en humanistisk kulturarv og velger å tro at enhver hindu, buddhist eller muslim egentlig ønsker å bli som oss, at deres religiøse tekster eller ideer ikke betyr noe, at våre verdier overtrumfer alt.

Fellesskapet vårt har i lang tid lagt til grunn visse sannheter for om hva mennesket er, og hva vi forventer av dets medlemmer. Vi har visst hva tilhengere av andre religioner har vært kapable til å utføre. I dag ser vi på dem som artige sosialantropologiske forskningsobjekter, der det å misjonere blir sett på som et kulturelt overgrep.

Det hele koker ned til et av vår tids største paradokser: Våre politikere sier de setter pris på religiøse mennesker, sier at deres tro er viktig. De ansetter prester og imamer i krevende offentlige posisjoner, men de samme politikerne likegyldighet overfor dem som troende viser at de samtidig ikke tar troen på alvor. De tømmer alle religiøse dogmer og deres betydning på den ideologisk/filosofiske søppelhaugen. De nekter å diskutere hva som kan skje dersom de faktisk tar feil. Dersom troen har konsekvenser for den troendes liv.

For med den offentlige aksepten av islam, med ansettelser av imamer i forsvar og på sykehus, skjer nemlig det motsatte av hva Iselin Nybø og co synes å tro. Muslimer blir ikke vestliggjort, de oppfatter tvert imot ansettelsene som aksept for deres tro, at deres syn på kvinner og jøder er akseptabelt, hva det er rom for innenfor den offentlige toleransen.

Skal vi få en reell debatt om hva religioners betydning for fellesskapet, må vi først erkjenne hvor vi selv kommer fra, at vi ikke er så nøytrale som mange tror. Vi tror alle på noe, men av en eller annen grunn tviler jeg på at ansvarlige politikere våger å innse hva muslimer egentlig tror på.

Kjøp «Betraktninger over revolusjonen i Europa – innvandring, islam og Vesten» av Christopher Caldwell her.

Les også

-
-
-
-