Kommentar

Piero di Cosimo Perseus Rescuing Andromeda (1510)

There is no such thing as a society, sa Margarath Thatcher i sin tid. Dengang en oppsiktsvekkende påstand fra en konservativ politiker. På hennes tid var det fortsatt vanlig å mene at våre samfunn var bygget på ideen om en forpliktende relasjon mellom mennesker og Gud og mellom mennesker seg imellom. Uten at de ble teokratier var de unike fellesskap der man hadde en klar oppfatning om normenes utgangspunkt. I dag er situasjonen snudd på hodet. Thatchers ideer har gjennomsyret det meste av tenkningen knyttet til forholdet mellom samfunnsmedlemmer og samfunnets normative utgangspunkt.

Vi har fått en ny regjering, og dens politiske plattform ansees for å være tidenes mest sekulære. Vår kristne kulturarv er ikke nevnt, og da NRK-Rogaland stolt intervjuet Iselin Nybø, den nye statsråden for forskning og høyere utdanning, sa hun blant annet at kunnskap var viktig for god integrering. Men vi vet alle at det sekulære menneske ikke forstår hva som hindrer en gitt gruppe innvandrere i å bli integrert i et vestlig samfunn. Iselin Nybøs kunnskap handler om vår nye tro, dyrkingen av individet og individets plikt til å definere seg selv. Vårt nye fellesskap er ikke bygget på ideen om et normativt fellesskap med gjensidige forpliktelser, det fremstår mer som et geografisk territorium, åpent for enhver som vil etablere seg der. Den norske stat opptrer som et kommunalt servicetorg. Få, om noen, våger å si at den norske stat først og fremst skal ta vare på sine egne, på samme måte som en familie gjør det. Det er få som orker å stille dette avgjørende spørsmålet: Hvordan kan vi snakke om integrering eller moralske standarder når vi hverken har et forpliktende fellesskap eller normer tilbake?

Kristendommen er blitt avleggs. Med sine begreper som hellig og synd krenker den det moderne mennesket. Frihet fra gamle konvensjoner er budskapet fra dagens liberale, men ingen spør seg om hva som skjer dersom dette prosjektet mislykkes, hvordan den oppvoksende slekt vil bli og om det er mulig å tenke seg at muslimske innvandrere (det er bare de som av en eller annen grunn trenger integrering), sterkt forankret i tanken om et forpliktende fellesskap og troen på en a-moralsk allmektig guddom, vil kvitte seg med sine tradisjoner i møte med individualiteten.

1800-tallssosiologen Emile Durkheim så hva denne normløsheten kunne innebære. Han hevdet at normløshet springer ut av en sosial tilstand der samfunnets normer (sosiale, moralske og religiøse) ikke lenger anses som absolutte, og der ingen ytre autoritet har enerett til å tolke disse. Det kan innebære normløshet eller kollisjon mellom ulike normsystem. Durkheim hevdet at den frihet det enkelte mennesket har i et slikt samfunn blir formørket av at det får det vanskeligere med å finne veiledning gjennom livet. På samfunnsnivå mener han at normløshet kan føre til en verden der vold, kriminalitet og selvmord øker i omfang. Det er som om han forutså vår egen tid. Bør vi da bli overrasket over at en generasjon som har forkastet normer ikke lenger ser hvor grensene går for akseptabel atferd? Og kan vi virkelig kreve av innvandrere, som selv lever etter tydelige normer, at de skal respektere vårt krav om normløshet?

Dagens 25-åringer har vokst opp i den normløsheten Durkheim advarte mot. Vår normløshet er først og fremst knyttet til kjønn og seksualitet. Normer blir problematisert, og de personer eller organisasjoner som bygger på tradisjonelle oppfatninger av hva som er rett og galt blir sett på som barns motstandere, eller som Redd Barna skriver i sin rapport Rettane til LHBTI-barn i Norge, som organisasjonen fikk utarbeidet i samarbeid med organisasjonen Fri og Skeiv Ungdom:

Rapporten byggjer på den forståinga at sterke normer for kjønn og seksualitet er eit grunnleggjande problem for oppfylling av barn sine menneskerettar. Når barn bryt med slike normer møter dei reaksjonar som gjer at dei vert dårlegare stilt enn andre.

Selv barnehagene er med på prosjektet. I regjeringens handlingsplan Trygghet, Mangfold, Åpenhet fra 2016 blir barn gjort til seksuelle objekter. Barnehagene får i oppgave å se til at barn utvikler en toleranse for et mangfoldig samfunn, og de skal forhindre at barn vokser opp med klare normer knyttet til kjønn, seksualitet og samliv. Det er ingen veiledning å finne, alt handler om å finne seg selv. Stat og kirke har ikke bare abdisert fra sin rett til å tolke normene, de hevder, og krever, at normene kun kan tolkes ut fra et individorientert perspektiv.

Normløsheten er til og med satt i system, Fra 1. januar er tenkningen bak det hele blitt en forpliktelse for både skoler og familier. Med den nye likestillings- og diskrimineringsloven skal vi likestille enhver religion og seksuell orientering. Ja, minoriteter skal få bedret sin stilling. Det er vanskelig å se hvilken kunnskap som skal til for å bedre integreringen i samfunn som det norske.

Er det ikke på tide å være ærlige om at forestillingen om integrering bare er et skalkeskjul for tanken om at det ikke finnes noe som kalles samfunn, bare enkeltindivider?