Sakset/Fra hofta

I uken som gikk ble det klart at Bioteknologirådets flertall går inn for at en person som er født kvinne ikke behøver å fjerne eggstokkene for å skifte juridisk kjønn. Det innebærer også at en person som skifter juridisk kjønn fra kvinne til mann skal få rett til medisinsk hjelp til å bli gravid, selv om vedkommende juridisk sett er mann.

Nei, det er ikke science fiction du leser. Det er Norge i 2015, og det skjer på grunn av noe.

Det er en årsak til at menn skal få lov til å føde barn, på samme tid som det er en årsak til at følelser skal være et tilstrekkelig premiss for å få lov til å skifte kjønn.

Alt handler om menneskerettigheter og påstander om diskriminering; følelser overtrumfer alt, og gjør enhver debatt fundert på begrepet sannhet umulig.

Det er de samme mekanismene vi ser i religion – og flyktningdebatten. Når Vårt Land lar Ole Jørgen Anfindsen fortelle om sin søken etter Gud uten å stille et eneste spørsmål om kristendommens krav om å forvalte sannheten, men synes å sette pris på Anfindsens åpenbare synkretisme og ønske om å forene islam og kristen tro, avslører det avisens eget ståsted. Anfindsens tro på at «muslimer og kristne er brødre og søstre i troen på Gud» er hans personlige opplevelser. Men disse erfaringene er ikke avgjørende for hva som objektivt sett er rett, spørsmålet er om erfaringene er forenlige med islams og kristendommens lære.

Den som tør å hevde noen annet blir lett stemplet som ekstremist, lik de Hadia Tajik ikke ønsker inn i skolen. Legg merke til at hun ikke peker på hva som er riktig, men hva som står i læreplanen. En læreplan alle i skoleverket vet er et instrument for politisk styring, og med ett er det ikke snakk om hva sannheten er, men hva politikeres ideologiske overbevisning leder til av akseptable utsagn og handlinger.

Det er en klar sammenheng mellom den normoppløsningen akseptene av fødende menn innebærer og troen på religioners fleksibilitet: det handler om fravær av sannhet og troen på alt kan tilpasses den enkelte. Det handler om en individualisering av samfunnet, en individualisering som forutsetter at vi skal respektere hva den enkelte til enhver tid mener og tror. Og ingenting skal respekteres mer enn en persons følelser, for følelsen representerer det eneste vi kan forholde oss til, det er den det moderne mennesket erfarer og setter sin lit til. Men husk, det er kun følelser som handler om deg selv som kosmopolitt man respekterer. Enhver følelse som forutsetter et forpliktende fellesskap forkastes, troen på at det finnes en sannhet som forplikter vil man ikke vite av.

Denne individualiseringen kan også beskrives som en flukt fra et liv og samfunn bygget på relasjoner, og er unik i menneskets historie. I alle kulturer har mennesket stått i en relasjon til noe, og i den kristne tro ble dette utvidet til også å gjelde et liv i Gud. Med Treenigheten ble samfunnet bygget på troen på en Gud som ofret seg selv for mennesket, at mennesket skulle leve i en relasjon til Ham, sine medkristne og resten av verden. Slik ble politikkens verden også en fortsettelse av denne forståelsen, den ble relasjonell, lik Gud er relasjonell.

Men ikke nå lenger. Gamle normer, som forutsetter en tro på mennesket som mer enn seg selv blir opphevet; barnet trenger ingen mor eller far, kjønnet finnes ikke, man mener barnet vil være fornøyd uansett. Religioner er alle uttrykk for et felles ønske, og derfor inviteres en uendelig mengde mennesker fra Midtøsten, Asia og Afrika til å komme og slå seg ned her: det finnes ikke noe folk som heter nordmenn og som har ett sett relasjoner til hverandre. Vi er bare enkeltindivider, og hva vi kaller oss eller tror på, har ingenting å si for samfunnets evne til å fungere.

Vi lever i en tid der politiske beslutninger tas med utgangspunkt i en tro på at ingenting henger sammen, at enkeltindividets følelser skal være det normative utgangspunktet. Sverige er i ferd med å bukke under på grunn av den troen, det er ikke et pent syn.

Vi vil ikke få en endring i politiske beslutninger før vi erkjenner vår tids tro og dens konsekvenser.

 

Les også

Julens politiske drama -
Hadia Tajiks jul -
Misbruk av religion -
Det nye Vi og Utopia -
Frykten, vår siste fiende? -

Les også