Gjesteskribent

Hva skjedde i julen for over 2000 år siden? Var det noe mer enn et lite barn som ble født? Har det konsekvenser for flere enn de som tror?

Med Jesu fødsel blir treenigheten bekreftet, og treenigheten har en avgjørende betydning for menneskeheten.

Forståelsen av religionens gudsbilde er ofte neglisjert når vi vurderer deres betydning for samfunnsutvikling, men ikke bare for samfunnsutviklingen, hvor ofte hører vi ikke teologer si at kristne og muslimer har samme gud? Et slikt utsagn avslører en kunnskapsbrist hos avsender og gjør begrepet religionsdialog innholdsløst, for man vet ikke hva man tror på.

Har det noe å si at kristendommens Gud er treenig, og islams Allah fullstendig monoteistisk?

«Vi har kjærligheten felles», sa biskop Erling J Pettersen til Stavanger Aftenblad etter 22. juli 2011. Men gir dette utsagnet egentlig en mening?

Biskop Halvor Nordhaug brukte 1. juledag til å ta et oppgjør med Svein Tindbergs teaterstykke Abrahams barn, og mente at sluttpoenget i Abrahams barn ikke er forenlig med det kristne julebudskapet.

I følge avisen Vårt Land møttes de to tidligere i år til et dialogmøte etter en fremvisning av teaterstykket. Også her sa biskopen at han mente at Tindberg tok feil, hvorpå Tindberg i følge Vårt Land svarte:

«Det ville selvsagt ikke blitt noen dialog dersom forestillingen hadde konkludert med at én religion var den beste.»

Det er en nærmest panisk redsel for å vurdere de logiske konsekvensene av den absolutte monoteismen og treenigheten. Hva har det å si for mennesket at guddommen er treenig eller en?

En treenig Gud, der alle i treenigheten er like i makt og ære, viser oss en Gud der begrepene relasjon og forskjellighet er sentrale størrelser. Gud er en relasjon, men allikevel ett. En treenig Gud, med Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, er en forutsetning for begrepet kjærlighet, for kjærlighet står ikke alene, kjærlighet er en relasjon mellom noen, den kan ikke eksistere uten. Tenk deg at guddommen er alene i verden, det er bare en til stede. Han er alene, uten noe av det skapte. Alt det vi kjenner til eksisterer ikke. Det finnes ingen levende, ingen han kan forholde seg til. Vil denne guddommen da vite hva kjærlighet er? Vil han vite hva kjærlighet er dersom han aldri har vært i relasjon til andre enn seg selv?

Kjærlighet kan ikke eksistere for seg selv, den vil alltid forutsette flere. Og dette er den viktigste forskjellen på kristendommen og andre religioner. Gud er ikke statisk, men en stadig aktivitet, der enheten mellom Far og Sønn er så reell at den også er en person.

 

Få plasser kommer dette så godt til uttrykk som i Johannes 3.16:

«For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin sønn den eneste, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».

 

Det eneste som kan forklare vår opplevelse av kjærlighet, er derfor den relasjonen Gud har hatt til sin sønn gjennom alle tider, en kjærlighet som viser seg igjen i skaperverket, der Guds kjærlighet kommer til uttrykk. Guds hensikt med skaperverket er å få en relasjon mellom seg og det skapte, en relasjon som gjenspeiler treenigheten, og det er det C.S Lewis (Se det i øynene) mener med at mennesket blir ikke mindre med å bli en kristen, men mer, det blir mer av seg selv.

 

Det gir derfor mening å si at Gud skapte for å gi kjærligheten videre, at Guds natur fører til en skapning der relasjoner er en logisk konsekvens, og der kjærligheten kan dyrkes og foredles, for en treenig Gud skaper av kjærlighet, for kjærligheten er, som sagt, relasjonelt betinget.

 

En ting er at treenigheten er en forutsetning for kjærlighet, noe annet er at den også er en betingelse for sorg, for kjærlighetens konsekvens er sorg og smerte, jo mer du elsker, jo mer smerte må du tåle med et eventuelt tap av den du elsker. I kristendommen har vi derfor en lidende Gud, en Gud som i smerte over menneskets fall tilbyr seg å gå i deres sted som et uskyldig offer. Som Gud brydde seg for oss, skal vi bry oss om vår neste.

 

Julens budskap fortsetter naturlig inn i påsken. I påsken ble vi vitne til den ultimate kjærlighetserklæringen. Og derfor utspiller det seg også et politisk drama på Langfredag da Jesus Kristus ble henrettet på et kors. Husk at vi her snakker om universets skaper, Guds egen sønn. Han lar seg bli hånet og krenket i en grad verden verken før eller senere har sett maken til. For det første er han uskyldig. Han har ikke gjort noe galt. For det andre kan han når som helst unngå fornedrelsen, og for det tredje gjennomgår han straffen for å frelse dem som påfører ham smerte. Det er for sine egne mordere han lider. Og da må vi stille spørsmålet: Hvilke konsekvenser får det for hans etterfølgere at deres herre og mester lot seg gjennomgå den ultimate krenkelse?

 

Guds forskjellighet og ønske om en relasjon til det han skapte, legger grunnlaget for et samfunn med dyp respekt for menneskelivet og det mangfoldige. Det forklarer kjønnsrelasjoner og nasjonaliteter, det frigjør for ulike kulturelle uttrykk, dog alltid basert på en forutsetning om at det ikke skal undertrykke enkeltindividets integritet. Det skaper et samfunn som har både fellesskapet og enkeltindividet i sentrum. Som Faderen Sønnen og Den Hellige Ånd er selvstendige, men uløselig knyttet til hverandre, er også mennesket uløselige knyttet til hverandre i ulike fellesskap, men det er fellesskap som etter Guds vilje skal forstå og respektere den enkelte.

 

En av konsekvensene av Langfredag, er forståelsen av krenkelse. Som sagt ble verden vitne til Gud selv lot seg krenke uten å ta til motmæle. Tvert imot lot han seg ydmyke, men ikke bare ydmyke, han tok på seg en tjeners skikkelse og viste oss et ideal for lederskap og etterfølgelse. Ydmykelsen viste oss at ingen skal kunne påberope seg krenkelse som grunnlag for reaksjon mot andre mennesker.

 

En annen viktig side med Langfredag, er at Jesus døde for alle, ikke bare for en nasjonalitet, klasse eller kjønn. Ingen kan si at de har mer rett på frelseren enn andre, og få vers i bibelen har betydd mer enn Galaterne 3.28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann eller kvinne, for dere er alle ett i Kristus Jesus».

 

Et tredje forhold med langfredag er friheten som en Guds gave til mennesket. Gud tvinger ingen. Gud er ikke en despot som søker menneskenes underkastelse, det er menneskers frie valg Gud ønsker, og han gir dem frihet til å velge. Gud lar menneske få velge ham bort, dette er ikke underkastelse, og kristne er da forpliktet til å gi sine medmennesker den samme friheten.

 

Det er ikke uten grunn at demokratiet, som oppstod i antikkens Hellas, har funnet sin form i den kristne kulturtradisjon. Kristne lærde så at den naturlige konsekvens av det kristne budskapet var demokrati og menneskerettigheter. Det var imidlertid ikke bare politiske konsekvenser knyttet til det kristen tro. At også kapitalismen, hvor frihet og sannhet er grunnsteinen, vokste frem i den kristne kulturkrets blir en selvfølgelighet. Sosiologen Max Webers analyse av den protestantiske arbeidsmoral er forbilledlig, men den bør ikke overraske noen.

 

Islams rene monoteisme vil alltid stå som en motpol til kristendommens treenighet. Svein Tindberg hevder at det ikke ville blitt noen dialog av å kåre en vinner av islam og kristendommen. Burde vi ikke bruke 2013 til å gjøre politikere og andre oppmerksomme på treenighetens konsekvenser, og dermed også skape forståelse for at den rene monoteismens konsekvens ikke er noe annet et underkastelse og vold? Hva skal vi med dialog dersom den ikke er bygget på realiteter og sannhet?

 

Sann kjærlighet finner vi kun hos den treenige Gud. I julen møter vi den hos et lite barn, et barn som forklarer hele vår eksistens. Barnet viser Guds ønske med oss alle. Alt annet blir slaveri og et verdirelativt kaos.

 

Godt nytt år!

 

 

Kjell Skartveit

 

 

Les også

-
-
-