Duccio di Buoninsegna (1255–1319), «Kristus tar farvel med disiplene», domkirke­museet i Siena. Foto: Web Gallery of Art / Wikimedia.

Løftet om Den hellige ånd

¹⁵ Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. ¹⁶ Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: ¹⁷ sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. ¹⁸ Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldre­løse barn. Jeg kommer til dere. ¹⁹ Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. ²⁰ Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.

²¹ Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

Johannes 14, 15–21

Pinse og Den hellige ånd. For mange en høytid de ikke forstår, men som allikevel er grunnlaget for vår sivilisasjon. Det er nemlig tre­enig­het­en vi snakker om, og når vi sier at Gud er en relasjonell Gud, så er det Den hellige ånd som er selve relasjonen. En relasjon mellom Faderen og Sønnen. I middel­alder­en ble en strid om Den hellige ånd, om den utgår fra dem begge, eller bare fra Faderen. Resultatet ble en splittelse mellom øst- og vest­kirken. Den katolske kirke i vest mente at Den hellige ånd utgikk fra begge, og det kunne ikke kirken i øst akseptere.

Uavhengig av eldre konflikter, det er viktig at vi forstår betydningen av tre­enig­het­en og dens betydning for vår virkelighets­forståelse. Uten treenighet og en like­verdig­het mellom tre personer/naturer ville vi ikke hatt en Gud som kan elske.

Men ikke bare det, selve frelsesverket ville også vært i fare.

Det er en vanlig oppfatning blant mange at læren om treenigheten var noe keiser Konstantin fikk slått fast, at kirkens opprinnelige lære var en annen. Men det er ikke tilfelle. Angrepene mot forståelsen av Jesus som Guds sønn fra evighet av førte imidlertid til at det ble behov for å slå fast hva man trodde på, og det hele fant sted under det som kalles den arianske striden, sen­antikkens største og mest alvorlige konflikt i den kristne kirke.

Det hele startet i Alexandria. I en av byens kirker, Baukalis­menighet­en, hevdet presten Arius at om Gud er Gud, kan han verken være skapt eller født. Derav følger, mente Arius, at Guds sønn ikke kan være Gud i virkelig betydning, og derfor heller ikke bør kalles Gud. Jesus er jo født, og den som er født, må ha en begynnelse. Arius forklarte det med at før Jesus ble født, var han ikke til. Han mente at Kristus virkelig var en fullkommen skapning, den første­fødte som står over alt det skapte», et ord fra Det nye testamente som Arius gjerne siterte, siden det antydet at Jesus var en del av skaper­verket, og dermed ikke Gud lik. Men Arius mente altså at det var en tid da bare Faderen, men ikke Sønnen, eksisterte.

Men da ville heller ikke Den hellige ånd eksistert. Den hellige ånd er selve relasjonen mellom Faderen og Sønnen, og C.S. Lewis beskriver den som en kjærlighet så sterk at den er en egen person i gud­dom­men og tre­enig­het­en som en evig kosmisk dans mellom de tre.

Arius’ lære var imidlertid et uttrykk for teologisk rasjonalisme der han ønsket å forenkle troen ved å gi en fornuftig løsning på det vanskelige spørsmålet om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Han ville beskytte læren om Guds enhet i en tid med flerguderi, noe som tiltalte mange, ikke minst i den greske verden hvor læren om Gud som ble menneske ble oppfattet som absurd.

Arius var ikke den første som problematiserte læren om inkarnasjonen, men han tok skrittet fullt ut og hevdet at Jesus ikke bare er under­ordnet Faderen, men er et skapt menneske som Gud opphøyet. Og med det satte Arius hele kristen­dommen på spill, for hans lære innebar i realiteten at frelsen kom fra en som Gud hadde opphøyd, men som ikke var Gud, og at mennesket i realiteten måtte frelse seg selv gjennom egne prestasjoner. Men hvem annen enn Gud kunne forene mennesket med Gud? Svaret fra en av Arius største motstandere, Athanasius var klart: Ingen.

Dette var bakgrunnen for at keiser Konstantin innkalte til et kirkemøte i Nikea i år 325, og der ble det utarbeidet en tros­bekjennelse som blant annet sa at Jesus er av samme vesen som Faderen, noe som uttrykte at Faderen og Sønnen er like gud­dommelige.

Men Arius kunne ikke se for seg en relasjon i guddommen, og striden var derfor ikke over i 325. Hans motstander Athanasius, forfatter av verket Om inkarnasjonen, argumenterte for Kristi guddom. Med sin udødelige maksime «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud­dommelig­gjort», viste han at Gud er hevet over det skapte, men som samtidig i sin kjærlighet kom mennesket så nær at våre liv kan bli ett med hans liv.

Det er altså denne kjærligheten, denne ånd, som Jesus sa til sine disipler skulle bli tilbake hos dem etter at han forlot dem på Kristi himmelfarts dag. Den hellige ånd ivaretar Guds budskap blant oss, og gjør det mulig å leve som kristne, og det er den vi feirer i dag.

Uten en treenig Gud fra evighet til evighet, vil det heller ikke finnes kjærlighet, en Gud som elsker.

Det er derfor ikke uten grunn at pinsen også kalles kirkens fødselsdag.

God pinse!