Når pinsen faller på, dukker det år om annet opp noen stykker journalistikk hvor det fremheves at denne tredje store kristne høytiden er en glemt høytid: Mange vet ikke hvorfor den feires – i motsetning til jul og påske, som er lette å huske fordi de dreier seg om ting mange har et forhold til: barnefødsel samt flokkmentalitet, svik og smertefull død. Så dveles det litt ved uvitenheten, det opplyses at pinsen er til minne om det øyeblikket da Jesu disipler ble besatt av Den hellige ånd og det ble talt i tunger – kanskje også om at dette kan regnes som startskuddet for kirken, og snipp snapp snute, så er teksten ute.

Ikke at det som skrives nødvendigvis er feil, men det mangler som regel dybde. Folks uvitenhet som sine egne kristne røtter er ofte så total at det behøves mer forklaring. Hvorfor er egentlig Den hellige ånd viktig i seg selv? Det spørsmålet blir ikke fyldestgjørende besvart av moderne teologer som måtte definere Ånden som Guds flyktige kompis, eller noe i den retning. Slike har de fleste av oss hatt endel av, og de er jo ikke viktige i det hele tatt. Det er som om man har gått en tur i et museum og uinspirerende guide forteller om at et bestemt porselensskår kom fra en potte, men uten å fortelle noe om sivilisasjonen potten befant seg i. Kan den besøkende klandres for å lure på når det blir tid for en øl?

Idet disiplene mottar Ånden – som for ordens skyld er den siste tredjedelen av den treenige guden som også består av Faderen og Sønnen – får de altså et slags spirituelt medeierskap i en del av Gud, det oppstår en sterkere relasjon til Gud – det kan oppfattes som elevens motstykke til Kristi forklarelse, øyeblikket da noen av disiplene får åpenbart Jesu guddommelige natur. Noen uker i forveien har disiplene allerede fått en fysisk del av ham, idet Jesus instituerer nattverden med ordene «dette er mitt legeme». I den sammenheng formaner han også til å gjenta måltidet, med ordene «gjør dette til minne om meg».

ANNONSE


Kristi forklarelse (ca. 1480) av Giovanni Bellini (ca. 1430-1516), Museo nazionale di Capodimonte – Napoli

Den voldsomme energiinnsprøytningen i det magiske pinseøyeblikket kunne altså gi Jesu elever et puff i retning av å gjøre de tingene han hadde lært dem, en omstendighet som kan bringe tankene hen på magiske pedagogiske øyeblikk – en sammenligning vi skal se har endel for seg. Og foruten formaningen om å gjenta det hellige måltidet, hadde Jesus gitt sin misjonsbefaling, som hos evangelisten Matteus lyder slik:

Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Jesus instituerer altså ikke bare dåpen og nattverden, han gir også en oppskrift på hvordan disse sakramentene skal nå ut til verden: Elevene hans skal fortelle om dem. De skal forkynne. De skal oppdra.

Er det ikke litt klarere hvorfor pinsen er den glemte høytiden? Det oppdras jo knapt lenger, og i den grad det blir gjort, skjer det uten at man «har ånden over seg».

Ordet misjon er litt ukomfortabelt for postmoderne mennesker, den postmoderne kirken inkludert. I gamle dager var det en viss oppmerksomhet om utenlandsmisjon og indremisjon. Det fantes til og med noe som ble kalt muhammedanermisjon (se dét hadde jo vært noe!). Disse var i bunn og grunn gode ting, men kunne som alt menneskelig ha dårlige sider ved seg, f.eks. moralisme, som i våre dager mest er et flaut minne (vel å merke i åndelige saker, i politiske saker er den allestedsnærværende).

Spørsmålet er om pendelen ikke har svingt litt for langt i den andre retningen. I en tid hvor de multikulturelle dogmene også har tatt bolig i kirken, blir jo misjon – altså noen av Jesu viktigste ord – et hår i suppen. Er ikke andre religioner like bra? Skal vi ikke tilgi heller enn å formane?

Problemet for kirken er at kjernen blir borte. Kjernen er at Gud skapte verden og utstedet en lov, at mennesket er syndig og ikke klarer å følge den loven, og at Gud gjør seg til menneske ved å sende en sønn ned til menneskene som både tilgir deres synder og dør for dem. Kirken har ingen annen eksistensberettigelse enn å lære bort dette. Denne formen for oppdragelse har ingen annen hensikt enn å redde folks sjeler.

Denne gnisten i trangen til å oppdra til den rette vei, er også bakgrunnen for skolevesenet. I Norge ble det opprettet i den hensikt å forberede de unge på konfirmasjonen. Skulle man lese Bibelen, måtte en jo lære å lese først. Og så rant det etterhvert inn med andre emner som kastet lys over menneskets plass i verden – historie, geografi, matematikk etc.

Skolen er altså et barn av kirken, og kirken er et barn av Ånden. I sin moderne form er det ikke sjelens frelse som står i sentrum for skolen, men det å forme borgere som passer inn i samfunnsmaskineriet. I det multikulturelle samfunnet blir dermed misjon av ren og klar kristendom et rusk i maskineriet. Ikke bare i skolens, men også i kirkens. At røttene både for kirke og skole er å gå ut og forbedre andre mennesker, blir da nesten litt uutholdelig.

Det moderne evangeliet forteller jo at alle er fine som de er. Dette med synd (i kirken) eller latskap (i skolen) blir ikke lenger legitimt å bekjempe. Skulle man klare det, trengtes det i alle fall inspirasjon. Læreryrket ble da i sin tid også fremhevet nettopp som et kall. Et aldri så lite pinseøyeblikk det også. Men i dag behøves det ikke. Det evige livet er historie, og frelse i det dennesidige livet finnes hos NAV.

Når pinsen er glemt er det i grunnen logisk. Den representerer alt det som vi ikke lenger synes er viktig. Vi oppdrar jo ikke i den forstand at vi viser den rette vei. Den tanken har fått dårlig rykte. Det er nærmest fascistisk ikke å være barnas coacher og kompiser. Det anses ikke lenger som vesentlig å gi barna religion, ei heller å gi dem selvdisiplin. Det sekulære som kunne ha erstattet livsdisiplinen som følger av religiøse idealer, er borte.

Dette er et tap, ikke bare for den som ville ha beholdt den gamle religionen eller den gamle skolen, men også for dem som har opprøret i seg. Et opprør er et brudd med en standard, men hva er det å gjøre opprør mot når man ikke har fått utdelt noen målestokk?

Vi vil altså ikke oppdra, bare sette barna i stand til å greie seg. Hva nå enn det er. Det er i alle fall ikke å ta sitt livs åndelige behov på alvor, men skaffe seg nytelse. For detaljer, sjekk nærmeste Facebook-vegg. Pinse er det motsatte av «kos dere masse». Pinse er «vi er for pokker ikke kommet til denne verden for å kose oss».

Pinsen mister mening fordi både frelsen og oppdragelsen mister mening. Pinsen er forkynnelsens, læringens og hyrdens høytid, og folk vil hverken ha forkynnelse, læring eller hyrder lenger. De tror de er geniale alle sammen, at deres sannhet er like bra som en hvilken som helst annen sannhet. Ånden setter en i stand til å formidle den rette lære – med autoritet. Men autoritet er ikke på moten lenger.

Hvis det pinsen representerer var blitt husket og praktisert, kunne man ha levd nokså greit med at selve høytiden er glemt. Hvis folk hadde de kvaliteter som besettelsen eller inspirasjonen gav, ville det ha spilt mindre rolle.

I våre dager er pinsen med andre ord en høytid for den som går mot tidsånden og det postmoderne. Kan det tenkes noen bedre grunn til å feire? Noen må holde liv i minnet om kvaliteter som omstendighetene en dag vil skrike etter igjen. God pinse!

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629