Gjesteskribent

Kirken den er et gammelt hus,

står om enn tårnene faller.

Slik innleder Grundtvig en salme som fletter sammen kirkebyggets betydning med det som foregår inne i det. Gudsordet er levende og ikke avhengig av noe menneskelig byggverk, men kirkene er reist til Frelserens ære, slik Grundtvig formulerer det, og hjelper oss til å bli minnet om hva Kristus har gjort for oss og gitt oss i sin nåde.

Kirkebygget

Kirkebygget har en mektig symbolsk kraft. Det står der og rager mot himmelen. Får blikket og tankene våre til å bevege seg oppover. Minner oss om et godt budskap som er forkynt over jorden fra himmelen: Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag.

Ingen kirker reises av seg selv. Kirkene er reist med tålmodighet, nitidig planlegging, økonomiske prioriteringer og hardt fysisk arbeid. Tenk bare på hvordan tømmerstokkene som har blitt til Nordreisa og Skjervøy kirker en gang vokste som store trær langt inne i Reisadalen. Man sier ofte at Roma ikke ble bygget på en dag, men det ble heller ikke de mangfoldige kirkebygg som står spredt rundt i Norges land.

Kirkebyggene vitner om historien, men de er slett ikke som museer. Kirkene er levende hus som hver uke fylles av mange mennesker som kommer for å høre livets ord. Livet er et alvorlig anliggende og i kirkene forkynnes himmelen over livet og Guds faderlige omsorg for sine barn i Kristus. Vi trenger evangeliet. Vi trenger å høre om Guds kjærlighets makt som er sterkere enn syndens og dødens krefter. Vi trenger dåpen og nattverden. Guds løfter gitt for at vi skal leve og være rettferdiggjort for Gud ved troen alene.

Jord og himmel møtes

Kirkene som har stått her i generasjoner knytter slektsleddene sammen på forunderlig vis. Vår inngang og vår utgang markeres på et hellig sted, i et hellig rom, helliget ved Guds ord og bønn. Kirkeveggene er tapetsert med usynlige bønner bedt høyt eller stille i troen på en nådig og treenig Gud i Fader, Sønn og Hellig Ånd. Generasjon etter generasjon er flettet sammen i et salmesyngende pilegrimstog på vandring mot det lovede land og rike, gjort i stand for oss gjennom Kristi oppstandelse fra de døde.

Kirkene er reist ved den tro vi har fått i gave fra himmelen, ved Den hellige ånd. De bygges på jorden, men det egentlige fundament er Jesus Kristus selv. Og slik sett er de manifestasjoner over hvor jordbundet og historisk betinget kristendommen er, der det menneskelige og det guddommelige møtes og blir til ett i Kristi person. Dette er inkarnasjonens evangelium og mysterium – nettopp det som vi samler oss om for å høre i jula.

Religiøs ideologi

Der kristendommen mister sin jordnære forankring blir den en oppstyltet ideologi som ikke kan frelse en eneste sjel. Den blir kun religion – fantasifull diktning om hvordan vi forestiller oss Gud, en slags oppblåst projeksjon av menneskets trang til selvrettferdiggjørelse. Jeg har en nagende sorg i meg, for sterke krefter innad i kirken ønsker å tilsløre det rene klare kildevann som springer frem fra åpenbaringen i Kristus. De ønsker å blande det med søt saft full av kunstige tilsetninger.

Jeg tenker særlig på den kamp i kirken som pågår for å endre det liturgiske uttrykket på nytt, intensivert nå som sak på Kirkemøtet denne uken. I vår kirkelige tradisjon er det helt uproblematisk å forandre det liturgiske uttrykket med jevne mellomrom gjennom fornyende språkvask og andre enkle justeringer. Men man endrer ikke på grunnleggende ting i den kristne tro slik det er forankret i det åpenbarte bibelske vitnesbyrd.

Sterke krefter, særlig i høytflyvende akademiske og intellektuelle kretser, ønsker å nedtone og til og med forlate tiltalen av Gud som Far og Herre. I stedet for: I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn, vil de si: I Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn. Men hva for en gud er dette? Det er en ideologisk gud, et oppkonstruert fantasifoster.

Gud er vår Far

At Gud er vår Far vet vi fordi Jesus forkynte Gud som Far. Og vi er Guds barn gjennom å ha del i Kristus som Guds enbårne Sønn og vår Herre. Forholdet mellom Faderen og Sønnen er selve treenighetslærens utgangspunkt, slik kirkefaderen Athanasius påpekte på 300-tallet og som har dannet grunnlaget for hele vår kirkelære. Man forlater ikke denne helt grunnleggende teologi uten å havne utenfor den sanne og sunne kristne lære.

Vær årvåkne

Vår tid kaller på årvåkenhet. -Vær på vakt og våk! Formaner Kristus og apostlene. Kirkebyggene er reist av vanlige folk, de skyter opp mellom gresstuster. Og vi på grasrotnivå skal slett ikke la oss dupere av høytflyvende Erasmus Montanus-teologer. Vi skal bite oss fast i det åpenbarte gudsord som er vår sikkerhet mot all vranglære og vidløftig religiøs spekulasjon.

Hvis en prest eller en annen forkynner sier: I Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn, da reis deg og gå ut av kirken med stor frimodighet for å søke det saliggjørende Ord andre steder. En slik kvasireligiøs hilsen er synonymt med å høre kirketårnene falle. Måtte de aldri få innpass i Den norske kirkes liturgiske ordninger.

Tårnene mange sank i grus,

klokker enn kimer og kaller.


Trykt på Kirkesida i Framtid i nord lørdag 20. november.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også