Anthony van Dyck (1599–1641), «Den hellige ånds nedstigning», Gemäldegalerie, Berlin.

²³ Jesus svarte: «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham. ²⁴ Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Det ordet dere hører, er ikke fra meg, men fra Far, han som har sendt meg. ²⁵ Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. ²⁶ Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.

²⁷ Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. ²⁸ Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Hvis dere elsket meg, var dere glade for at jeg går til Far, for Far er større enn meg. ²⁹ Nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.

Johannes, 14, 23-29

Pinse, Den hellige ånd og treenigheten. Det er interessant hvilket negativt engasjement påstanden om en treenig Gud skaper hos mange. De kan forstå troen på én gud, men treenigheten oppfatter de som både ubibelsk og tåpelig.

Men enhver som leser Bibelen, kan ikke unngå å oppdage at Gud opptrer som tre personer, alle med ulike oppgaver, men allikevel som én: Jesus omtaler selv Den hellige ånd i dagens tekst og senere på denne måten (Johannes 19, 12-15):

¹² Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. ¹³ Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. ¹⁴ Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. ¹⁵ Alt det som min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Det er en utfordring for dagens kristne at pinsen og Den hellige ånd i stor grad er blitt forbundet med opplevelsesorientert karismatikk, og ikke med det Jesus selv sier: At den skal veilede oss til sannheten. For sannheten er det viktigste, og ingen opplevelse kan oppheve Gud som sannhet, og det var troen på den som revolusjonerte verden, ikke en tro som nærmer seg Søren Kirkegaards eksistensialisme, ofte preget av en følelsesstyrt relasjon til Gud.

Uansett, pinsen er en feiring av at Den hellige ånd kom og dermed gjorde troen og kirken mulig. Derfor kalles da også pinsen for kirkens fødselsdag.

Pinsen er dermed grunnlaget for vår sivilisasjon. For det var kirken som ble grunnmuren for det Europa som reiste seg da Vest-Romerriket falt i år 476 e.Kr.

Det er derfor viktig at vi forstår betydningen av tre­enig­het­en og dens betydning for vår virkelighets­forståelse. Uten treenighet og en like­verdig­het mellom tre personer/naturer ville vi ikke hatt en Gud som kan elske.

Men ikke bare dét, selve frelsesverket ville også vært i fare.

Det er en vanlig oppfatning blant mange at læren om treenigheten var noe keiser Konstantin fikk slått fast, at kirkens opprinnelige lære var en annen. Men det er ikke tilfelle. Angrepene mot forståelsen av Jesus som Guds sønn fra evighet av, førte til at det ble behov for å slå fast hva man trodde på, og det fant sted under det som kalles den arianske striden, sen­antikkens største og mest alvorlige konflikt i den kristne kirke.

Konfliktens utgangspunkt var i Alexandria. I en av byens kirker, Baukalis­menighet­en, hevdet presten Arius at om Gud er Gud, kan han verken være skapt eller født. Derav følger, mente Arius, at Guds sønn ikke kan være Gud i virkelig betydning, og derfor heller ikke bør kalles Gud. Jesus er jo født, og den som er født, må ha en begynnelse. Arius forklarte det med at før Jesus ble født, var han ikke til. Han mente at Kristus virkelig var en fullkommen skapning, «den første­fødte som står over alt det skapte», et ord fra Det nye testamente som Arius gjerne siterte, siden det antydet at Jesus var en del av skaper­verket, og dermed ikke Gud lik. Men Arius mente altså at det var en tid da bare Faderen, men ikke Sønnen, eksisterte.

Men da ville heller ikke Den hellige ånd eksistert fra evighet av. Den hellige ånd er selve relasjonen mellom Faderen og Sønnen, og C.S. Lewis beskriver den som en kjærlighet så sterk at den er en egen person i gud­dom­men og tre­enig­het­en som en evig kosmisk dans mellom de tre.

Arius’ lære var imidlertid et uttrykk for teologisk rasjonalisme der han ønsket å forenkle troen ved å gi en fornuftig løsning på det vanskelige spørsmålet om forholdet mellom Faderen og Sønnen. Han ville beskytte læren om Guds enhet i en tid med flerguderi, noe som tiltalte mange, ikke minst i den greske verden, hvor læren om Gud som ble menneske ble oppfattet som absurd.

Arius var ikke den første som problematiserte læren om inkarnasjonen, men han tok skrittet fullt ut og hevdet at Jesus ikke bare er under­ordnet Faderen, men er et skapt menneske som Gud opphøyet. Og med det satte Arius hele kristen­dommen på spill, for hans lære innebar i realiteten at frelsen kom fra en som Gud hadde opphøyd, men som ikke var Gud, og at mennesket i realiteten måtte frelse seg selv gjennom egne prestasjoner. Men hvem annen enn Gud kunne forene mennesket med Gud? Svaret fra en av Arius’ største motstandere, Athanasius, var klart: Ingen.

Dette var bakgrunnen for at keiser Konstantin innkalte til et kirkemøte i Nikea i år 325, og der ble det utarbeidet en tros­bekjennelse som blant annet sa at Jesus er av samme vesen som Faderen, noe som uttrykte at Faderen og Sønnen er like gud­dommelige.

Men Arius kunne ikke se for seg en relasjon i guddommen, og striden var derfor ikke over i 325. Hans motstander Athanasius, forfatter av verket «Om inkarnasjonen», argumenterte for Kristi guddom. Med sin udødelige maksime «Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud­dommelig­gjort», viste han at Gud er hevet over det skapte, men som samtidig i sin kjærlighet kom mennesket så nær at våre liv kan bli ett med hans liv.

Det er altså denne kjærligheten, denne sannhetens ånd, som Jesus sa til sine disipler skulle bli tilbake hos dem etter at han forlot dem på Kristi himmelfartsdag. Den hellige ånd ivaretar Guds budskap blant oss, og gjør det mulig å leve som kristne, og det er det vi feirer i dag.

Uten en treenig Gud fra evighet til evighet vil det heller ikke finnes kjærlighet og sannhet, en Gud som elsker.

God pinse!