Kommentar

Duccio di Buoninsegna (1260–1318), Pentecoste (1308–1311). Tempera på tre, 37,5 x 42,5 cm. Verket er en del av altertavlen kalt Maestà, og befinner seg i domkirkemuseet i Siena, Italia.

 

Pinsen, og med det Den hellige ånd, er nok den kristne høytiden folk flest vet og forstår minst av. Men for de som er opptatt av forskjellen på kristendom og islam, er pinsen en av de viktigste høytidene, for her kommer relasjonen, kristendommens avgjørende kjennetegn, virkelig til syne.

C.S. Lewis skrev en gang at kjærligheten mellom Faderes og Sønnen var så sterk at den er en egen person i guddommen. Thomas Aquinas sier at kjærligheten i Gud er Ånden, og at Den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen. Den hellige ånd berører dermed den vesentlige forskjellen på gudsbildet i kristendommen og islam; kristendommens hellige relasjon og islams avklarte og fullstendige monoteisme.

Islamsk tro gjør aldri forsøk på å skjule Allahs manglende relasjonalitet, snarere tvert imot. Avvisningen av kristen treenighetslære synes derimot då være utgangspunkt for islam, og i Enhetsbekjennelsen, Sure 112, står det:

Ikke har Han avlet og ikke er Han født, og ikke er én Ham jevnbyrdig.

Da Jesus på Kristi himmelfartsdag ble tatt opp til himmelen, sa han til disiplene de skulle bli døpt i Den hellige ånd, og da den første pinsedag fant sted 50 dager etter oppstandelsen, er det vanlig å si at den kristne kirke ble født.

Pinsen representerer en unik side ved kristendommen som folk flest synes å overse; at Gud ikke lar mennesket være alene, men lar Den hellige ånd, hans kjærlighet, bo hos oss, for å ha kontakt med oss. Det er vanskelig å komme lenger bort fra Allahs natur.

Det kan være uenighet blant kristne om Den hellige ånds oppgaver, uten at det rokker ved troen på hvem Den hellige ånd er, nemlig Guds hellige kjærlighet. Jeg finner C. S. Lewis’ forklaring god. Han mener Den hellige Ånds oppgave er å gjøre Jesus Kristus større i våre liv, slik at vi stadig kan bli mer lik ham, hvilket igjen er blasfemi i islam. Tanken på at menneske skal bli mer lik Sønnen er for dem utålelig, det gjør Gud for liten og menneske for stort.

Spørsmålet som imidlertid få stiller, er hva resultatet blir når en monoteistisk religion blir virkelig monoteistisk, det vil si uten treenighet (Thomas Aquinas forklarer det godt i Teologisk håndbok hvorfor det bare kan være tre, og ikke fire eller flere i guddommen. Jeg anbefaler den boka til de som ønsker å fordype seg i temaet.) Husk at det er kjærligheten som binder sammen og som er grunnlaget for Guds skaperverk. For tingenes endelige mål er Guds godhet, og som Aquinas skriver:

For det endelige mål for alt som er skapt av en som handler i full frihet, er noe som denne personen i utgangspunktet vil for sin egen skyld, og det er dette som er motivet for alt han gjør. Det første Gud vil på denne måten, er sin egen godhet. Derfor må nødvendigvis det endelige målet for alle ting som er skapt av Gud, være den guddommelige godhet.

Målet med skapelsen er altså å trekke mennesket inn i Guds hellige felleskap, og pinsen gir oss denne muligheten, og dermed blir pinsen en forsmak av himmelen her på jord, eller som kirkefaderen Ireneus av Lyon (130 – 200) beskrev det: «Vår Herre, Jesus Kristus, Guds Ord, ble i sin grenseløse kjærlighet hva vi er, for å gjøre oss til hva han selv er.» Vi forstår derfor at Den hellige ånd viser oss både hvem Gud er, men også hva formålet med skapningen er.

Med Allah er den diametrale motsetning til kristendommens Gud. Allah har ingen relasjon, han er kun seg selv, og derfor heller ikke noen kjærlighet, men få, om noen, våger å drøfte hva det får å si for muslimers opplevelse av sitt trosliv. Allah kan ikke være altomfattende og alt-bestemmende, og samtidig gi det han skaper frihet. Friheten er et resultat av kjærlighet, det kan derfor, som teologen Gisbert Greeshake forklarer, ikke eksistere noe skapt «overfor» eller «ved siden» av en gud uten kjærlighet:

Nettopp dette betyr talen om Den treenige Gud; Gud er en, men en som fullbyrder sitt indreguddommelige liv i utveksling av kjærlighet. Han er ikke et absolutt som er lukket om seg selv, men en felles enhet der de enkelte guddommelige personene mottar og gir guddommelig væren. Denne enheten er ut fra sitt innerste vesen slik at den enkelte gir de andre personene «rom» ved siden av seg – et rom hvor man er åpen og mottagelig for hver av de andre, Bare et slikt gudsbilde gir også skapningen et «fritt rom».

Vi kan derfor slå fast at hos Allah er det ikke et slikt fritt rom, og Allah kan ikke akseptere en fri skapning ved siden av seg, han vil heller ikke være i stand til å skape det ettersom frihet forutsetter kjærlighet, for det er bare kjærligheten som kan skape relasjoner, men Allah er som kjent relasjonsløs. Han er kun seg selv; ikke én er Ham jevnbyrdig. Hva Allah da vil med sin skapning, kan vi fundere på, men all terror begått i islams navn er jo en begynnelse.

For å forstå hva  det betyr å bøye seg for Allah , må vi altså forstå hva det islamske gudsbildet innebærer. Det er den diametrale motsetningen til kristendommens forkynnelse av frihet, selvstendighet, glede, liv og kjærlighet.; et liv i Gud. Uten Den hellige ånd står man naken tilbake, det er Helvetet selv som åpenbarer seg for oss, det er et mørke uten ende, det er Djevelen selv.

Dette er ikke bare sentralt for de av oss som tror, det er like viktig for de som ikke tror, men som tror at islam kan reformeres til en religion uten hat og vold. Skal man reformere islam, må man gjøre noe gudsbildet; hvem Allah er. Det er Allahs mangel på relasjoner som er grunnlaget for islams slaveri og underkastelse, som har skapt en kultur blottet for det vi forbinder med det gode liv. Men hvor sannsynlig er det at muslimer endrer sin egen teologi på en slik dramatisk måte?

Vår kultur er bygget på en kjærlig Gud som inviterer mennesket til seg. I pinsen blir vi minnet om dette. Det er Den hellige ånd som gjør en relasjon til Gud mulig, som er grunnlaget for eksistensen til den kristne kirke. Det er altså ikke uten grunn at pinsen også kalles kirkens fødselsdag.

Les også

Les også