Demokratiet er under press i mange land, også i den delen av verden som har vært garantisten for dette styresettet. Dette gjelder også Norge, hvor en liten, sentral elite har tilegnet seg makten. Oslo har 20 representanter på Tinget, eller 33,8 %, men andelen av makten er sannsynligvis betydelig større.
Makt korrumperer, og i Oslo har det fått utvikle seg en særdeles destruktiv kultur som ikke tilfredsstiller de demokratiske spillereglene.
Mennesker fra Oslo har skapt et miljø hvor noen få familiedynastier har tatt kontroll, og de som kommer utenfra, lar seg dupere og sosialisere til dette miljøet. Her har representanter utenfor Oslo et betydelig ansvar.
Vi har hatt to EF/EU-folkeavstemninger, begge med negativt resultat. Her er det prosessen som er interessant, og om resultatet reelt sett er tatt til etterretning.
I Grete Knudsens memoarbok «Basketak» (2013) skriver den mangeårige stortingspolitikeren:
«Én ting var Thorbjørn krystallklar på: Han ville ikke finne seg i at familiedynastier og vennekretser i Arbeiderpartiet skulle hjelpe hverandre til topposisjoner. Det var for lengst blitt en belastning for oss at en håndfull familier fra Oslo-gryta gikk igjen. Gerhardsen, Harlem, Stoltenberg og Bjerke var de mest prominente.»
Nepotisme er særdeles skadelig, spesielt når viktige stillinger i samfunnet, også politiske, besettes etter partiboka, og ikke kvalifikasjoner.
Telenor-sjef Sigve Brekke hadde en noe rotete CV, men partiboka trumfet denne. Var han rette person? Kunne skandalen i Myanmar ha vært unngått med en mer edruelig rekrutteringsprosess?
Det må virkelig hard lut til for å berge vårt demokrati og styresett. Her nytter det ikke å være fintfølende eller drive med kosmetiske operasjoner. «Serbia» lar seg neppe anvende.
Vi har en god demokrati-algoritme, systemer og strukturer for valg, saksgang m.v. Men demokratiet er avhengig av kvaliteten på de mennesker som skal håndtere dette for å lykkes. Nå ser vi en sterk antydning til at denne kvaliteten har kollapset.
Vi trenger ikke en «Andersen fra Toten», Leve Toten, skit i Norge, og heller ikke flere Andersen fra Oslo, leve Oslo, skit i Norge.
Slikt må våre politikere som kommer utenfra Oslo ta ansvar for, selv om det kan bli noen rollekonflikter internt i partiene. Det vil også kreve litt politisk hestehandel utenfor Oslo. Noen ganger vil det være nødvendig å stå opp for distriktene og neglisjere partipisken, denne tjener i altfor stor grad «kongene» på haugen og er neppe et godt demokratisk redskap.
Å gjenreise demokratiet og rettsstaten m.v. vil ikke la seg gjøre ved inngripen i Oslo-miljøet – det må skapes en kraftig motmakt.
Større og mer slagkraftige kommuner ville være en fordel. Sammen ville de representere en sunn og sterk motkraft.
I det videre kommer jeg med noen eksempler, men det finnes mange flere som bidrar til å forme den kulturen som gir dagens dårlige atferd mening.
Til valg stiller partiene med sine respektive lister, og disse kan ikke endres av velgerne, slik at du er prisgitt det som partiene har prioritert. Kanskje har du et parti du kunne tenke deg å støtte, men på toppen står to navn du betrakter som uegnede. Det blir et dilemma. Retten til å kumulere/stryke ble fjernet i 2024, og mest sannsynlig var noen redd for å miste plassen og inntekten. Det utarter til et listevalg. Selv hadde de en annen forklaring, kumulering betydde lite, men dette kan endre seg.
I Oslo ligger NRK, eller kanskje, mer presist: Oslo Kringkasting, ettersom en stor del av det som kringkastes, er Oslo-relatert, Oslo lokalsending. Det kan være trivelig å se reportasjer fra diverse skoler og barnehager og andre ting i Oslo, men det hører i mindre grad til på rikssendingen. Hva som presenteres på nyhetene, rekkefølge, lengden på innslag, er for meg uforståelig. NRK er blitt en tragedie. Jeg er også i sterk tvil om hvorvidt kanalen er nøytral, og ofte opptrer den som arena for politiske linselus.
Å love og lyge er mer en refleks i dagens politiske miljø, og går langt ut over vanlig valgflesk. Når stats- og finansminister den ene dagen stryker eksempelvis gratis ferge og redusert studielån i budsjettforslaget, for neste dag å markedsføre de samme ting i valgkampen, er noe galt. Det var kanskje derfor § 105 i straffeloven ble strøket i 2008. Det var etter sigende en sovende paragraf, men hvorfor? Det kan ikke ha vært at det ikke fantes forhold for anvendelse, men heller at man ikke ville forstyrre den lyserøde idyll på Løvebakken.
Paragrafen lød:
«Den, som ved Trussel, ved Ydelse af eller Løfte om nogen Fordel, ved løgnagtige Forespeilinger eller ved andre utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning i offentlige Anliggender eller at afholde nogen fra at stemme, eller som medvirker hertil, straffes med Hefte indtil 3 Aar. Under særdeles formildende Omstændigheder kan Bøder anvendes.»
Her burde kanskje de to nevnte herrer fått hefte i 3 år, vann og brød i 1 ½ år.
Demokrati og rettsstat er to sider av samme sak, og når rettsstaten ikke respekteres, er det etter min mening en meget alvorlig sak.
Hva med Fosen-saken? Både Høyesterett og menneskerettigheter ble satt til side. Hva med dumping av gruveavfall i sårbare fjorder og når dumpingen får fortsette før saken er endelig avgjort.
Bruk av selektive sannheter er også utbredt i politikken. Det som fortelles, er sant, men det vesentlige fortelles ikke. Det er egentlig en sleip måte å servere en løgn på.
På omslaget til Anders Magnus’ nye bok «Innvandringens skyggesider» står det:
«De siste tiårenes innvandring til Norge kan ses på som et eksperiment ingen velgere har bedt om, og som har satt det norske velferdssamfunnet under stort press.»
Dette er et alvorlig demokratisk problem. Vi ofres på et stemmesankings-alter.
I høringene etter Epstein er de samstemte svarene fra flere tidligere utenriksministre noe påtagelige. Det rydder ikke mistankene av veien. Kulturen er det som gir mening til atferd, og observert atferd forteller at her er vi vitne til en ukultur. Denne kan være en subkultur knyttet til toppledelsen. Kanskje litt vann og brød?
Sagt med Churchill: «Makt er et narkotikum det er umulig å bli kvitt.»
