Sakset/Fra hofta

I en kommentar i Aftenposten den 27. juli stiller Janne Haaland Matlary spørsmål om det finnes noe i Norge som kan kalles felles for nasjonen, samt hvorvidt dette er noe som behøves. Det første spørsmålet gir hun aldri noe klart svar på, men konstaterer at den norske debatten er irrelevant fordi den dreier seg om følelser, mens det andre spørsmålet besvares med at det er behov for felles, objektive verdier. Verdiene må etter hennes oppfatning være av sivil og politisk art, som demokratiet, rettsstaten og individets frihet, og de skal være samfunnets felles plattform.

Ved å behandle det første spørsmålet om hva som er felles for nasjonen til de grader lemfeldig, for deretter straks å begynne å snakke om samfunnets politiske konstitusjon, hopper hun bukk over en høyst nødvendig drøftelse av hva hun mener med nasjonen, for deretter å benytte begrepet i en argumentasjon som har fint lite med nasjon å gjøre, men desto mer om staten. Det nærmer seg en tilsnikelse, for staten og nasjonen er to forskjellige ting. Staten er felles for alle i Norge, men den tiden er forbi da nesten alle innbyggere tilhørte samme nasjon.

For hva er nå en nasjon?

En gruppe av menneskeheten tilhører samme nasjon dersom de har en felles, gjensidig følelse av samhørighet som ikke i like sterk grad strekker seg utenfor gruppen. Denne samfølelsen gjør at de er mer tilbøyelig til å hjelpe hverandre, de samarbeider lettere med hverandre enn med andre folk, og de vil helst styres av sine egne. Samhørigheten kan ha oppstått som følge av etnisitet og slektsbånd, ordet nasjon er som kjent avledet fra det latinske natio, som betyr fødsel. Felles språk, religion, sedvaner og omgangsformer bidrar også sterkt, og geografiens fysiske adskillelse av folkene tidligere i historien spiller fortsatt inn, men den sterkeste sammenhengskraften skyldes gjerne en følelse av å ha en felles historie, av å ha et forhold til de gleder og sorger, triumfer og nederlag, som har forent ens forfedre.

Ingen av disse betingelsene er hverken nødvendige eller tilstrekkelige, og det ville være enkelt å finne eksempler på at f.eks. felles språk ikke er uunnværlig for en sterk nasjonalfølelse. Men tilfellet som interesserer oss er Norge. Og i vårt land spiller både etnisitet, språk, religion og felles historie inn, idet de sammen danner nasjonen Norge, som ikke er det samme som staten Norge, og som altså ikke lenger er den eneste nasjonen tilstede på norsk territorium. Nasjonen Norge eksisterer altså fortsatt. Den lever sitt eget liv, den bygger hus, stifter familie og lever langt på vei som før helt uavhengig av marginaliseringen, latterliggjøringen og de sterile intellektuelle motene som manifesterer seg i form av hurtig glemt varm luft fra munnen, og trykksverte på papir som man dagen etter pakker fisk i. De patriotiske følelsene er fortsatt sterkt tilstede hos størsteparten av befolkningen, selv om det ikke virker sånn i enkelte åndelig belastede hovedstadsmiljøer.

Og siden nasjonen lever sitt eget liv i en naturlig forlengelse av sin komplekse realitet i form av kultur, slekt, historie etc., sier det seg selv at den hverken kan konstrueres eller fremforskes. Den bare oppstår som resultat av folks handlinger og historiske omstendigheter. Det kan ikke vedtas at man nå skal innføre den ene eller den andre basisverdi for en nasjon. Man kan ikke fremstille en supernasjon syntetisk fra en rekke organiske nasjoner. En utlending kan som individ bli del av en nasjon som ikke er hans opprinnelige, men en gruppe av utlendinger som sammen beskytter sin opprinnelige identitet med nebb og klør kan det ikke. Ei heller kan nasjonen dekonstrueres. Den forsvinner ikke, og det er like nytteløst å argumentere for at den må bli objektiv og følelsesløs som det er å ta til orde for å avvikle kjærligheten.

Gitt at nasjonale følelser i likhet med andre sådanne er subjektive, er en nasjon nødvendigvis et subjektivt fellesskap. Men Matlary sier at det er uinteressant om folk føler seg norske, fordi det angivelig bare er subjektivt og uten relevans for samfunnet og staten. Hun begynner å snakke om noe som uten tvil er et følelsesfellesskap, og ender opp med at følelser er irrelevant for samfunnet, enda et nylig omtalt fenomen som fraflyttingen fra Groruddalen nettopp skyldes at folk søker tilbake til følelsesfellesskapet de har mistet, omgitt som de er blitt av personer tilhørende andre nasjoner enn deres egen. Det ville ha vært komisk om det ikke kom fra en innflytelsesrik person med viktige verv.

Det som teller er ifølge Matlary hvorvidt en borger vedkjenner seg sine samfunnsplikter, dvs. tar sin kontrakt med samfunnet på alvor. Men da kunne hun like gjerne latt være å snakke om nasjonen, eller si rett ut at hun gir katten i nasjonen. For en nasjon er mer enn et kontraktsfellesskap, akkurat som et ekteskap er mer enn bare en avtale mellom ektefellene.

Og det er nettopp fordi den stikker dypere enn kontraktsfellesskapet at nasjonalfølelsen har avstedkommet de statene som bedre enn andre har vært garantister for de politiske verdiene Matlary vil hegne om. Det virker dog som om hun tror demokratiet, friheten og menneskerettighetene kan løsrives fra den konteksten de oppstod i. Det ville også vært komisk, hadde det bare ikke kommet fra det som skulle være en konservativ politiker (for øvrig i likhet med Kristin Clemet, som man skulle tro var personen bak ideene Matlary serverer). Faktum er at de sivile og politiske verdier Matlary vil hegne om, er barn av de kulturelle, og den felles kulturen har i vårt tilfelle utviklet seg over lang tid hos en gruppe som var svært ensartet såvel etnisk som religiøst.

Stadig uten å utdype hva hun mener med det nasjonale, strekker Matlary seg såpass langt som å si at det tjener som en fysisk og legal ramme om de demokratiske verdiene. Det ville være mer presist å si at det nasjonale var forutsetningen for at disse verdiene fikk blomstre, for det var i hovedsak vellykkede nasjoner som ble vellykkede demokratier. Og mon tro hva slags kulturelt fellestrekk de vellykkede demokratiene ellers har? Av de 30 land på planeten som ifølge demokrati-indeksen utarbeidet av The Economist er fullverdige demokratier, har 27 overveidende vært kristne (8 av de 10 som scorer høyest overveidende protestantiske). So much for Matlarys tese om at vår verdiplattform ikke skulle være kulturell.

Ellers får vi servert en nokså original historieskriving hva angår andre verdenskrig i Norge. Idet likhet for loven, objektiv forvaltning og individell frihet oppgis som verdier Norge ikke inngår kompromisser over, sier Matlary følgende: «I annen verdenskrig var disse nasjonale verdiene særdeles viktige, og det var klart hva man kjempet mot, og derfor også hva man kjempet for.» Her antydes det at motstandsarbeidet ble motivert av at man kjempet for likhet for loven og objektiv forvaltning, snarere enn den tradisjonelle oppfatningen at man ville ha slutt på den fiendtlige invasjonen av fedrelandet.

Matlary snakker altså tilsynelatende om nasjonen, men det er staten som interesserer henne, nærmere bestemt makten, rettsstaten, demokratiet. Men saken er den at de fleste av oss ikke har så mye med makten og rettsstaten å gjøre sånn til daglig. Vi lever våre liv i familien, i nabolaget, på jobben, i organisasjonslivet og med fritidssysler. Og der ønsker de fleste av oss å være omgitt av noenlunde likesinnede. Nasjonen er forlengelsen av dette fellesskapet som utgår fra familien og sivilsamfunnet, og demokrati, forvaltning og rettsstat er ikke stort annet enn prosesser for håndtering av saker som ikke er dagligdagse. Det er ting som står fjernt fra folks lidenskaper, og dermed ikke noe solid felles basis for en nasjon.