Gjesteskribent

Brochmann-utvalgets rapport om ikke-vestlig innvandrings manglende bærekraftighet nærmest garanterer at venstresiden og dens sympatisører blander spørsmålet om samfunns bærekraftighet med forestillingen om ikke-vestlige innvandreres egenverdi: ikke-vestlige innvandrere skulle være mindre verdt, fordi de økonomisk er ulønnsomme eller ellers vanskelige å assimilere/integrere.

To eksempler er Stuerein rasisme (Aftenposten) 14.05.11 og Heretter er det personlig, (Dagbladet) 30.05.11

Det er imidlertid ikke rasisme/rasistisk å være kritisk til ikke-vestlige innvandreres manglende assimileringsevner eller lave yrkesdeltagelse. Rasisme vil si å hevde at noen grupper og individer er mindre/mer verdt enn andre fordi de tilhører en annen etnisk gruppe enn man selv gjør, men så hevder verken Brochmann-utvalget eller andre kritikere av ikke-vestlig innvandring.

Det er derfor ikke rasistisk å spekulere i en mulig korrelasjon mellom etnisitet og manglende assimileringsevner, selvom rimeligere å anta er at mangelen på evne til assimilering og yrkesdeltagelse mer enn etnisitet henger sammen med forholdene man kommer fra og hvor etnisitet ikke er stort annet enn en historisk tilfeldighet.

Uavhengig av årsaken(e) til manglende assimileringsevner, handler imidlertid debatten om ikke-vestlig innvandring ikke om menneskets egentlige verdi, men om praktisk funksjonalitet. Spørsmålet om verdi er, i motsetning til fraværet av assimileringsevner, metafysisk med knapt teoretisk interesse og med liten, om noen, praktisk relevans. Straks diskusjonen reduseres til et spørsmål om verdi, sporer debatten av, for hva legger man i ”verdi”?

Samfunnsbygging handler om å maksimere sjansene for å overleve og etterhvert mulighetene for å kunne realisere evner og anlegg hvor ganske bestemte faktorer, f.eks. homogenitet og verdiskapning, direkte påvirker et samfunns bærekraftighet. Debatten om ikke-vestlig innvandring handler derfor om kompetanse: uavhengig av årsak mangler temmelig mange ikke-vestlige innvandrere evnene, ferdighetene, kunnskapen og holdningene til å fungere i vestlige samfunn og spørsmålet er hvordan vi forholder oss til det.

Å fungere i eller å bygge et demokrati, kan sammenlignes med båtbygging: ingen ville finne på å sette noen uten evner, kunnskap og kompetanse til å bygge en båt, ihvertfall ikke om man har forhåpninger om at den skal være sjødyktig. Man hevder ikke at de som ikke kan båtbygging er mindre verdt enn de som kan. Det er m.a.o. ikke menneskets egentlige og metafysiske verdi, men kompetanse som bygger båten. Det samme gjelder demokrati, og svært mange ikke-vestlige innvandrere mangler de facto ballasten eller bagasjen som muliggjør å fungere i eller bygge et demokrati. Det betyr imidlertid ikke at de er mindre verdt; det betyr bare at velfungerende samfunn har sterke motforestillinger mot å ta dem inn.

Sammenblandingen er kanskje årsaken til at enkelte land ikke får utvist ikke-vestlige, straffedømte, kriminelle innvandrere; deres menneskerettigheter prioriteres foran samfunnet og menneskene de ødelegger. Empati for kriminelle, forakt for ofrene, neglisjering av offentlig sikkerhet, løgn og manipulasjon hevdes å følge multikulturalismen som sakte, men sikkert ødelegger alle former for anstendighet i vestlige post-demokratiske samfunn.

Fremfor å være opptatt av hva som får samfunn til å fungere, synes (deler av) venstresiden å foretrekke dysfunksjonelle samfunn av ”verdifulle” individer fremfor velfungerende samfunn av kompetente individer hvis mulige objektive verdi anses som irrelevant. For mange mennesker uten de nødvendige ferdigheter og holdninger, undergraver både verdiskapningen og demokratiet, fordi sammenhengskraften går i oppløsning. Samfunn hvor alle gjør hva de skal og oppfører seg slik de bør, fungerer uavhengig av verdien på de enkelte individene som utgjør samfunnet.

Demokratiatferd kan kanskje beskrives som ”das Man”, for å låne et uttrykk fra Heidegger, hvor vår gjøren og laden smelter fullstendig sammen med (eller ”går opp i”) ”de andres” væremåte på en slik måte at individuelle forskjeller forsvinner. Vi finner glede i og hygger oss slik man finner glede i og koser seg; vi leser, ser og vurderer litteratur og kunst slik man leser, ser og vurderer; på samme måte rykker vi tilbake fra den ’store massen’ slik man rykker tilbake; vi finner sjokkerende hva man finner sjokkerende. Vi tenker, føler og handler som man gjør, og i dette perspektiv, hvor utfordringen ligger i at man må forholde seg til andre som handler, tenker, mener og føler annerledes enn man selv gjør samtidig som man forplikter seg på de samme verdier og normer, blir den individuelle verdi irrelevant.

At spørsmålet om menneskets egentlige og metafysiske verdi er underordnet spørsmålet om assimileringsevner, ser vi hver gang vi går på gaten og passerer hundrevis, om ikke tusenvis, av mennesker. Ved kollisjon, beklager man, unnskylder seg og haster videre, helt uavhengig av ”den andres” mulige verdi. Vi stopper ikke opp og regner ut hver enkelts verdi eller involverer oss i hver enkelts problemer for ”å føle med dem” osv. Menneskelig verdi handler om glede og hygge mennesker imellom og ikke om verdi i seg selv, men for noen. Dette er verdi som endrer seg i takt med den sosiale relasjonen og hvor en eventuell absolutt eller metafysisk verdi forblir upåvirket av hva som ellers skjer i relasjonen. Alle kjenner noen, men ingen kjenner alle, hvilket i demokratisk sammenheng reduserer spørsmålet om verdi til subjektiv irrelevans. Det finnes mange inkompetente mennesker både hyggelige, varme, sjarmerende, morsomme og verdifulle, men du setter dem ikke til å bygge båt! Spørsmålet gir seg selv: kan ikke-vestlige innvandrere demokrati eller ikke? Fungerer de i arbeidslivet? Bidrar de til velferdsstaten eller kjører de den i grøfta? Ja eller nei?

Økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole, Rögnvaldur Hannesson, uttalte 17.06.11 til Dagens Næringsliv: ”Bagasjen til mange av de ikke-vestlige som de siste tiårene har kommet til Norge, har et solid innslag av religiøs formørkelse, omskjæring, æresdrap og andre barbariske skikker.”

Er disse menneskene like ønskelige, og således like ”praktisk verdifulle”, i demokratiske samfunn som dem uten slike holdninger? Lar sak og person seg i slike tilfeller skille eller er handlingenes årsak og kilde relevant med henblikk på verdi?

Spørsmålet om homogenitet handler derfor mer om felles forpliktelse overfor verdier, normer og regler og forståelse for sammenhengen mellom våre verdier og vår velferd enn etnisitet, religion eller nasjonalitet.

Aristoteles advarte mot å gå utover naturens grenser og multikulturalismen er avvist av flere statsledere som igjen fokuserer på nasjonal identitet og sammenhengskraft. Før eller siden fremtvinger naturen erkjennelsen at det er best å hjelpe folk der de er og at ikke alle lar seg redde, for samfunn uten assimilering går raskt til grunne. Begir man seg innpå en vei man vet ikke er bærekraftig, men ideologiforblindet nekter å erkjenne, kan dette presist beskrives som et selvmordsparadigme.