Sakset/Fra hofta

Aftenpostens reaksjon på Brochmann-utvalget formulerer indirekte en ny vri på Kants moralske imperativ: man skal opptre som om ens handlinger kunne være universelle, selv om det skulle føre til ens egen undergang.

Nå kan man innvende at dette er selvmotsigende: ingen ved sine fulle fem vil finne på å gjøre en slik regel universell. Men det er som om Harald Stanghelle vil gjøre en ny vri på Johannes 3, 16: Så høyt har det politiske korrekte menneske i Aftenpostens utgave elsket Den andre at det er villig til å gi sitt liv og sitt land for det.

Det er selvsagt en paring av Kant og Jesu kjærlighetsbud. Kant er rasjonell, men det politisk korrekte menneske perverterer Jesu ord.

Jesus var ikke masochist.

Aftenpostens lederskribent er masochist på nordmenns vegne.

Brochmann-utvalget er imøtesett og skjelsettende. Den redaksjonelle vurdering veier like tungt. En må anta at lederen representerer den politisk linjen avisen styres etter.

Formuleringene passer til det innholdet vi daglig får servert. Det likevel spesielt å se dem standpunktene så klart og tydelig uttrykt.

Lederen konstaterer at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder innvandring.

Dette reiser ikke bare praktiske og økonomiske problemer. Erfaringen viser at frykt og fordommer også er faste følgesvenner når tidligere fremmede folkegrupper skal lære seg å leve sammen.

Erfaringer og lærdommer er altså ikke legitime og rasjonelle, de er «frykt og fordommer», dvs. illegitime reaksjoner. Det sies ingenting om at frykt og fordommer er gjensidige, og går fra innvandrere mot nordmenn og det norske samfunn.

Aftenposten siterer Brochmann på at det er lite Norge kan gjøre med innvandringen. Den følger av de internasjonale konvensjonene Norge har påtatt seg. En normal demokratisk avis ville kanskje ha bemerket at utvalget burde problematisert forholdet mellom demokrati og innvandring. Kan konvensjonene overkjøre demokratiet? Hva vil reaksjonen kunne bli? Hvilket mandat har politikerne til å suspendere demokratiet? Hvis det viser at folket ikke liker å bli skiftet ut? Har noen spurt dem?

Brochmann-utvalget stiller ikke slike spørsmål, åpenbart, men understreker det problematiske i å besvare om innvandringen er bærekraftig, siden Norge er bundet opp.

Aftenposten synes selv dette er å gå for langt.

Dette er problematisk ordbruk, selv om den nå er i ferd med å bli mer og mer vanlig.

Selv en antydning av at Norge er «låst» til innvandring, at den vil gå sin gang og Norge bare kan foreta justeringer, er politisk uspiselig for Aftenposten. Det er uanstendig. Da er man ute på farlige veier.

Avisen noterer at den 505 sider lange rapporten er full av informasjon, men den har ikke fått med seg det viktigste: moralen.

Hvilke ansvar har Norge i en verden hvor et mindretall lever innenfor stadig høyere stengsler i form av visumplikt, grensekontroll og patruljebåter som skal gjøre det vanskelig for de fattige utenfor å komme inn.

Aftenposten er blitt pakistansk i hodet. Man ser ikke verden med norske øyne lenger. Man anlegger perspektivet til flommen av mennesker fra dysfunksjonelle samfunn som ønsker seg til Europa.
Befolkningsveksten i Nord-Afrika og Midtøsten er enorm. Europa er nødt for å opprettholde visse stengsler, grensene lekker likevel som en sil. Men Aftenposten tyr til venstreorientert vulgærpropaganda.

Det er ikke visumplikt, kontroller og patruljebåter som særmerker Europa; det er de åpne grensene. Det er båtene som tar migrantene om bord og tar dem til Lampedusa. Menneskesmuglerne derimot flår migrantene og lar dem bokstavelig talt seile sin egen sjø.

Men Aftenposten ser bare «muren» rundt Europa. Forestillingen om Muren er blitt en venstreorientert klisje. Den er det motsatte av hva radikal chic representerer og tror på: det åpne landskapet. Aftenposten har vært på The Wall.

Det er uanstendig å snakke om økonomi i en slik sammenheng.

I stedet blir det moralske kriteriet for innvandringen hvordan den påvirker den norske velferdsstaten. Det følger langt på vei av mandatet, men utvalget yter ikke motstand.

Det er merkelig å se en en gang konservativ avis anvende venstreradikale klisjeer som «motstand».

Dette har vært den venstreradikale agendaen i årtier: motstand. Den som bruker ordet i en slik sammenheng definerer seg selv.

Den frie verden baserer seg på kapitalisme og det frie marked. Frihet innebærer et element av brutalitet, for å opprettholde grenser, for å beskytte et system som fungerer.

Det er dette Aftenposten er mot. Avisen erklærer seg som tilhenger av det åpne landskap, av det grenseløse.

Men det grenseløse er nihilismen. Det er undergangen.

Etter ti år med masseinnvandring og terror er det ikke lov å være så naiv. Da kan man ikke påberope seg enfold eller uskyld. Da er man kynisk, ideologisk eller begge deler.

Leder i Aftenposten onsdag 11. mai 2011:

Velferdsstaten foran alt