Kommentar

Bilde: Kina har som praksis å stille med alt på prosjekter de finansier i utlandet, fra maling til arbeidere. I ytterste konsekvens er det ingenting som er til hinder for at disse bygningsarbeiderne i Bejing kan bli sendt til Norge for å bygge hele bydeler. Kinesiske entreprenører vil glatt vinne anbud. De kan underby alle norske, og politikere og medier vil fremstille det som en vinn-vinn: Billigere leiligheter gir flere mulighet til å bo. Foreløpig er det usannsynlig, men ikke umulig. Det er en logisk konsekvens av den utviklingen vi er inne i, som seiler under flagget «frihandel». Som med mye annet har det fått et helt annet innhold. Hvis fagbevegelsen ikke tør å se at dens eget parti er alliert med kreftene som vil denne globaliseringen, vil den tape. Foto: Peter Thomas/Reuters/Scanpix.

 

NRKs morgensending forteller om forholdene i bygningsindustrien: Innslaget av innleid arbeidskraft er blitt så stort at det er de som setter standarden.

Verktøyet for å undergrave organisering, standarder og regler er underleverandører som igjen bruker underleverandører. Ansvaret pulveriseres og transparensen forsvinner. Utleiebyråene bruker arbeidere som er på terminkontrakter. Mellom jobbene får de ingenting. Man blir ikke motivert til å si fra eller organisere seg når man stiller så svakt. Det kan være arbeidsgiver ikke ringer.

Forholdene har vært tatt opp mange ganger. Selv på offentlige bygg har det vært brukt selskaper med et rulleblad som burde utestengt dem.

Hvorfor skjer det ingenting? Fordi pengene bestemmer, og fordi åpne grenser gjør det umulig å kontrollere hva som skjer.

Her er det fagbevegelsen møter seg selv i døra.

NRK hadde innkalt Jonas Bals, nå rådgiver for Jonas Gahr Støre, og han satte forholdene i byggeindustrien inn i den for NRK rette politiske sammenheng: «Denne regjeringen har systematisk svekket arbeidsforholdene, kun en ny regjering kan gjøre noe», var hans mantra og NRKs.

Men dette er løgn. En ny rødgrønn regjering betyr fortsatt sterk innvandring, og fortsatt medlemskap i et Schengen-system som lekker som en sil i yttergrensene. Det betyr fortsatt stor innflytelse til en asyllobby som bruker «rettigheter og konvensjoner» for alt det er verdt, til å presse myndighetene i hver eneste sak. Mediene hjelper lobbyen ved å fremstille enkeltsaker som overgrep. Politikerne rekker aldri se de store linjene.

Fagbevegelsen må tørre å ta et politisk oppgjør med sin egen politiske allierte – Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne, hvis den skal overleve. Det nytter ikke å klage på dumping hvis man er alliert med de største pådriverne for åpne grenser. Her faller også Senterpartiet i gjennom. De snakker distriktenes sak, men glemmer at innvandring, sentralisering og urbanisering er tett forbundet. Senterpartiet har aldri turt å ta noe oppgjør med den demografiske utviklingen, selv om de er godt klar over den.

Både arbeidere og bønder må stille seg spørsmålet: Hva slags arbeidsvilkår har vi et Norge der nordmenn blir i mindretall? Det er sånn cirka 30-35 år unna.

Fagbevegelsen må tørre å innse at den dagen sosialdemokratiet utvidet solidariteten til å gjelde hele verden, satte det velferdsstaten på utløpsdato. Den utgår ikke på en fremtidig dato, men har vært undergravet i lang tid. Det er dette som er Brochmann-utvalgenes oppgave, men de får seg ikke til å si det høyt.

Vi fører en politikk som undergraver den modellen vi er så stolte av.

Trumps politikk gjør disse konfliktlinjene synlige, og hvis norske medier ikke hadde vært så fylt av ideologisk slagg, ville de hatt større sans for mannen.

Dagen etter han var innsatt inviterte Trump lederne for fagbevegelsen til Det hvite hus. Det hadde visst ikke skjedd i manns minne. Obama inviterte aldri fagbevegelsen til Det hvite hus. En av fagforeningslederne ble intervjuet av BBC og spurt hva slags forhold Trump hadde hatt til fagorganiserte. – Stort sett bra, han har brukt fagorganiserte på de store byggeprosjektene, var svaret.

Trump skal dra igang USA igjen og sørge for at arbeidsplassene forblir i landet. Da må han ha fagbevegelsen med på laget. Fagorganisering er svært lav i privat sektor, og er snart forbeholdt offentlig sektor, hvor organisering forbindes med krav og atter krav. Indirekte har de fagorganiserte skattebetalerne som motpart og offentlig ansatte kan lett får følelsen av at kassen er bunnløs. Det er bare å kreve.

I lengden er dette uholdbart.

Samme tendens ser vi i Norge, hvor ordet fagbevegelse ikke lenger har en god klang. Det forbindes med Martin Kolberg og «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen».

I virkeligheten er fagbevegelsen en umistelig del av det nasjonale fellesskap. Derfor har partier som Dansk Folkeparti, Sverigedemokratene og Front National bevaring av sosiale goder som viktige saker. Men ikke Fremskrittspartiet. Her veier liberalismen tyngst. Det skader partiet både overfor arbeidere og bønder. Det er dette tomrommet Senterpartiet nå fyller. Fremskrittspartiet kunne hentet de samme velgerne ved å være tydeligere på nasjonalisme og beskyttelse av sosiale goder for arbeidere og bønder.

På grasrotplan er nok fagorganiserte klar over at de sager over den grenen de sitter på ved å være så tett forbundet med Arbeiderpartiet og SV. Å være mot sosial dumping og for åpne grenser er så selvmotsigende at selv et barn forstår det. Undergraving av lønninger og reglene på arbeidsmarkedet er en av de viktigste drivkreftene bak den nye høyrebølgen.

Mediene og politikerne forsøker febrilsk å diskreditere den ved å stemple den som høyrepopulistisk, dvs samme vei som fører til nasjonalsosialisme, – det er allerede legitimt å kalle Trump for fascistisk. Indirekte er det en fallitterklæring.

NRK og Jonas Bals ønsker å fortelle lytterne at bare Jonas Gahr Støre kan sikre arbeidernes rettigheter. Gahr Støre som brukte et polsk malerfirma til å male huset mens han var på ferie, og som betalte til en polsk konto uten å sjekke om firmaet var momsregistrert. Give me a break. Gahr Støre er selve symbolet på den Davos-eliten som undergraver velferdsstaten.

Men er Erna og Siv noe bedre? Ikke spesielt. Erna er det gamle Høyre, som tilgodeser det private næringsliv også på bekostning av nasjonale interesser. Men det er lettere å bekjempe Erna. Hun er ikke like tung ideologisk. Arbeiderpartiet er i allianse med en stor tung lobby som drar fordel av åpne grenser, enten det er transnasjonale selskaper, asylindustrien eller akademikere og kulturindustrien som oppfører seg som om de lever i vektløs tilstand.

Norge og Vest-Europa må bestemme seg. Er de for seg selv, eller for de andre og åpne grenser? Det er dette valget som briter og Trump gjør klart. Glem medienes propagandakrig. Parlamentet stemte torsdag med overveldende flertall for å godkjenne Brexit. Trump har bare såvidt begynt.

Spørsmålet går derfor til fagbevegelsen: Vil den bevare opparbeidede rettigheter eller dilte etter Arbeiderpartiet? Arbeiderpartiet har solgt seg til utopien om fri fly. Arbeidere er ikke dumme. De forstår at da vil dumping og undergraving fortsette. Hvis fagbevegelsen skal overleve må den ta et valg: Den må bryte alliansen med Ap og stå på egne ben. Den må velge nasjonen fremfor den grenseløse solidariteten, som er utopisk og totalitær. En solidaritet som er grenseløs, oppløser all solidaritet og betyr den sterkestes rett.

Slik vil vi ikke ha det.