Kommentar

Bildet: Det var mye form da Jonas Gahr Støre kom inn i politikken. Vi hadde bare sett ham som utenriksminister. I diplomatiet går mye ut på form. Ulastelighet, formuleringsevne. Smartness. Mediene utstyrte Støre nærmest med glorie. Han kunne minne om Simon Templar, the Saint, spilt av Roger Moore. Som Moore var også Støre litt feminin. men charmerende i medvind.

Vi befinner oss midt i en valgkamp. Leder for opposisjonspartiet blir tatt i en uryddig sak om hyttebrygga. I stedet for å avvente, rykker hans hovedkonkurrent ut og støtter ham.

– Jeg synes Støre har svart godt for seg i dag. Jeg håper vi kan få valgkampen tilbake til de politiske sakene, skriver Solberg i en sms til VG via sin statssekretær Sigbjørn Aanes (H).

Dette har ikke noe med å være snill å gjøre. Man er ikke snille med hverandre i politikken når man står midt i et valg. Ernas oppførsel er naturstridig: Hun får en gavepakke. Lederen av Ap har oppført seg dumt. Det er ikke første gang. Hun forstår selvfølgelig at dette kan være kroken på døra for Støre. I stedet for å la ham steke i sitt eget fett, strekker hun ut en hånd og frikjenner ham.

Dette er å svikte sin oppgave og sine plikter. Erna velger solidariteten med eliten fremfor forpliktelsen til at de samme regler skal gjelde for alle. Hvis Hvermansen forsøker seg med «men jeg trodde» til myndighetene, blir han møtt med en kald skulder. Hvorfor skal Støre behandles annerledes?

Katta er allerede ute av sekken. Alle med praktisk sans og erfaring vet at Støre igjen har vist at han ikke ser forskjell på muligheter og smutthull, og at det stilles enda strengere krav til ham enn andre, som leder av Arbeiderpartiet.

Men Erna og på toppen av det hele NHO-sjef Kristin Skogen Lund snur tingene på hodet: Man skal være snill med Støre. Hvorfor det? Hvorfor skal man være snill med en vestkantgutt som ser sitt snitt til å kutte hjørner? Støre har selv hoppet ut av flyet uten fallskjerm. Erna og NHO-sjefen forsøker å gi ham en midtveis i svevet, før han treffer bakken.

Det vi er vitne til er en politisk klasse som råtner på rot. Når den en gang dyktige Astrid Meland i VG kan skrive: Hvem kjenner seg ikke igjen i Støres situasjon? Hvordan kan vi hefte for hva håndverkeren finner på? ignorerer hun fakta. All kunnskap om hvordan samfunnet virker, hives ut av vinduet. I stedet appellerer hun til kvasireligiøs samvittighet: «Den som er skyldig kan kaste den første sten». Moralismen ødelegger politikken og samfunnet.

For å redde glorien til Støre. Men alle kan se at den er borte for lenge siden. Han har ingen teflondrakt lenger. Den har han selv sørget for å ødelegge. Han har ikke levert som leder. Når han i tillegg viser at han ikke forstår at han som privatperson ikke kan ignorere hva han selv foreslår i Stortinget, blir skandalen komplett og får et anstrøk av noe burlesk. Hvordan er det mulig? Er ikke Støre en smart intelligent fyr? Eller er han sterkt overvurdert? Han mangler elementær forståelse for politikkens regler. Hvis noen kunne lest tankene til Torgeir Michaelsen eller Marianne Marthinsen ville vi fått svaret.

Det er en grunn til at Ap raser fra 36 til 26 % i fylker som Nordland.

Men hvorfor bryter Erna politikkens regler og kommer til hovedmotstanderen til unnsetning og redder ham fra nederlaget? Det er uforståelig. En Støre-regjering kan betyr en akselerasjon av de destruktive trekkene ved samfunnsutviklingen: Med Rødt eller MDG på vippen kan det bli gjennomslag for stans i oljeleting og en mye mer liberal innvandringspolitikk. Ingen av partiene til venstre for Ap vil innrømme at integreringen ikke fungerer og at Norge er på full fart inn i tilstander som vi ikke kontrollerer. Inngangskontrollene på Bjørnholt skole er bare et.varsel.

Finnes de noen forklaring på en slik irrasjonell oppførsel? Den skal nok søkes i at Støre er et symbol. Hvis han faller så river han mer enn seg selv med seg. Han demonstrerer at sosialdemokratiet råtner fra hodet og ned.

Senterpartiets leder Åslaug Haga falt på en tilsvarende bryggesak. Denne er langt mer alvorlig. Støre skal demonstrere en norsk utgave av noblesse oblige: adelskap forplikter. En rik vestkantgutt som har gått fransk eliteskole velger folkets parti. Han velger godheten og viser for oss alle hvor godt sosialdemokratiet er. Hvis denne illusjonen skulle tas fra oss ville vi stå ribbet tilbake. Hvis Støre skulle bli avslørt som en som ikke mener det han sier, som ikke er «til stede», ikke forstår forpliktelsen i lover og regler, hva står vi da igjen med? Ikke mye.

Samtidig pågår det et opprør over hele Vesten, som nettopp går langs de konfliktlinjer som Støre representerer: En elite som ikke bare beriker seg selv, men til og med oppkaster seg til ledere for folket og krever å bli trodd på at de vil at Alle skal med.

De vil ha anerkjennelsen for deres godhet. Derfor vil venstresiden alltid kreve mer til alle og særlig de som har minst, dvs alle utenfor Norges grenser. Også de skal med. Dette har introdusert en form for galskap i sosialdemokratiet. Hvis «alle skal med» også betyr Maghreb, Midtøsten, Afrikas Horn, Nigeria og Bangladesh kan vi vinke farvel til velferdsstaten, men også mye mer. Vi kan vinke farvel til en trygg fremtid.

Støre representerer eliten som har skodd seg på de åpne grensene og endatil vil fremstå som god og velgjører. Det blir for mye for stadig fler. De lukter hykleriet.

Det er det Støres bryggesak handler om. Ikke fillesaken i seg selv. Ikke kroner og øre. Men holdningene, oppførselen. Synet på seg selv, og andre. Dette er nettopp forskjells-Norge: Det gjelder en lov for Loke og en annen for Tor.

At det er lederen for Arbeiderpartiet som viser en slik egoisme, selvgodhet og uforstand er selve målestokken på tilstanden i sosialdemokratiet. «Vi» forventet oss ikke like mye av Jan P. Syse fra Høyre. Men Ørnen blant partiene!

Støres glideflukt veksler mellom komedie og tragedie.

Når Erna og Kristin Skogen Lund velger å gå god for ham sier de samtidig hvem det er som skal med.

Det er ikke oss.