Kommentar

Kommunevalget i Frankrike viser noen trender som også vil påvirke norsk politikk. Ikke minst en ny kurs for Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støre.

Gahr Støre har nese for valgvinder og vet å vende dem til sin fordel. Eller for å si det mer folkelig – å snu kappen etter vinden. Rent sosiologisk er dette definisjonen på populisme, men den etiketten gjelder ikke lederen for sosialdemokratiet. Når Gahr Støre uttrykker bekymring for trender er han den gode hyrde, ikke en som spiller på demokratisk misnøye.

Mellom en tredjedel og en fjerdedel av franske velgere er fed up. De føler seg sviktet av systemet og de etablerte partiene. De trekker seg enten ut av politikk eller stemmer Front National. Hele 38 prosent satt hjemme, det er høyeste hjemmesitterprosent på 50 år.

Det smaker Weimarrepublikk av denne stemningen.

Det er ikke oppslutningen om Front National som er det mest illevarslende. Det er et stort gap mellom de som er desillusjonerte og de som stemmer Front National. De fleste har ingen steder å gå. Tror ikke på noen. Det er den virkelige krisen. Francois Hollande viser seg å være den dårligste presidenten noensinne. Han er ikke oppgaven voksen. Det at en slik noksagt kunne bli valgt – gjennom å fremstå som Hvermansen – er i seg selv desillusjonerende på velgerne. Så feil kunne de ta! Hva er det med et parti og et system som lar slike stige til topps?

En fornyer av sosialdemokratiet vil kunne bruke desillusjonen til å mobilisere for demokratiet. Prisverdig nok. Men det kan bare ha en varig effekt hvis man har en korrekt politikk.

Også her setter Frankrike europeiske politikere på en ny prøve.

Da det ble kjent at Front National hadde vunnet borgermesterposten og flertallet i byer som Beziers og Frejus på Middelhavskysten, brøt det ut demonstrasjoner.

frankrike.demo.front.national.

Demonstrantene forsøkte å ta seg inn i kontorene til den nyvalgte borgermesteren i Frejus, David Rachline (26). Opprørspoliti mobiliserte og holdt dem på avstand.

Av bildet er det ikke vanskelig å se hvem som protesterer. Det er en protest som mediene og politikerne selv har lagt opp til ved å stemple FN som høyreekstremt. Front National er kjent for å være tilhenger av en streng innvandringspolitikk, men medier og politiske motstandere har behandlet dem som fiender. Innvandrere kan derfor føle det er legitimt å gå ut i gatene for å protestere. Men mye tyder på at de ikke bare vil markere sin protest, men gjøre det voldelig. At de ikke vil respektere valget.

Hvordan vil establishment reagere på en slik protest? Vil de vise forståelse for den og således indirekte signalisere at de er enige, eller vil de fordømme den og vise at også et høyreparti som stiller til valg er del av den politiske prosessen, og må forsvares, med politimakt om nødvendig.

Uten å foregripe er signalene som er kommet så langt fra establishment i de fleste europeiske land ambivalens. Establishment sier selvmotsigende ting; de forsvarer f.eks FrP mot rabiate angrep fra Sverige, men fortsetter i neste øyeblikk å behandle dem som et særfenomen, hvor fortiden når som helst kan hentes opp.

En slik ambivalens finne man også i behandlingen av UKIP og Wilders Frihetesparti.

Denne ambivalensen vil av de fleste bli tolket som en negativ bekreftelse. Innvandrere vil føle at de har backing for å ta saken i egne hender, og store deler av venstresiden og det intellektuelle venstre vil ha forståelse eller støtte dem.

Da er vi på full fart inn i Weimar-tilstander hvor politisk vold tilhørte dagsorden. Når den først bryter ut forvandler den hele det politiske landskapet. Sverige har allerede kommet langt på den veien.

Det kan synes søkt å trekke inn, men den voldsomme oppmerksomheten rundt forslaget om reservasjonsrett hadde klare populistiske trekk.

Man gjorde saken til noe den ikke var; et angrep på retten til fri abort. At den handlet om samvittighet og individet kontra systemet, ble neglisjert. Gerd Liv Valla var den eneste på venstresiden som advarte mot å drive politikk på denne måten. Hun sa man visste bedre, at det er farlig å rope ulv i utrengsmål.

Men Jonas Gahr Støre sa i helgen til NRK at den voldsomme responsen på regjeringens forslag viser at det handlet om noe langt mer. At reservasjonsretten ble et symbol.

Ja, nettopp. Den ble et symbol, fordi noen har behov for å lage slike symboler og ri dem for alt de er verdt. Det kalles populisme. Denne gang var det den norske hvite eliten som kan hisse seg opp og tro at den forsvarer noe viktig. Fri abort er selve symbolet på likestilling og selvbestemmelse. Neste gang vil det være innvandrere som får høre at de er under angrep. Norske medier er flinke til å fortelle dem det. Hva vil Gahr Støre si da?

Hva er alternativet til en slik populisme fra establishment?

Det er mer autoritære politikere, som ikke skjeler til popularitetskurver eller pressen, men bruker fullmakter og makt. Også dette er en kjenning fra Weimar-tiden. I Frankrike er det innenriksminister Manuel Valls som står for en slik linje. Han setter hardt mot hardt. Det gjør ham  populær, men for meningseliten er han uspiselig. Den europeiske eliten har for lengst vinket farvel til en bestemt type makt og brutalitet.

Det kan være at Putin vil få dem på andre tanker. Men det vil sitte langt inne.

 

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2592921/Riot-police-called-violent-clashes-break-France-far-right-National-Front-win-dramatic-gains-local-elections.html