Gromgutten Emmanuel Macron etter å ha fått de gode tallene søndag kveld. Han smiler som han allerede har seieren i lommen. Kanskje han gleder seg for tidlig? Han må regne med å få parlamentet mot seg. Hvordan skal han da få gjennomført noen hardt tiltrengte reformer? Foto: Christian Hartmann/Reuters/Scanpix

Akkurat som etter valget i Nederland puster eliten lettet ut. Emmanuel Macron skal redde dagen for dem. Men Macron er bare et pusterom. Han representerer mer av det samme som har ført Vest-Europa ut i et uføre.

Europa er som en bil som har kjørt seg fast. Velgerne aner at de burde velge en politiker som står opp for nasjonen, men de tør ikke helt. Hele establishment står over dem og vifter med pekefingeren: – Er du klar over hva du setter i gang?! Men argumentet blir svakere for hver gang etter hvert som velgerne blir mer desperate.

Inn kommer wonderboyen Emmanuel Macron. Dashing, veltalende. Han ble lansert som en fransk Barack Obama, men slagordene fra 2008 – Make a difference – og Change – har i dag en ganske hul klang.

Simon Heffer skriver at den franske politiske klassen har mistet troen på seg selv og at Macron er en katastrofe.

I was in France last weekend and the atmosphere is one of resignation, that the political class has failed France and there has to be serious change. Emmanuel Macron remains favourite, but given that he is a vacuum, he is likely to be a disaster.

Macron snakker og snakker og det er som politikkens anabole steroider. Musklene svulmer, men de er pumpet opp av retorikk. Macron sier han vil mobilisere patriotisme mot nasjonalisme. På vegne av et revitalisert EU. Lek med ord. Er det så lett?

Le Pen vil satse på at valget står mellom globalisering, det grenseløse, oppløsningen av Frankrike slik vi kjenner det, med mer innvandring, og mer terror. Det er en farlig miks for Macron hvis han blir identifisert med disse punktene, og hvordan skal han unngå det?

The first obstacle is Ms Le Pen herself. She looks unlikely to win, but her campaign will – as Mujtaba Rahman at the Eurasia Group notes – force Mr Macron to defend vigorously immigration, the EU and open borders. In the age of Isil and austerity, these are all things which the French public have become notably more lukewarm about.

Begeistringen for Macron virker som hentet ut av et eventyr: Han er drømmeprinsen som kommer ridende. Men i det virkelige liv er det ingen prinser. I hvert fall ikke i politikken.

Mediene og establishment play for time. Men det er ingen varig strategi med de problemene Frankrike har. Frankrike spiller ikke lenger i samme liga som Tyskland.

To uker er lang tid i politikken. Terroren torsdag kveld på Champs Élysées er betydningsfull langt ut over personen Karim Cheurfi. Hvor mange som ham finnes det? Hva foregår i banlieuene? I republikkens tapte territorier? Vi vet nok til å vite at radikaliseringen gjelder titusenvis av unge som føler de ikke er en del av republikken. Det er ikke deres land.

Macron representerer en elite som er antinasjonalistisk, som har avskaffet nasjonen. Under et valgmøte i Lyon sa han at fransk kultur ikke eksisterte. Det var samme refereng som Fredrik Reinfeldt har sunget på i Sverige: Landet tilhører alle som er kommet dit. – Det er franskmenn av alle typer bakgrunn og farver. Dette er Frankrike, sa Macron.

Men det er ikke sant. Alt er ikke Frankrike noe vil ikke være Frankrike overhodet, og noen har erklært Frankrike krig.

Dette vil ikke Macron høre om. Islam har ikke noe med terror å gjøre. Det er en vrangvillig tolkning som noen påtvinger andre.

Slik er også våre egne politikere og journalister. De klynger seg til håpet Macron.

I dette øyeblikk kom meldingen om at Pengefondet sier Hellas ikke har kuttet nok. Det må til nye runder med innstramminger. Macron vil ha sterkere integrering. Det finnes ikke politisk dekning for det.

Det uventede kan inntreffe, enten det er terror eller euro-krise, eller en større utenrikspolitisk krise. Det kan slå bunnen ut av illusjonene om at det finnes en lettvint utvei, som heter Macron.

I skyggen av Macron og Le Pen ligger nederlaget til de to store etablerte partiene: Sosialistene og republikanerne. For sosialistene er valget en katastrofe. 6,3 prosent. Det samme skjedde ved valget i Nederland. Sosialistenes tilbakegang er en langvarig trend. På den bakgrunn kan man si at Macron representerer establishments populisme. De har solgt varm luft og stiger til værs.

Arbeiderklassen stemmer enten på ytre venstre eller på Le Pen. Det er signifikant. Å si at de representerer ytterkantene, slik norske medier elsker, er ikke helt sant. Vel er Melenchons forslag om 90 % beskatning av lønninger over 33.000 euro latterlig og urealistisk. (Han er trotskist) Men det finner noe som forener Le Pen og Melenchon: Forakt for eliten som meler sin egen kake. Fillon ville vunnet hvis han ikke hadde smurt sin egen familie med offentlige midler.

Det er en den virkelig skillelinjen i dagens Europa: folket mot eliten og eliten forspiller hver eneste dag muligheten til å få folket i tale. Et valg er en slik mulighet, hver dag en avis publiserer noe, har den muligheten til å få folk i tale.

Men dagens politikere og medier gjør det motsatte: De overdøver folk, trykker dem ned, truer dem, gjør alt for ikke å se verden fra deres synsvinkel.

Det er den virkelige skillelinjen, og den går tvers gjennom alle vestlige land for øyeblikket.