Sakset/Fra hofta

Michel Onfray. Foto: Wikimedia Commons (utsnitt).

 

Valget av Emmanuel Macron som Frankrikes president, og det gode resultatet for partiet hans i første runde av valget på ny nasjonalforsamling, har styrket moralen hos EUs establishment, som nå opplever en noe mindre vaklende union. Det er tid for å styrke moralen. Aksen Paris-Berlin revitaliseres. Alle vesteuropeiske regjeringskontorer fryder seg. Sentralbanksjef Mario Draghi går ut og sier at eurosonens økonomiske krise er over.

Men det er mye som skurrer. Ungdomsledigheten er fortsatt høy. Migrasjonens eksistensielle trussel vedvarer. Italia er mer forgjeldet nå enn på den tiden «markedene» gav uttrykk for at det var et akutt problem.

Skulle Macron være en trollmann? Hvor er motstemmene?

Den franske filosofen Michel Onfray er ikke redd for å tråkke på ømme tær. Det er en disiplin han utøver med vekslende treffsikkerhet, men i et intervju som Roma-avisen Il Messaggeros Paris-korrespondent Francesca Pierantozzi nylig har gjort med denne aktive samfunnsdebattanten, gjør Onfray en vesentlig observasjon: Macron er kandidat for et establishment som også dominerer mediene. Når ting går slik systemet ønsker, er det tid for gode nyheter.

Men det pågående valget i Frankrike er dårlig nytt for demokratiet, mener Onfray.

Il Messaggero: Et lite mindretall av franskmennene stemte sist søndag for et stort flertall i nasjonalforsamlingen. Står det franske demokratiet svekket tilbake?

Michel Onfray: Mer enn halvparten av franskmennene deltok ikke ved valget, og i et sunt demokrati ville noe slikt ha annullert valgresultatet, men vi er ikke lenger noe sunt demokrati. Emmanuel Macron fikk mindre enn en fjerdedel av stemmene i første runde.

I Frankrike er det imidlertid tradisjon for at ikke all politikk utøves innenfor palassets murer.

Det ligger an til en uhyre svak opposisjon i parlamentet. Vil motstanden la høre fra seg i gatene?

De som ikke stemte på Macron, er sinte. I øyeblikket holder presidenten sine folkefiendtlige reformer godt skjult, men de vil komme en dag, og da vil disse menneskene ta til gatene og kreve det som demokratiet ikke har klart å garantere med den parodien på et valg som presidentvalget var.

Når et flertall av de stemmeberettigede ikke stemmer ved valg, og de ellers knapt lar høre fra seg i mediene, er det vanskelig å vite hva de tenker. Onfray mener at folket har følt seg sveket i lang tid.

Hvor står den franske befolkningen i dag? Den liker neppe Macron, og drar ikke for å stemme. Men den hindrer ham heller ikke ved å stemme på noen andre.

Den franske befolkningen? Den har siden 1983 vært huggestabbe for liberalismen, som sosialistene konverterte til under Mitterrands ledelse på den tiden. Takk skal du ha, Mitterrand! Da den samme befolkningen under folkeavstemningen i 2005 sa klart fra om at den ikke ønsket et mer liberalistisk Europa med en Maastricht-stat som hugger på dets vegne, tråkket høyre- og venstresidens liberalister på velgernes stemmer, for siden å tvinge den samme teksten, kjent som Lisboa-traktaten, igjennom Nasjonalforsamlingen og Senatet i 2008. Folkets representanter stemte imot folket, og folket har ikke glemt sviket.

Dette demokratiske konkursboet har imidlertid ingen svekket selvtillit. Etter parlamentsvalget i Storbritannia antyder Macron at britene kanskje ikke trenger å forlate unionen likevel. Hvem tror han at han er? Onfray er ikke imponert over den nye presidenten.

Macron er et leketøy for kapitalen, som stilte alle sine instrumenter til disposisjon for å få ham valgt. Macron tror han er Zevs, men i virkeligheten er han ikke annet enn det jeg kaller kapitalens oppblåsbare dukke, akkurat som Trump. Han ble ikke satt på den plassen for å føre sin egen politikk, men politikken til liberalismens Europa.

Han ble støttet av bankene, av finansbransjen, av de liberale mediene til høyre og venstre som staten – altså skattebetalerne – tungt subsidierer, av Paris-eliten, reklamefolkene, startup-selskapene, borgerskapet og de unge uten kultur eller hukommelse – de sistnevnte forført av en ungdommelighet det er lett å identifisere seg med, påvirkelige som de er av en kommunikasjon som kun er basert på det ytre. Han blir ingen president Zevs, han blir en vasallpresident. Han ser på seg selv om de Gaulle, men han er knapt en Pompidou.

Onfray ser elegant bort fra at det var Clinton som var finansbransjens foretrukne kandidat, og at Trump var kandidaten for de glemte delene av befolkningen.

Men med unntak av dette feilskjæret holder analysen hans vann. Macron representerer interessene til den europeiske overklassen, som enn så lenge klarer å utnytte den jevne borger. Denne strukturelle ubalansen kan vanskelig vare evig.