Sakset/Fra hofta

Påtroppende president Emmanuel Macron på storskjerm utenfor Louvre-museet i Paris søndag kveld. (Foto: Reuters/Jean-Paul Pelissier)

Når de franske velgerne i dag har gitt Emmanuel Macron et solid mandat – noe det ville være også om resultatet etter opptellingen skulle bli noe lavere enn 65 % – er ikke det noen indikasjon på at de fester noen større forhåpninger til presidenten-in-spe eller partiprogrammet hans, som de færreste ville være i stand til å skissere i annet enn vage formuleringer.

Det resultatet mest av at forteller, er at det politiske systemet kjennetegnes av treghet. For selv om det nye partiet «En Marche!» nå ligger godt an til å erstatte de tradisjonelt dominerende partiene til høyre og venstre, er det i virkeligheten et nytt organisatorisk uttrykk for dominansen av en gammel elite, som har slått sine pjalter sammen vel vitende om at de har mer til felles enn det som skiller dem.

Med sin bakgrunn fra École nationale d’administration har Emmanuel Macron en bakgrunn som er gjenkjennelig for den politiske klassen hvis gamle partier nå er avblomstret. Enhver som har vært igjennom den kvernen for siden å gjøre tjeneste i statsapparatet, for Macrons vedkommende som Hollandes økonomiminister, er å anse som et pålitelig medlem av Frankrikes politiske elite.

Valget var altså et spørsmål om hvorvidt et flertall av franskmennene fortsatt ville velge hvem som helst, bare ikke Marine Le Pen. Utfallet er klart: De har valgt en hvem som helst. På Macrons plass kunne man ha satt en hvilken som helst av femti andre apparatsjiker med lignende bakgrunn. Det eneste som behøvdes var noen nye flasker å helle den gamle vinen på.

Når et flertall av velgerne signaliserer at de fortsatt klamrer seg til den gamle politiske eliten i sin nye innpakning, er det likevel vanskelig å betrakte som noen stor seier, ikke minst når man tar i betraktning hvilken voldsom fremgang valget har vært for Front National.

Da Marine Le Pens far Jean-Marie kom seg til presidentvalgets andre runde for femten år siden, endte han opp med omtrent halvparten av det som ser ut til å bli datterens oppslutning ved denne korsveien.

Det som gjerne blir kalt den populistiske bølgen, er altså ingen liten krusning av kort varighet. Vi snakker om en veldig lang bølge som har vært under langsom oppbygging i mange år.

Årsaken er velkjent: Frankrike har alvorlige problemer, de lar seg ikke løse ved noe trylleslag, og Macron har uansett ingen substansielt nye ideer i så måte. Det snakkes om å forene franskmennene, hvilket er noe nær utopisk. For hvordan skulle grunnene til splittelsen kunne opphøre over natten?

Så lenge ting etter alt å dømme vil vakle videre omtrent som før, ligger det meste til rette for at Le Pen kommer til å puste establishments kandidat enda mer i nakken i neste runde. Trenden er ubønnhørlig.