Kommentar

– Kanskje betyr en død politimann eller to ikke så mye, skrev Frank Rossavik i Aftenposten lørdag. Setningen røper en ufølsomhet og ubetenksomhet som Rossavik aldri ville tillatt seg hvis det handlet om andre ofre. Men i iveren etter å bekjempe Marine Le Pen betyr ikke en politimanns liv så mye.

Politimannen som ble drept, var for øvrig selv gay, og var aktiv i foreningen for LGBT innen politiets rekker, kalt Flag. Han var på vakt under Bataclan-terroren 13. november 2015 og falt nå som offer for terror selv.

Xavier Jugelé ble 37 år. Karim Cheurfi (39) skjøt ham gjennom hodet torsdag kveld.

Rossavik er selv homofil, og man skulle kanskje tro at Xavier Jugelés skjebne hadde gjort inntrykk og kanskje satt i gang noen refleksjoner. Men nei, Rossaviks analyse er gerade aus, rett frem.

For hvert terroranslag tenker man: Nå våkner de, nå ser de det store bildet. Men det skjer bare ikke. Det eneste de er opptatt av, er å mane skrekkbildene folk har på netthinnen ned i jorden og bekjempe høyrefløyen.

Alt som kan tjene høyrefløyen, må bekjempes. Om det så er drap på en politimann, må det bagatelliseres.

De lever ikke lenger i den virkelige verden.

Rossavik er ikke alene om å mene dette. Bjørn Bredal sa det samme i DR2s Deadline. CNN og BBC lot som om det var usikkert hvem som ville profittere på terroren på Champs-Élysées, samtidig som de kaster seg rundt for å snakke Marine Le Pen ned.

NRKs utsendte, Philip Lote og Sigurd Falkenberg Mikkelsen, gjentar og gjentar at Marine Le Pen har hatt en laber valgkamp og har falt på målingene. Som om det betyr noe at de fordreier sannheten.

Alle valg er avgjørende

Men norske velgere må ikke få inntrykk av at høyresiden er på fremmarsj. Det er valg i Norge til høsten. NRK og mediene kjemper den samme kampen nå, uansett hvor det er: I Østerrike, Nederland. De skal ikke lide en Brexit eller Trump en gang til.

De har erklært krig og er solidariske med hverandre. Hvert eneste valg er en frontlinje det gjelder om å holde. Derfor er det franske valget også norske mediers valg.

Som mottaker blir man trett av å høre på doble budskap.

Hala Gorani er ikke i Paris for CNN for å dekke valget, men for å kjempe for Emmanuel Macron og bekjempe Marine Le Pen.

Den virkelige lærdommen

Etter Trumps seier spurte mediene: Hvordan kunne vi ta så feil? Men de var ikke interessert i å finne svaret. Det de egentlig mente, var: – Hvordan kan vi unngå å bli overrasket neste gang? Hvordan kan vi unngå en repeat?

De vet at terror forandrer alt. Slår alle kjeglene over ende. Gjør nervene frynsete.

Deres svar er å gjøre terror til en spillteori: IS vil at Le Pen vinner, så motsetningene kan vokse. Det er om å gjøre at de ikke får rett. Men slik blir det IS som bestemmer hvem velgerne skal stemme på. Rossavik og IS.

Angrepet var så lite at det ikke nødvendigvis påvirker valget.

Det er bare noen måneder siden en jihadist skar halsen over på et politipar foran øynene på deres lille gutt, i deres eget hjem. Var dét også et «lite angrep»? Fransk politi, som ellers ikke har streikerett, gikk til streik.

Eller hva med de politifolkene som nesten ble brent til døde i sin tjenestebil? Var dét også et lite angrep?

Venstresiden har aldri likt politifolk. Etter Charlie Hebdo var det politiet som var folkets helter.

Hvem skal beskytte Rossavik, Espen Egil Hansen og Knut Olav Åmås – alle åpne homofile – når denne spiralen får tatt noen nye omdreininger?

De som skal veilede leserne, gjør det motsatte. De villeder dem.

Motstanderen bestemmer reglene

Uten realitetssans går det dårlig. Salafister og jihadister lar seg ikke påvirke av om Marine Le Pen eller Emmanuel Macron vinner. Deres kamp gjelder det gudløse samfunnet de er omgitt av. De bruker det de har. De spiller på de motsetninger de kan.

De vet at Emmanuel Macron vil gi dem andre muligheter – hans linje er svakhetens og ettergivenhetens. Le Pen kan de mobilisere mot, og det kan gi flere rekrutter. Men krigen fortsetter. Uansett.

Derfor forråder Rossavik både leserne og seg selv når han fremstiller det som om det gjør en forskjell hvis Le Pen blir valgt.

Rossavik-ene tror at det er opp til oss, at vår oppførsel bestemmer hvordan salafister og jihadister oppfører seg. Dette er en illusjon som blir mer og mer kostbar.

Kristne i Midtøsten har ikke en slik luksus. Der sprenges de troende inne i kirkene.

IS har funnet ut at de kan spille på motsetningene i det egyptiske samfunnet og gå til krig mot kopterne. De satser på å destabilisere samfunnet.

Rossavik-ene nekter å forstå at motstanderen er like utspekulert og kynisk i Europa som i Midtøsten: Man spiller på de motsetninger som finnes.

I Frankrike vil det være på kristne mot sekulære, høyre- mot venstresiden. Macron vil snu det andre kinnet til, Melenchon vil også ruste ned. De ser ingen sammenheng mellom islam og terror.

Anno 2017 er dét en selvmordslinje.

Hvor mye er igjen av franskmenns overlevelsesinstinkt?

Det er oppløftende at mange nekter å si til mediene hva de vil stemme på. Folk vet hvor de har pressen nå.